Ble barnevernsaktivist og flyttet til Polen

Tradisjonelt overlater polske familier verken barn eller eldre til statlig omsorg. Isteden tar storfamilien vare på hverandre på tvers av generasjonene. Barnevernet i Polen tar i hovedsak over omsorgen i ekstreme situasjoner med for eksempel grov fysisk vold og tungt rusmisbruk. Normalt plasseres barna da i andre deler av familien dersom det er behov for det.

NRK

Er du ikke enig med barnevernet, da er du ikke veiledningsbar. Er du derimot enig med barnevernet, er du veiledningsbar, selv om det ikke er riktig det barnevernet mener. Du må være veiledningsbar for at barnevernet vil gi deg hjelp.

Det norske barnevernet er mange polske foreldres store skrekk. Noen svarer med rasende demonstrasjonstog, mens andre flytter fra landet, skriver NRK.

I en leilighet i Gdansk bor en mor og sønn som til slutt flyttet fra skole og barnevern i Norge. Adrian er blitt 14 år, spiller fotball med kompiser og trives på skolen. Han stikker såvidt innom leiligheten der han bor med sin mor, kaster fra seg sekken og spiser litt i full fart før han løper ut til vennene sine igjen.

Nå lever han langt unna mobbehistoriene og slåsskampene han opplevde i løpet av fire år på en norsk skole.

– Jeg er veldig glad for at jeg til slutt tok avgjørelsen om å dra til Polen med min sønn, sier hans mor Dorota. Hun ble barnevernaktivist etter møter med norsk barnevern. Mor og sønn reiser likevel jevnlig til Norge for å besøke resten av familien, som fortsatt bor og arbeider her.

Det kan være mange grunner til at det ofte oppstår konflikter mellom det norske barnevernet og polske familietradisjoner.

– Familien er grunnfjellet i Polen, sier Edit Stylo. Stylo er i dag kunstner, høyrepolitiker og medlem i Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo. Hun har selv vokst opp i Polen, uten de sosiale godene hun mener har vokst ut av proporsjoner i Norge.

– Man overlater ikke familieskjebnen til staten, men løser dette etter beste evne selv, sier Stylo. Hun driver i dag et galleri i Oslo, og gir råd til flere polske foreldre som kommer innom.

–Grunnfamilien er mor og far og storfamilien, med besteforeldre, tanter og onkler. Uten besteforeldre ville ikke en familie fungert, for de trår til med alt de kan av kraft. Det er en forventning, på samme måte som man tar seg av sine eldre og syke, sier Stylo.

Tradisjonelt overlater polske familier verken barn eller eldre til statlig omsorg. Isteden tar storfamilien vare på hverandre på tvers av generasjonene. Barnevernet i Polen tar i hovedsak over omsorgen i ekstreme situasjoner med for eksempel grov fysisk vold og tungt rusmisbruk. Normalt plasseres barna da i andre deler av familien dersom det er behov for det.

Flyttet til Gdansk

I et avsidesliggende hus noen mil utenfor Kristiansand sitter Adrian med hele familien sin rundt middagsbordet. Dorota og Adrian er på besøk hos resten av familien i Norge. De kom til Norge i 2007, men i fjor flyttet mor og sønn tilbake til Polen, etter flere møter med norsk barnevern.

Forventninger til systemet

I tillegg er det ikke gitt å vite hvilken instans foreldre skal henvende seg til for å få hjelp. Foreldrene til Adrian kontaktet blant andre barnevernet da de opplevde utfordringer med skolen. De tenkte at barnevernet skal beskytte barn.

Dorota opplevde at brevene hun skrev ikke ble tatt på alvor i noen instanser, og tok sønnen ut av skolen. Hun mener ingen fulgte ham opp godt nok, og tok ham etterhvert med til Polen.

Tysting

Rektor Hanna Sand ved den polske lørdagsskolen i Oslo mener at systemet med bekymringsmeldinger oppfattes forskjellig av norske og polske foreldre.

– En hvilken som helst person i Norge kan sende bekymringsmelding. Det er ikke en sak ennå, men barnevernet kommer og undersøker om det virkelig er sant eller ikke sant. Bare det at en anonym bekymringsmelding blir sendt blir sett på som tysting.

Bekymringsmeldingen som skolen sendte inn etter at Adrian ble holdt borte ble henlagt av barnevernet. Adrian vendte tilbake til skolen, men foreldrene ble flere ganger kalt inn til møter hos rektor.

Et av temaene var kosthold. For Adrian ville en stund bare spise lyst brød.

– Det var det eneste han ville spise, og hver gang vi prøvde å bytte eller prøvde å tvinge ham til å spise noe annet, så sto det bare urørt, han spiste det ikke, forklarer Adrians storesøster Patrycja. Hun er den i familien som snakker best norsk, og oversetter ofte for familien.

Barnevernblogger

Da Dorota kom tilbake fra møtet med interkulturelt barnevern i Stavanger, blogget hun om et barnevern som aldri tar foreldrenes parti.

I hjemmet utenfor Kristiansand forteller datteren Patrycja hvordan moren ble en barnevernsaktivist.

– Mamma har laget en gruppe på Facebook som heter Min erfaring med barnevernet. De har nå startet med en rekke møter, for polakker i Norge. På de møtene informerer de foreldrene om barnevernet. Det er mange som er redde. De informerer om hva barnevernet spør om, hv de kan gjøre.

Kjærlighetsmysteriet

Dorota selv peker på at ingen, verken i Polen eller Norge, tar kurs i å være foreldre før de får barn.

– En som blir forelder første gang, han lærer å bli forelder. Og Norge og barnevernet forstår ikke dette. I Norge må en forelder være ideell, perfekt, må ha bestått foreldre-eksamen. Jeg forstår ikke hva det betyr, men sånn er det. Den norske familien skal være eksemplarisk, men vi er ikke eksemplariske. Mønsterfamilier finnes ikke.

Konspirasjon og populisme

I Polen har det vært demonstrasjoner mot barnevernet i Norge. Foran den norske ambassaden i Warszawa demonstrerte folkemengder med plakater påskrevet «Barnevernet terror». Polske politikere roper at barnevernet ødelegger familier. Polske medier beskriver en fascistisk institusjon som driver med rasehygiene.

Delt familie

Den polske familien på Sørlandet har funnet sin egen løsning. 14-åringen Adrian og moren blir i Gdansk, hvor det går direktefly til Kristiansand. Far Arek og Adrians søster Patrycja blir boende i Norge inntil videre.

– Enn så lenge har jeg en jobb å gjøre her, så lenge jeg kan tjene bedre penger her enn i Polen, forteller Arek. Han reiser ned til Dorota og Adrian rundt en gang i måneden, og forteller at Adrian har det bedre nå.

– Vår sønn har endelig begynt på skole, han har funnet seg til rette – noe vi var bekymret for. Jeg tror at alt går i riktig retning. Dette er mitt ansvar, fordi jeg kom til Norge og tok med meg familien. Tiden vi vise hvordan fremtiden blir.

LES HELE ARTIKKELEN HER

Comments

comments