Ny dom fra EMD: Påpeker alvorlige mangler ved det norske barnevernet

Én domfellelse er til å leve med, forutsatt at norske myndigheter retter manglene. Flere domfellelser på et så følsomt område kan derimot skade Norges omdømme.

Av Sverre Erik Jebens, tidligere dommer i EMD

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa 10. september dom i en barnevernssak mot Norge. Storkammeret konkluderte med at norske myndigheter ikke hadde respektert morens og barnets rett til respekt for familieliv i forbindelse med vedtak om ikke å oppheve omsorgsovertakelse og tillate tvungen adopsjon. I tillegg til denne saken har EMD for tiden henvist nærmere 30 lignende klager mot Norge til realitetsbehandling. Det norske barnevernet er derved for alvor satt under internasjonal overvåkning.

Sakens faktum er i korthet følgende: På grunn av bekymring for morens omsorgsevne iverksatte barnevernsmyndighetene hjelpetiltak. Disse ble ansett utilstrekkelige, og etter én måned ble det truffet vedtak om fosterhjemsplassering. Moren ble gitt besøksrett fire ganger per år à to timer. Da barnet var tre år ba moren om at omsorgsovertakelsen ble opphevet og barnet tilbakeført til henne. Begjæringen ble ikke tatt til følge. I stedet ble det truffet vedtak om å frata moren foreldreansvaret og samtykke til at fosterforeldrene adopterte barnet.

Morens krav om tilbakeføring av barnet og opphevelse av adopsjonen førte ikke frem for norske domstoler. For EMD var temaet hvorvidt de nevnte inngrepene krenket morens og barnets rett til respekt for familieliv, som er fastslått i artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). EMD besvarte dette bekreftende, med 13 mot fire stemmer. Det er bemerkelsesverdig at alle de tre nordiske dommerne som deltok i saken tilhørte mindretallet, mens flertallet hovedsakelig bestod av dommere fra stater i syd- og østeuropa. Denne fordelingen var neppe tilfeldig, og beror i noen grad på kulturelle forskjeller. At det ikke foreligger europisk konsensus på området skulle etter tradisjonell konvensjonspraksis tilsi at Norge ble innrømmet en skjønnsmargin. Dommen åpner imidlertid ikke for dette.

Spørsmålet er hvordan dommen skal forstås og hvilke tiltak norske myndigheter må foreta for å oppfylle den. EMDs dom byr på utfordringer i så måte.

Flertallet i EMD delte seg nemlig i to fraksjoner. Syv dommere viste til at norske myndigheter hadde begått saksbehandlingsfeil, mens seks dommere underkjente barnevernets vurderinger. Også den førstnevnte fraksjonen fremhevet imidlertid det innholdsmessige aspektet. Dette fremgår av at det ble uttalt at norske myndigheter ikke hadde avveid barnets interesser mot familiens interesser, men fokusert på hensynet til barnet, og heller ikke vurdert om gjenforening ville være mulig å oppnå («… the domestic authorities did not attempt to perform a genuine balancing exercise between the interests of the child and his biological family, but focused on the child´s interests instead of trying to combine both sets of interest, and moreover did not seriously contemplate any possibility of the child´s reunification with his biological family»). Denne uttalelsen er en klar underkjennelse av norske myndigheters vurderinger, som refererer seg til innholdet i retten til respekt for familieliv, ikke til saksbehandlingen.

At samtlige dommere innen flertallet derved i realiteten konstaterte brudd på den materielle retten til respekt for familieliv, har betydning for hvilke tiltak norske myndigheter bør treffe for å unngå nye, lignende konvensjonsbrudd. Dommen tilkjennegir grunnleggende feil ved barnevernmyndighetenes vurderinger, ved at disse fokuserte ensidig på barnets separate interesser, i stedet for å la barnets behov inngå i en familiemessig kontekst, der også familiens egenverdi skal tillegges selvstendig vekt. Dette kom på spissen i forbindelse med adopsjonsvedtaket. Når spørsmålet om tilbakeføring av barnet ikke en gang var vurdert av barnevernsmyndighetene, var muligheten for gjenforening av barnet med moren og hennes familie i realiteten illusorisk.

For å bøte på disse grunnleggende manglene bør norske myndigheter iverksette tiltak for å bringe barnevernsmyndighetenes praksis i samsvar med EMDs dom. Eventuelt bør barnevernloven endres med hensyn til vilkårene for omsorgsovertakelse og muligheten for gjenforening. Manglene som ble påpekt i dommen mot Norge er for alvorlige til at reparasjonen kan begrenses til å bare å omfatte saksbehandlingen.

Et annet forhold som er verdt å nevne er at det ikke var Høyesteretts, men tingrettens dom som stod til prøving i Strasbourg. Grunnen er at ankeadgangen i barnevernssaker er svært begrenset. Selv om dette som utgangspunkt kan være velgrunnet, bør det vurderes å utvide ankeretten i de alvorligste sakene, og i alle fall dersom det er truffet vedtak om tvungen adopsjon. En slik utvidelse vil styrke partenes rettssikkerhet i de mest inngripende barnevernssakene og samtidig vise behørig respekt for personene som rammes av barnevernstiltak.

Én domfellelse av Norge på dette området er til å leve med, forutsatt at det treffes adekvate tiltak for å rette feilene. Flere domfellelser på et så følsomt område som familielivet vil derimot være skadelig for Norges internasjonale omdømme.

Comments

comments