Å forsvare barna når barnevern og politi vil ha dem
Av Marianne Haslev Skånland
Norske myndigheters angrep på familiers selvbestemmelsesrett er mange. Se for eksempel samlemappen på BarnasRett: Barn og foreldre som blir straffet for opprør mot barnevernet.
Her er et nytt tilfelle:
Jæren: Truet barnevernssjef
For å hindre at en slektning skulle havne i fosterhjem, ringte 37-åringen til sjefen for barnevernet. …. Jæren tingrett har dømt mannen til fengsel i 45 dager. Dommer i saken var dommerfullmektig Kine Bråten, meddommere Mona Nordbøe og Bjørn Moi.
Mannen er også dømt for å ha skallet ned en dørvakt på et utested, men dette synes nærmest bagatellisert i forhold til å ha satt seg opp mot barnevernets ødeleggelse av hans familie?
*
Forholdene går mer og mer i den retning at barnevernsfolk hevner seg på folk som i det hele tatt protesterer, og anmelder slike opponenter så ofte de kan. Og dette støtter rettsapparatet og andre myndigheter barnevernerne i, blinde som de er for det elementære og uunnværlige i at mennesker, akkurat som andre dyr som klarer å overleve i en farlig verden, forsvarer og beskytter sine barn mot den fare det er å bli fratatt sin egen familie.
Myndighetene er hysterisk redde for at foreldre skal kjempe for å holde familien samlet. Derfor går de hardt på og stiller for strafferett slike foreldre – og andre hjelpere som forstår hvor viktig det er for barn å beholde foreldrene og ikke komme på vidvanke. Gjennom en slik straffeprosess får myndighetene både stigmatisert opponentene for livet gjennom at de nå er «straffede personer» i godtfolks øyne. Da vil folk ikke tro et ord de sier om hvordan de og deres barn er blitt behandlet, og de er dermed eliminert som informasjonskilder om myndighetenes overgrep. Og meget viktig: myndighetene får påført dem så store personlige belastninger at det er «godt håp» (i myndighetenes øyne positivt) om å få sprengt familien totalt og få kvittet seg med disse som hele tiden vil gjøre det «vanskelig» for myndighetene og alle deres lakeier i barnevernssystemet ved å kreve sine barn tilbake.
Minner det hele om noe? Å ja, det er til kjedsommelighet gjenkjennelig fra alle slags diktatur-regimer. Også i Nord-Korea blir helt små barn tvunget til å bo i offentlige leirer hvor de er alene og ubeskyttet, hvor det foregår grov indoktrinering, og hvor foreldrene hindres i annet enn et sjeldent besøk. Forutsatt at foreldrene ikke opponerer mot noe, da; men foreldrene vet at det blir ingen besøk overhode hvis de ikke sier ja til alt. Indoktrinering begynte også hurtig i barnehager etter kommunistenes inntog i Syd-Vietnam, og tilsvarende var det i DDR.
Er det fortsatt mange som innbiller seg at Norge – hvor en stadig økende andel av befolkningen er funksjonærer i offentlig tjeneste eller på annen måte avhengig av det offentlige for arbeid og inntekt – har vært garantert mot diktatur? Tenk igjen!
*
Nå er det i seg selv avslørende for forholdene at barnevernere stadig vekk «føler seg alvorlig truet». Foreldre som utsettes for barnevernets «hjelp» til barna, har en høyst virkelig grunn til å bli opprørt over katastrofen som tvinges på familien, så når de prøver å forsvare det kjæreste de har, nærmest uansett hvilke midler de må gripe til, går alarmen naturligvis hos makthaverne.
Barnevernet vil naturligvis hevde at de heroisk forsvarer barna mot foreldre som attpåtil er så «kriminelle» at de setter seg opp mot «barnets beste». Og opinionen – og naturligvis rettsapparatet – biter stort sett på barnevernernernes martyr-mine her. Men legg merke til: Et meget stort antall barn i barnevernets makt flykter hele tiden fra barnevernets «omsorg» (Barn og familier på flukt fra barnevernet). Når de blir store og sterke og tenkende nok, truer de barnevernsarbeidere og går til angrep på dem. De flykter hjem, hjem til foreldrene, og de som tør, sier at det er hjem de vil (se «Barn og beslutninger» av Nina). Det taler sitt ganske tydelige språk om forskjellen mellom den offentlige ideologi om det hjelpsomme barnevernet på den ene siden, og barns virkelige beste på den andre.
Leave a Reply