Det er i norsk lov i noen tilfeller adgang til å bruke tvang i barnevernssaker, smittevernsaker og overfor rusmisbrukere.

I 1993 ble det opprettet et eget uavhengig statlig organ for å avgjøre slike tvangssaker, fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Det finnes 12 nemnder i Norge.

Fylkesnemnda er partsnøytral og uavhengig.

Den hører med til de domstolslignende statlige organene.

Fylkesnemnda starter aldri en tvangssak. Sakene bringes inn for fylkesnemnda på initiativ fra sakens parter, for eksempel kommunens barnevernstjeneste eller foreldrene i en barnevernssak.

Fylkesnemndenes administrative ledelse er lagt til Sentralenheten for fylkesnemndene, underlagt Barne- og likestillingsdepartementet.

Avgjørelser fattet av fylkesnemnda kan bringes inn for Tingretten.

Ingen oversikt over samvær

Aftenposten har tidligere skrevet om en praksis som har utviklet seg der fylkesnemndene og domstolene setter samvær til 4–6 ganger i året i svært mange saker. Det gjør det vanskelig for barnet å bli godt kjent med sine biologiske foreldre, og tilbakeføring senere blir dermed ofte vanskelig.

– I hvor mange saker setter fylkesnemndene så lavt samvær?

– Det har vi dessverre ikke statistikk over, men vi håper å få bedre oversikt gjennom et forskningsprosjekt som er på trappene, sier Pettersen Smith.

Hun påpeker at nemndene foretar en avveining av hva som er best for barnet – stabilitet og ro hos fosterfamilien veies opp mot muligheten for familieliv og gjenforening med biologiske foreldre.

– Det er viktig at nemndene vurderer konkret og begrunner godt i hver enkelt sak om omsorgsovertagelse og samvær. Kritikken fra EMD i de to dommene som er avsagt i høst, går blant annet på at begrunnelsen for den langsiktige plasseringen av barn er for generell og ikke holdbar i den ene saken, og at samvær var for begrenset i den andre, påpeker hun.

– Mangler kunnskap om praksis

Svak statistikk fører til manglende kunnskap om praksis, noe som kan bidra til at det får utvikle seg praksiser som ikke er i tråd med lovgivers intensjoner – eller med menneskerettighetene, ifølge professor ved Oslo Met, Elisabeth Gording Stang.

Hun påpeker at en oversikt over samvær fastsatt av fylkesnemnda eller domstolen likevel ikke vil gi det fulle bildet, ettersom barnevernstjenestene selv har adgang til å utvide samværet (men ikke til å innskrenke samværet som fylkesnemnda fastsetter).

– Om det skjer slike utvidelser og i hvilken utstrekning det skjer, mangler vi også kunnskap om. Vi trenger mer forskning om det, sier hun.

– Forskning har tidligere vist at samværsspørsmålet ofte får en altfor lemfeldig behandling når omsorgssaken er oppe. Det blir rett og slett ikke behandlet grundig nok.