Mange vet at Merethe Løland kjempet seg tilbake i morsrollen. De vil ha råd.
Foto: Monica Strømdahl
April 2010: Amfetaminrusen var på nedtur da alt gikk i svart. Merethe kastet ting rundt seg i stua, mens døtrene på åtte og tolv år så på. Hun ringte selv politiet og ba om at jentene måtte hentes. Hun trodde hun kunne hente dem igjen når rusen var ute av kroppen. Da hun forstod at hun bare ville få se dem under tilsyn, brast alt. Tankene raste: «Jeg har ikke noe her å gjøre. Jeg må flytte til India!»
– Jeg vurderte aldri å ta livet mitt, men jeg følte at jeg skulle dø. Jeg hadde åndenød mange ganger om dagen. Hjertet pumpet og pumpet, det bråkte i hodet. Det kjentes som om kroppen prøvde å ta livet av seg selv. Det var alle følelser på en gang, forteller Merethe Løland (39).
- MERETHE LØLAND (39)
- Leder Organisasjonen for barnevernsforeldre
- Har tre barn på 20, 16 og 7 år
- Er fra Sandnes, bor i Oslo
- Hennes barndomshelt: Irene Dalby
- En solstråle i barnevernet
I snart fire år har hun ledet Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF). Hun ønsker å hjelpe dem som er i samme situasjon som hun en gang var i. Organisasjonen spiller også en politisk rolle og gir innspill til direktorat og departement.
Jeg kritiserer aldri hvis jeg ikke har forslag til noe bedre!
– Det er mindre vondt å bære belastningene jeg har hatt i livet når jeg kan bruke dem til å hjelpe andre. Tenk om jeg skulle gått gjennom alt det jeg har gjort til ingen nytte.
Merethe fikk barna tilbake fra fosterhjem, først den eldste, så den nest eldste. Uten støtten fra en dyktig kontaktperson i barnevernet i Sandnes hadde det kanskje ikke gått så bra, tror hun.
– Det er så viktig at barnevernstjenesten klarer begge deler, å ivareta både barna og foreldrene. Man kan ikke bearbeide noe man ikke forstår.
Den nye kontaktpersonen Merethe fikk etter omsorgsovertakelsen, ville møte henne uten å lese mappa hennes først. Hun verken noterte eller så på klokka gjennom tre timer, og da Merethe var ferdig med å fortelle, sa hun: Du har opplevd mye tøft. Hvem har vært der for deg, Merethe?
– Hun var en solstråle mot meg. Det var noe annet enn det morske jeg var vant med. Hun ga meg trygghet til å fortelle. Sammen fant vi ut hva jeg måtte jobbe med og hva jeg gjorde som var bra.
Ny baby ga håp
Merethe hadde lenge et ønske om å treffe andre foreldre som var fratatt omsorgen, men kviet seg. Hun visste at hun ville bli en «barnevernsmamma» den dagen hun ble med i et slikt nettverk.
– I ettertid er jeg veldig glad for at jeg valgte å delta på et kurs for foreldre med barn i fosterhjem. Jeg møtte en mor som hadde klart å få barna hjem og som hadde en verre historie enn meg. Det ga meg motivasjon og håp.
Det er kurs for å oppdra valper og kurs i å føde barn. Selvfølgelig må vi lære å oppdra barn
Åtte uker etter at døtrene var tatt hånd om, ble Merethe gravid. Hun valgte å fortelle det til barnevernet og fikk et profesjonelt team rundt seg.
– Barnevernet var fantastisk da. De sa de ville gjøre alt for at babyen skulle få være hjemme. Det kan gå bra hvis man tør være åpen. Men noen opplever det motsatte – puff, så er ungen borte.
Merethe synes det er vanskelig å svare foreldre som vil ha hennes råd i slike situasjoner.
– Noen spør om de bør rømme til utlandet eller flytte til en annen kommune. Jeg fikk riktig hjelp, men jeg vet at man er prisgitt kommunen man er i. Det er veldig ulike holdninger.
Bråkete historie
OBF har nylig etablert kontor i Torggata i Oslo. Der skal hun ta imot foreldre. Mange vet at hun har klart å kjempe seg tilbake i morsrollen og vil treffe henne. De tre døtrene er 20, 16 og 7 år gamle, de to yngste bor hjemme.
– Hvordan var det å få dem hjem?
– Vanskelig! Vi burde gå i relasjonsterapi for å bearbeide det vi har vært gjennom. Hver dag tenker jeg på hva jeg har utsatt ungene mine for. Det krever ryggrad for å bære det.
– Hva gjorde du mot dem?
– Ja, hva har jeg ikke gjort? Ikke vold og overgrep, men jeg var ikke til stede for dem følelsesmessig. Jeg satte alltid egne behov først.
Hver dag tenker jeg på hva jeg har utsatt ungene mine for. Det krever ryggrad for å bære det
Hun var 19 år da hun fikk det første barnet. Hun flyttet ofte, møtte ikke opp helsestasjon, kunne ikke betale barnehageplass. Barnevernet ble involvert med undersøkelser og tiltak. Men det ble aldri tatt tak i uroen som gjorde at hun stadig brøt opp, eller ikke klarte å holde på en jobb.
– Andre hadde hus og jobb og reiste til Syden. Min historie var bare bråkete. Alt var på minussiden.
Hun har mange ganger lurt på hva som kunne vært gjort annerledes for henne og barna.
– Riktig hjelp til familier er det viktigste barnevernet gjør, ellers får vi omsorgsovertakelser, sier hun.
– Hva slags hjelp skulle du fått?
– Da jeg begynte å ruse meg, klarte de å gi meg hjelp, for det var konkret. Det med foreldreferdigheter er vanskeligere. Foreldrene mine var superflinke på struktur, oppfølging og grensesetting, men jeg klarte ikke det.
Obligatorisk foreldrekurs for alle som får barn er en sak organisasjonen kjemper for.
– Det er kurs for å oppdra valper og kurs i å føde barn. Selvfølgelig må vi lære å oppdra barn!
Hadde to ulike fosterhjem
Jentene hennes bodde først sammen i fosterhjem. Da fosterfaren døde, flyttet den eldste hjem til Merethe, mens den andre fikk et nytt fosterhjem.
– Datteren min opplevde det som en avvisning at søsteren fikk komme hjem og ikke hun. Men jeg visste at jeg ville ryke hvis jeg fikk begge hjem på en gang.
Merethe fikk ros fra barnevernstjenesten for å gi barna ro i fosterhjemmet.
– Begge to ville hele tiden hjem, men jeg klarte å si nei. Jeg hadde mye jeg måtte jobbe med selv.
Det ene fosterhjemmet holdt henne på avstand, det andre inkluderte henne som mor. Hun ble bedt i bursdag, var med på skoleavslutninger og ble oppringt om gaveønsker. Hun fikk følelsen av å bety noe. Det ga bedre selvfølelse.
– Ble du noen gang sjalu?
– Nei. Men jeg ser hvor viktig det er at foreldre og fosterforeldre samarbeider. Det er bra for barnet! Noen foreldre spør om de kan få komme å se barnet sitt spille håndballturnering. Noen får bare nei, uten forklaring. Det er viktig for foreldre å få korreksjon, at noen sier til dem, «sist gjorde du sånn og det var ikke greit», eller «ja, etter hvert kan du se en turnering, men nå trenger barnet ditt ro».
Kritiserer og får av og til kjeft
Som leder for barnevernsforeldre er Merethe blitt en fast gjest på fagdager og konferanser. Hun har vært med i referansegrupper og får ofte tildelt taletid. Da barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) la fram rapporten om adopsjon i barnevernet, fikk hun fem minutter. På forhånd leste hun dokumentet på 300 sider og ble opprørt over at direktoratet vil ha mer adopsjon.
– Etter ett minutt måtte jeg gå ned fra talerstolen. Jeg var så sint, men hadde fått sagt det jeg mener!
– Opplever du å bli sett på som et alibi fra den kritiske siden?
– Noen ganger har jeg opplevd det, og da har jeg sagt fra. Det er ikke greit å bli avfeid med at «barnevernsforeldre er misfornøyde uansett». Jeg er opptatt av å være balansert og konstruktiv. Jeg kritiserer aldri hvis jeg ikke har forslag til noe bedre!
Nå har Merethe et helt nytt nettverk; direktører, advokater, forskere. Av og til får hun også kjeft. På et seminar om barnevernskritikk sist høst i regi av departementet, holdt Merethe det hun mener var en «glitrende tale». Etterpå sa minister Linda Hofstad Helleland at hun ikke ønsket å snakke med usaklige kritikere.
– Dette ble streamet. Mange sa at de opplevde det som et sleivspark. Etter det fikk organisasjonen nye tilhengere.
OBF har 30-40 betalende medlemmer og rundt 300 som er i kontakt med dem. Merethe vet likevel at hun representerer mange flere.
– Det er så mye som kan bli bedre! Samværsordning, tiltak som ikke er effektive, måten man får informasjon på, oppfølging av foreldre. Mange foreldre føler seg parkert, slik kan vi ikke ha det.
Leave a Reply