Jeg er så redd. Kjempe redd. Redd for andres meninger, holdninger og ord. Jeg blir ikke trudd, jeg må kjempe imot, ingen tror meg- det gjør jo så vondt.
Det hele starter når far til min datter får bekymringsmelding på seg fra en nabo for 6 år siden. De var bekymret for hans alkohol problematikk og samværet med våres datter på det tidspunktet. Barnevernet ringte meg, fortalte om situasjonen og jeg ba så om råd. Jeg ba om hjelp, tok imot kurs og veiledning for å møte barnet på en bedre måte i en slik situasjon.
Jeg tok COS- kurs, åpnet meg og min fortid. Trudde jeg gjorde dette i all god tro om at taushetsplikten lå til grunne og at de faktisk så meg som en sterk person, som faktisk jobbet med mine traumer fra barndom, og vokste og ble sterkere. Jeg har vært alene med datteren vår siden hun var 2 mnd. Far har ikke vært interessert i samvær slik at jeg faktisk har kjempet for at hun skal ha samvær med han. Til å med julaften slapp jeg han inn for hennes skyld.
Etter 8 år, finner jeg drømme mannen i mitt liv, jeg blir gravid og flytter ut av kommunen, 10 min fra hjemstedet. Å nå starter helvette ! Jeg fikk bekymringsmeldinger mot meg hver uke fra far, (får det fortsatt) det ble rettsak og jeg mistet mye samvær med min datter fordi de anså barnets beste å bo hos far siden han i etter kant flyttet sammen med sin kjæreste nærmere skolen. Må nevne at datteren hun har fra tidligere forhold går på samme skole så jeg undrer fortsatt om han hadde flyttet nærmere skolen uavhengig forholdet deres.
Så kom rettsaken, jeg var sliten høy gravid og redd. Jeg klarte ikke kjempe imot sakkyndige som dømte meg og min familie etter ett besøk hjemme, noterer ned situasjoner som ikke har vært tilstede og snakker imot meg og min fortid, som at jeg er kriminell. Jeg har PTSD etter ett overgrep fra barndommen, noe jeg faktisk ikke trudde var min skyld som barn, at hendte. Jeg fikk høre flere ganger i prosessen at jeg ikke kunne ha flere barn at ikke en mor kan ha flere enn ett barn, og når jeg flyttet valgte jeg bort barnet mitt.. Dette er bare tull og fanteri fra fars side, trudde faktisk ikke barnevernet skulle gå i samme sko som far, men jo de henger oppi ryggen på han som om de er redde for han.
Jeg får fortsatt bekymringsmeldinger, tiden etter rettsaken har han holdt tilbake samvær, sabotert og frarøvet i en stor grad, angrepet hele familien min, holdt henne vekk fra besteforeldre, onkel, tante, søsken, og mor. Jeg har ikke sett henne siden jul. Da så jeg henne i fire dager, før det var november. Førsten av november.
Vi ringer hele tiden barnevernet for råd men får tilbake at så lenge far er bekymret er det opp til han å avgjøre å holde henne vekk fra oss. Vi ber de ta bekymringene hans alvorlig å faktisk undersøke dette, men som de så sier så ligger det ikke grunn til det og de vet at hjemme hos oss er det trygt å godt. Likevel godtar de sabotasje av samvær. Vi legger frem beviser for alt, far har ingen bevis. Bevisene deres er laget av falske påstander og falske vitner som de faktisk har skrevet ned på papir at de brukte for å svart male meg i retten, og de beklager dette i etter tid.
Jeg blir holdt utenfor skole , selv om jeg har foreldre ansvar delt med han. Jeg har bedt skolen om info men får ingenting.
Så fort vi gjør noe om jeg kontakter min datter får jeg brev fra barnevernet, eller melding på telefon. Når jeg snakker i telefon legger hun på så fort de hjemme hos henne kommer i nærheten, hvorfor? Jeg har hele veien gjort det jeg kan, jeg har gjort som jeg har fått beskjed om av barnevernet, nå driter de i alt og gjør ingenting for min datter og vårt samvær.
Er dette virkelig barnets beste?
Hva med rettsforliket? Er det så lett å holde barnet vekk fra sin mor? Eneste jeg gjorde galt i deres øyne var å flytte ut av kommunen og bli gravid. Og jo, for å ikke glemme min fortid som har forårsaket min diagnose PTSD. Men, likevel?
Å gå til psykolog, er ikke det noe sterke personer faktisk gjør? Jeg har ikke mer penger til advokat, og rettsaken er vel rett rundt hjørnet, da de har gått for en ny. Jeg har ikke advokat og svarer derfor på egenhånd. Nå skal jeg selv forsvare meg og min familie, mot barnevernet og en fars syke historier.
Jeg har heldigvis hørt fra mange advokater som j har ringt at dette er en god sak for meg og det far og barnevernet gjør er helt på jordet slik at om jeg hadde hatt penger ville de satt i gang saken og blitt fort ferdig med dette. For de mener at dette er ett kupp.
Jeg vet at jeg kan komme langt med å stå opp for meg selv og min familie på 6. Men det er skummelt. Skummelt å møte etater som faktisk ikke ser sannheten og det gode for barnet.
Familiekoordinaterene som har vært i familierådet har trukket seg ut, etter at far klagde på de og mente de var partiske når de faktisk gjennomskuet han.
Hjelpes, lang rotete historie, men følte behovet for å dele på veien å kjempe mot barnevernet, far og rettssystemet.
Jeg er tøff, jeg vet jeg er ærlig, og en god person, men jeg er redd. Redd for alle rundt meg, og skadene de kan påføre oss, de som egentlig skal være trygge etater og skal hjelpe barn og familier i slike situasjoner, ødelegger oss fullstendig.
Jeg er redd. Frykten for hvordan min lille jente har det. Hva hun tenker hver kveld hun legger seg, hva hun savner, at mamma aldri er der, at hun ikke får være med den familien hun har hatt i 11 år. Plutselig er borte? Det gjør så vondt.
Stakkars lille, jeg skal kjempe for oss! Meg mot systemet! Jeg vet jeg kan. For jeg er en mamma! En god mamma!
Anonym
Leave a Reply