Av advokat Johan Haga
Barnevernet er under kraftig kritikk. Men god grunn. Det skrives for tiden mye negativt om denne etat. Også det med god grunn
I liten grad blir det fokusert på de strukturelle forhold som gjør barnevernet til en ubrukelig etat. Noen røster har det vært som f. eks. advokat Gro Hillestad Thune og i sin tid Jon Alvheim. Sistnevnte var i en årrekke leder av Stortingets helse og sosialkomite. Han skrev 10 bud for den som kommer i kontakt med barnevernet. Disse 10 bud går egentlig ut på ett; sky barnevernet som pesten.
Det er flere grunner til at barnevernet er en håpløs etat, men to grunner er helt avgjørende. For det første representerer barnevernet en overoptimisme om hva det offentlige kan makte på et meget vanskelig område; nemlig å hjelpe barn som har problemer. Dernest er barnevernet i sin struktur dømt til å mislykkes. Det siste skal jeg her kommentere.
Barnevernet skal både være den som hjelper familien når et barn eller hele familien har det vanskelig. Samtidig er barnevernet den etat som kan ta barna fra foreldrene. Dette er en helt umulig ordning. Barnevernet er etter loven både «politi og Blåkors» samtidig. Ingen makter en slik kombinasjon.
Det ligger dypt i menneskenaturen å like å utøve makt. Om noen er Blåkors og politi samtidig, vil derfor stort sett politisiden vinne. Slik er det også med barnevernet. Politisiden har vunnet. Også i helt konkret forstand. Barnevernet kan få med seg politiet for å trampe inn i hjemmene med tunge sko om barnevernet mener det foregår noe som bør undersøkes. Dette er ikke spekulasjoner. Jeg har hatt nedbrudte foreldre som forteller rystende opplevelser med barnevernet som kommer på døren med politiet. Diskresjon synes å være et lite kjent begrep for barnevernet.
Nok et forhold som gjør barnevernet håpløst, er at etaten har altfor sterke hjemler til å bruke makt mot en familie i form av omsorgsovertakelse; les: ta barna fra foreldrene. Hjemmelen gir barnevernet rikelig mulighet til å misbruke makt. Lovens vilkår er at barnet blir vesentlig skadelidende, jfr. barnevernloven § 4-6. Men hva er «vesentlig skadelidende»? Dette er et altfor skjønnsmessig vilkår til en så dramatisk hjemmel for å bruke makt. Prikken over i’en i denne sammenheng er at taushetsplikten er opphevet når barnevernet krever informasjon. Om noen ikke tror meg, er det bare å lese barnevernloven § 6-4. Legg særlig merke til tredje ledd. Jeg har møtt leger som er rystet i sitt innerste over barnevernets informasjonshunger.
Omsorgsovertakelse er et så sterkt virkemiddel at hjemmelen for dette tiltak må være ytterst presis og konkret. Det er den ikke. Dertil kommer at når barnevernet har besluttet å ta barna fra foreldrene, har de en frist på 6 uker for å få tiltaket rettslig prøvet. Dette i motsetning til politiets bruk av tvangsmidler som stort sett må prøves rettslig etter kort tid.
Saken blir ikke bedre av at barnevernet har sin egen domstol, fylkesnemnda. Dette er ikke en domstol i strengt rettslig forstand, men fyller i hovedsak en domstols funksjon. Særdomstoler er ikke noen uproblematisk ordning. I barnevernsaker blir med nødvendighet et nærhet mellom barnevernet og fylkesnemnda et faktum ganske enkelt fordi barnevernet og fylkesnemnda regelmessig møter hverandre. Dette gir barnevernet en styrket stilling på foreldrenes bekostning.
Ved fylkesnemnd og domstolbehandling har barnevernet dessuten ubegrenset med ressurser. Kommunene kan kjøpe advokattjenester til dette formål for flere tusen kroner timen. Foreldrene – om de ikke har meget god råd – er henvist til rettshjelp på statens bekostning til kr. 1.020 pr. time. Ingen trenger å gjette hvem som kan engasjere de mest kunnskapsrike og erfarne advokatene.
Ordningen med dagens barnevern er fullstendig skakk kjørt. Noen erkjennelse av dette synes ikke de ansvarlige – politikerne – å ha. De som kommer ut for barnevernet har stort sett nok med å takle sine problemer i hverdagen – og kampen mot barnevernet. De kan sjelden heve sin røst om noen i det hele tatt vil høre på dem.
Barnevernet bør kort og godt nedlegges. Barnevernloven bør oppheves.
Straffeloven inneholder nok hjemler til å reagere strafferettslig ovenfor foreldre som utøver vold og alvorlig omsorgssvikt ovenfor sine barn. Dette er et betydelig virkemiddel for å motvirke utønsket adferd ovenfor barn. Dessuten kan dette virkemidlet spisses ved instrukser fra Justisdepartementet og Riksadvokaten til politidistriktene.
Hjemmel til omsorgsovertakelse kan legges til barneloven. Denne loven regulerer forholdet mellom barn og foreldre. Når det offentlige overlater omsorgen for et barn til andre enn foreldrene, trer det inn i foreldrenes sted. Å legge hjemmelen her, vil være et signal om at det offentlige påtar seg et stort ansvar ved å flytte foreldreoppgaven fra de biologiske foreldrene til andre. Dette ansvaret bør i tillegg kunne sanksjoneres med erstatningsansvar for det offentlig når man mislykkes ved bruk av dette maktmidlet.
Myndigheten til å frata foreldre barna bør dessuten begrenses til alvorlig volds- og rusmisbruk, og situasjoner der foreldrene regelrett ikke makter å dra omsorg for barna. Terskelen må settes høyt. Det må bli slutt på dagens situasjon hvor barnevernet truer med omsorgsovertakelse fordi et barn har fått et klapp på baken eller et klyp i armen. Dette er ikke alvorlig voldsutøvelse. Ja, jeg har til og med hørt tilfelle av at barnevernet har hevet røsten fordi barn har fått en Bibel av sine besteforeldre. Jeg vet om barnevernet i den kommunen dette gjelder.
Oppgaven med å bistå foreldre som har det vanskelig med barn, bør flyttes til primærhelsetjenesten. Denne tjenesten har fra før et ansvar både for barna og foreldrene.
Barnevernet som egen etat har bare bidratt til at det er blitt flere kokker – og i sannhet mer søl. Helsepersonell har forhåpentligvis nok vett og forstand til å kunne hjelpe foreldre med også andre enn rent medisinske spørsmål.
Det har kommet meg for øret at den ansvarlige statsråd vurderer egen særdomstol for barnevernssaker. Det er som sagt en meget dårlig ide. Det er å videreføre ordningen med fylkesnemnder. Rettslig prøving av tvangsmidler i saker om barn bør foregå for de alminnelige domstoler. Men styrkeforholdet mellom foreldrene og kommunen må endres slik at kommunen må kjøpe advokattjenester på samme premisser; les pris, som foreldrene.
Rettssikkerheten er rett og slett ikke god nok på dette området. Det problemet løses kun ved å ta slike radikale grep som nevnt ovenfor. Aller viktigst er at hjemmelen for å ta barn fra foreldrene blir ganske annerledes presis og konkret enn i dag. Minst mulig bør overlates til skjønn.
Til slutt; det er ingen grunn til den optimisme med tanke på hva det offentlige kan utrette som dagens barnevernlovgivning bygger på. For mer enn tredve år siden skrev sosialdemokraten og konkurransedirektøren Egil Bakke at det ikke var grunn til å tro at staten er bedre enn borgerne til å løse deres problemer. Det gjelder i særdeleshet omsorgen for barn. Det offentlige kan aldri erstatte foreldrene på en god måte. Omsorgsovertagelse er derfor et virkemiddel som bare bør benyttes i de ytterst vanskelige krisetilfeller. Men først må barnevernet nedlegges.
Leave a Reply