Jeg flyttet i fosterhjem i 2012 og har byttet hele 10 saksbehandlere siden 2009

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

«Natten før jeg skal ha møte med saksbehandleren min, får jeg ikke sove i det hele tatt» skriver Ida Andersen i dette debattinnlegget.

«Hadde det ikke vært for målene jeg har skrevet på lappene, vet jeg ikke hvor jeg ville ha vært i dag. Det var lappene som fikk meg gjennom det jeg ikke turte eller det jeg var redd for» skriver innleggsforfatteren  FOTO: PRIVAT

Det er ikke bare meg jeg snakker om, når jeg sier at saksbehandlere oppfattes som uinteresserte og inkompetente. Jeg flyttet i fosterhjem i 2012 og har byttet hele 10 saksbehandlere siden 2009.

Det kommer nye saksbehandlere ganske ofte, fordi mange velger å slutte i barnevernet. Jeg kan innrømme at jeg husker bare på noen få navn av de saksbehandlerne jeg har hatt. Når jeg sier at jeg er lei av nye saksbehandlere, får jeg alltid svaret fra barnevernet: «Ida, du må tenke framover, ikke bakover, ikke tenk hvor mange saksbehandlere du har hatt, det er det ingen vitsen i».

Jo, for meg betyr dette veldig mye, jeg har lagt ut mitt liv til 10 personer, det er 10 personer jeg faktisk har åpnet meg til. Og slik skal det fortsette.

Og når det blir satt inn nyesaksbehandlere, leser de seg ikke opp på saken, så jeg er nødt til å fortelle dem om hele livet mitt igjen og igjen og igjen.

Nå gidder jeg ikke mer. Verste av alt, de er ikke interesserte engang. Så hva er egentlig poenget.

Barnevernet skylder på oss fordi vi ikke er samarbeidsvillige og at vi ikke er så snakkesalig i telefonsamtaler, det er altså vår feil at de ikke får snakket med oss. Hvem er det som vil legge ut sitt liv i en telefonsamtale med en saksbehandler man aldri har møtt? Hvem vil det? INGEN. Ikke minst når de bruker en tone i telefonen som er på kanten til frekkhet. Det er helt ubegripelig.

Man trenger ikke å ha faglig erfaring i dette yrket for å skjønne at dette ikke skaper tillit hos ungdom som bor i fosterhjem, institusjon eller familiehjem. I forskriften om medvirkning i barnevernet står det noe som er særdeles viktig. Den sier at det er de voksne profesjonelles ansvar å sørge for at barn tørr og vil snakke.

Natten før jeg skal ha møte med saksbehandleren min, får jeg ikke sove i det hele tatt. Jeg ligger våken og tenker og tenker. For jeg vet at når jeg skal møte saksbehandleren min, får jeg skylden for et eller annet. De sier at det er min feil at jeg velger å tenke på den måten jeg gjør, det er min feil at jeg er våken på natten og ikke får sove. De sier at det er min feil at jeg tenker på det vonde som har hendt.

Ja, det er kanskje min feil at jeg velger å tenke på det, men dere gjør det ikke bedre. Dere forverrer det rett og slett. Jeg har såpass tillit til fosterforeldrene mine at jeg vil ha dem med på samtaler med barnevernet. Barnevernet er veldig negative til dette. De sier at jeg må vokse opp og begynne å snakke med dem selv, jeg blir ikke selvstendig hvis ikke.

Innleggsforfatteren: Ida Andersen 

Dette er en helt feil måte å skape tillit til meg på. Jeg sitter ikke alene med barnevernet, mens de skal fortelle meg at jeg har et problem og er frustrert. Det er jo ingen som liker å høre at de har et problem. Selv om jeg er lei av å ikke bli hørt eller sett, betyr ikke dette at jeg har et stort problem. Tvert imot.

Hadde det ikke vært for målene jeg har skrevet på lappene, vet jeg ikke hvor jeg ville ha vært i dag. Det var lappene som fikk meg gjennom det jeg ikke turte eller det jeg var redd for. Disse lappene følger meg gjennom de målene jeg har.

Fra og med jeg var 11 år skrev jeg lapper. Jeg visste ikke hvorfor jeg skrev dem eller hvordan de skulle hjelpe meg. Men i dag skjønner jeg hvorfor jeg gjorde dette. Disse lappene var jo målene mine, det var jo det jeg skulle oppnå.

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

1 Kommentar

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*