Kjell Ingolf Ropstad har nå en historisk mulighet til å ta et helhetlig grep om problemområdene i barnevernet.
Av Kari Killen
Det er et paradoks at mens barnevernet de senere år er blitt gradvis utbygget, har det blitt møtt med økende kritikk. Ikke bare internasjonalt, men også nasjonalt fra tunge aktører som Riksrevisjonen, Helsetilsynet, Barneombudet, Redd Barna, Barnevoldsutvalget og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Politisk er dette fra regjeringens side blitt møtt med løfte om en barnevernsreform og et historisk kompetanseløft, samtidig som det arbeides med en ny barnevernlov. Det konkrete innholdet er foreløpig lite kjent. Spørsmålet som reiser seg er om dette er tilstrekkelig til løse de grunnleggende kompetanseproblemene i barnevernet, som handler om å gi kompetent hjelp og støtte til barn og familier som sliter med sine liv.
Etter min oppfatning, som har jobbet med dette i mange år, er problemene i barnevernet knyttet til mangelfull kompetanse (forståelse og relasjonskompetanse), manglende tverrfaglig organisering og helhetlig tilnærming, samt redusert rettssikkerhet knyttet til omsorgsovertakelse som synliggjøres i rettsapparatet.
Kvalitet i barnevernet er uløselig knyttet til kompetanse, organisering og bemanning. Vi har observert to ytterpunkter. Barn plasseres utenfor hjemmet på sviktende vurderingsgrunnlag, eller vi lukker øynene i mange år mens barn lider. Stortinget behandler nå et forslag om å innføre en autorisasjonsordning for barnevernsarbeidere på linje med helsepersonell. Intensjonen er sikkert god, men det faglige innholdet i dagens utdanningssystem er imidlertid for dårlig til å gi grunnlag for autorisasjon.
Dessverre har det hittil ikke vært mulig å se hva kompetanseløftet til 80 mill. kr. konkret innebærer. NOKUT, som er ansvarlig for å kontrollere kvaliteten på høyere utdanning, etterlyser mer undervisning i vitenskapsteori og forskningsmetode. I mange dokumenter skrives det om økt kompetanse uten at det spesifiseres. Det nærmeste vi kommer er Kunnskapsdepartementets arbeid med nye nasjonale retningslinjer for barnevernsutdanningen. Det gir noe av forklaringen på hvorfor barnevernsutdanningen er mangelfull. Her står det tydelig at barnevernsfaglig kompetanse bygger på sosialpedagogikk, som i hovedsak består av sosiologi og pedagogikk.
Det blir et feil og mangelfullt faglig utgangspunkt for de som skal arbeide med kompliserte, mellommenneskelige og sammensatte barnevernssaker, og barn og familier som har det vanskelig. Den manglende kompetansen handler ikke om om vitenskapsteori, forskningsmetode, men om forståelse av forholdet foreldre/barn, relasjonskompetanse og personlig egnethet. Dette er nødvendig for å sikre barn og foreldres rettssikkerhet. Dette er ikke formulert i forskrift, nasjonale retningslinjer og rammeplan for utdanningen. Faglig utvikling krever også en personlig utvikling, som igjen er forutsetningen for nødvendig relasjonskompetanse.
Den manglende kompetansen i dag handler i hovedsak om forståelse av barnet, familien og nettverk, hvordan barnet bestreber seg på å overleve i smertefulle situasjoner, og ikke minst forståelse av foreldre/barn-relasjoner. Uten denne kompetansen er vi ikke i stand til å hjelpe utsatte og sårbare barn. Avstanden mellom tilgjengelig, relevant kunnskap og den som anvendes i praksis er stor. Det foreligger omfattende forsknings- og praksisbasert kunnskap, både nasjonalt og internasjonalt, som dokumenterer at omsorgssvikt er resultatet av et komplekst årsaksforhold der både samfunn, nettverk og kulturelle forhold, ytre stressfaktorer og samlivsforhold, samt personlighetsfaktorer hos både foreldre og barn spiller inn.
Hvor tyngden til enhver tid ligger varierer fra en familie til en annen. Jo mer omfattende og alvorlig omsorgssvikten er desto sterkere er den forankret i foreldrenes personlighet og bakgrunn. Denne kompleksiteten, som alle erkjenner krever tverrfaglig tilnærming, må gjenspeiles i hvordan vi organiserer barnevernet. Som tidligere leder av en internasjonal organisasjon for forebygging av omsorgssvikt og overgrep av barn (ISPCAN) har jeg erfart at dette er anerkjent internasjonal forskning som har pågått og vært utviklet gjennom mange tiår.
Omsorgssvikt, vold og overgrep har dessuten alvorlige konsekvenser, ikke bare for barnets psykiske og sosiale utvikling, men også for dets somatiske helse. Skal det kunne drives forebyggende arbeid, som er en del av barnevernets samfunnsoppdrag, må det undervises i denne kunnskapen og den må integreres i tverrfaglig praksis.
Når det er på plass i undervisningen og i praksis er tiden moden for å vurdere autorisasjon.
Den nye barneministeren har nå en historisk mulighet til å foreta en grundig og helhetlig gjennomgang av alle sider ved barnevernet, som kan sikre bedre hjelp og vern av barn og familier, og deres rettssikkerhet. Dette haster.
Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!
Leave a Reply