13-åringen hadde vært i 18 fosterhjem da han tok livet sitt

av Anne C. Olsen

En australsk tenåring hadde vært kasteball mellom 18 ulike fosterhjem og omsorgsboliger før han til slutt tok sitt eget liv.

Zhane Chilcott ble kun 13 år. Han hadde forsøkt å ta livet sitt en rekke ganger, men feilet fordi de som var ansvarlige for omsorgen hans tidligere har klart å stanse den gutten.

I 2016 lyktes han dessverre. Nå har rettsmedisiner David Whittle gått gjennom den tragiske saken, og sa at man ut fra en analyse av de tapte mulighetene i Zhanes sak ikke med sikkerhet kunne konkludere med at Zhanes død hadde vært mulig å forhindre. Men han understreker at her har det vært en rekke muligheter som har gått tapt.

– Han hørte ikke til hos noen eller noe sted. Det fikk katastrofale følger, sier Whittle i en reportasje med australske 7 News.

Det som er helt klart er at det i Zhanes sak var en rekke muligheter som man gikk glipp av. Det kunne blitt tatt grep på et tidlig stadium, før gutten ble sendt i fosterhjem. De traumatiske opplevelsene gutten gikk gjennom ved å flyttes rundt i en rekke hjem, og de helt tydelige psykiske utfordringene Zhane hadde før han døde, var helt klart noe man kunne tatt tak i, slår rettsmedisineren fast.

– Den kumulative effekten av alle disse feilene bidro til å øke risikoen for selvmord. Dersom alle disse sviktene ikke hadde skjedd, må man kunne si at risikoen for at Zhane skulle ta sitt eget liv ville vært redusert, slår rettsmedisineren fast.

Zhane hadde vært i en eller annen form for statlig omsorg eller fosterhjem siden han var rundt 12 måneder gammel.

I beskjeden han skrev til sin mor før han tok sitt eget liv skrev gutten «Mamma, det er ikke din feil. Jeg gjorde dette, det er mitt valg. Du vil alltid være i hjertet mitt. Jeg elsker deg, farvel».

– Mangelen på tilsyn utsatte Zhane for risikoer som han ikke burde vært utsatt for, inkludert potensielt misbruk, sier Whittle om de siste månedene i Zhanes liv.

Rettsmedisineren slår også fast at Zhanes behov for kontakt med familien ble oversett av myndighetene i en årrekke.

Guttens korte liv var preget av betydelig ustabilitet. Noe som førte til at han hadde minimal mulighet til å utvikle meningsfulle og trygge relasjoner med de voksne som brydde seg om ham.

Det å ha vært en kasteball i et system i nesten hele sitt liv, utløste en rekke atferdsproblemer både i de hjemmene han bodde, og på skolen. En person i barnevernet som uttalte seg da det ble åpnet sak etter hans død mente at dette var utløst av betydelige traumer og mangel på hjelp i kritiske øyeblikk i livet.

På et tidspunkt ble han plassert hos en erfaren fosterpleier. Her blomstret gutten opp. Han begynte å gå på skolen regelmessig, og begynte også å ta ansvar. Denne omsorgspersonen kunne imidlertid ikke fortsette å passe gutten uten å få økte midler for dette. Myndighetene ville ikke bevilge pengene, og de neste tre månedene ble Zhane plassert i en bolig som i løpet av de tre månedene han bodde der, kostet langt mer enn hva omsorgspersonen hadde bedt om av ekstra støtte for et helt år.

Etter å ha gått gjennom den tragiske saken til Zhane ba rettsmedisiner Whittle om at det måtte bli opprettet et risikoregister for barn under statlig omsorg der alle trusler om å ta eget liv, eller selvskading, ble registrert.

Han ba også om en gjennomgang av utbetalinger til familiebaserte fosterhjem i et forsøk på å øke antallet personer som er villige til å ta inn barn i familien sin og anbefalte at barn i omsorg får sin kontakt med biologiske familie vurdert minst én gang i året.

Kilde

Comments

comments