Av Herman Berge
Når noe går riktig galt i samfunnet – enten det dreier seg om en ulykke ala Alexander Kielland, Scandinavian Star, Estonia, Sleipner, Åsta, eller det dreier seg om korrupsjon i det offentlige så som Rekstensaken, Toshibasaken, Oslokorrupsjonen (pdf-bok), Lilandsaken, Nigeriabåtsalget eller Monika-saken – blir massene hisset opp og villedet til å tro at årsaken ligger i svikt i lovene, i systemene, i prosedyrene, og at det eneste som skal til for å forhindre et fremtidig lignende tilfelle, er å fikse på lovene, systemene, og prosedyrene, men (selvsagt) først etter en gransking eller to hvis eneste formål er å beskytte de skyldige og dekke over alt som måtte lukte av straff. En og annen syndbukk blir – om så er nødvendig – plukket ut, men det er en del av dette tildekkingsspillet.
Det har allerede gått mange år siden jeg kom til den erkjennelse at det ikke er lover og/eller systemer og prosedyrer det er noe galt med, men derimot dem som forvalter lovene, de som arbeider i systemene, de som utfører prosedyrene.
Leave a Reply