Barn, barnevern og åpenhet

Av Jurist Anita Skippervik og statsarkivar Yngve Nedrebø

I mars 2019 fikk kommuneadvokat Dag-Heine Bjørndal spalteplass i Advokatbladet for å argumentere mot åpenhet i barnevernssaker. Vi var ikke imponert og bestemte oss for å svare. Vi samlet fakta, så på praksis i andre land, og gikk gjennom norske lovforarbeid. Så sendte vi teksten til redaktøren i Advokatbladet, og fikk umiddelbart beskjed om at teksten var for lang for papirutgaven, men skulle komme på nett. Men så skjedde det ikke mer. Etter fire ukers venting kontaktet vi redaktøren. Hun hadde bestemt seg for at teksten var «usaklig», og hadde droppet den, uten å informere oss. Er den virkelig «usaklig»?
   AS og YN
• • • •

Advokat Dag Heine Bjørndal har i Advokatbladet i mars 2019 et innlegg der han går imot at media skal få overvære enkelte barnevernssaker, selv om privat part sterkt ønsker det. Bjørndal mener det vil være vanskelig eller tilnærmet umulig å bevare taushet om identiteten til personer eller saker som blir omtalt i pressen, og derfor må man fravike grunnleggende prinsipper om rettssikkerhet!

Foranledningen for innlegget var at advokat Ingrid Lauvås i august 2018 tok til orde for nettopp å gjøre en del barnevernssaker åpne. Hun begrunnet åpenhet med at vi i Norge har lovfestet at alle rettsmøter i utgangspunktet skal være offentlige, fra 2014 er det også grunnlovsfestet. Innsyn skal sikre offentlig kontroll og avmystifisere rettssaker.

Dag Heine Bjørndal argumenterer for sitt syn ved å vise til at FN’s barnekomite har bekymret seg over omtale av barn i media. Han siterer fra rapporten CRC/C/50 annex IX: «It is important that the media themselves do not abuse children. The integrity of the child should be protected in reporting about, for instance, involvement in criminal activities, sexual abuse and family problems. Fortunately, the media in some countries have voluntarily agreed to respect guidelines which offer such protection of the privacy of the child; however, such ethical standards are not always adhered to.» Vi tror ikke noen finner det vanskelig å slutte seg til budskapet her. Selvsagt skal barna beskyttes, både mot overgrep, uthenging og stigmatisering – også i media. Men det er ikke det spørsmålet her handler om.

Når Bjørndal generaliserer under henvisning til saker som barnekomiteen sier gjelder «criminal activities» og «sexual abuse», gjør han seg selv skyldig i å stigmatisere tusenvis av uskyldige norske barn og deres foreldre. Tror Bjørndal at man i klassen, på skolen, i nabolaget eller i familien IKKE vet hvem som er fosterbarn eller institusjonsbarn? Han gir et inntrykk av at man ikke kan gi opplysninger om bakgrunnen for de konkrete sakene, fordi de har alvorlighetsgrad på linje med «criminal activities» eller «sexual abuse». Slik er det heldigvis ikke, men da skal heller ikke Bjørndal eller hans likesinnede framstille det slik. Og det er her åpenheten ville hjelpe særdeles mye.

La oss kontrollere mot statistikken fra SSB for 4-12-saker (omsorgsovertakelser) i 2017. Foreldrenes kriminalitet står for 0,9% av sakene og seksuelle overgrep for 1,6%. Vi kan utvide med fysisk mishandling, 2,7%, og psykisk mishandling, 0,2%, INGEN var begrunnet i vanskjøtsel. Selvsagt er det ille at noen rammes, javisst, men det betyr at summen blir 5,4%. Og det igjen betyr at 94,6% av sakene IKKE kommer inn under definisjonen til FN’s barnekomite.

Hva møter vi i de 94,6%? Det vet vi dessverre ikke så alt for mye om, fordi vi i Norge har fraveket de grunnleggende prinsippene i en rettsstat om åpenhet og dokumentasjon.

Men vi vet noe. Heldigvis har allmennheten fått innsyn i en del barnevernssaker de siste årene. Det er gjennom slike innblikk man både nasjonalt og internasjonalt har fått øynene opp for norsk praksis. Vi vet at mer enn 60% av omsorgsovertakelsene i Norge skjer fordi foreldrene angivelig har dårlige foreldreferdigheter (f.eks. påstander om manglende evne til å kutte frukt i vakre firkanter), eller fordi foreldrene angivelig har psykiske utfordringer eller helseproblemer, eller de har økonomiske utfordringer. Vi bør alle ha «Tolga-saken» friskt i minne. Det er mange kvasidiagnoser å avsløre i barnevernssaker.

Bjørndals argumentasjon blir også alt for snever om vi ser på lovverket. Det følger av ordlyden i Grl § 95 at det skal være strenge nødvendighetskrav for å lukke et rettsmøte. «Bare gjennom offentlighet kan det oppnås sikkerhet om at den enkelte har fått en rettferdig rettergang slik hun eller han har krav på, samtidig som offentligheten vil kunne fungere som et viktig korrektiv for domstolene. Dermed bidrar offentlighet om rettssaker til å oppfylle grunnleggende krav til rettsstaten.» (Dok. 16 (2011-2012) til Grunnlovens § 95 om retten til rettferdig og offentlig rettergang, punkt. 23.5.2, s. 122-123.)

EMK artikkel 6 om «fair trial»-prinsippet slår fast at formålet med åpne dører er å være en «justice watchdog», og sikre en nøytral og rettferdig domstol. EMK artikkel 6.3 gir hjemmel for lukkede dører – forutsatt en konkret vurdering på bakgrunn av de opplistede hensynene. Norge har valgt en kollektiv løsning der barnevernssaker skal være lukket for alt allment innsyn, og der pressen ikke skal slippe til, selv om Norge har dokumentert generelt høy etisk presseskikk med «Vær varsom»-plakaten. En må også her kunne raskt få gjort endringer med å slippe pressen til og kvalifiserte «justice watchdogs», slik som i Storbritannia med sitt prosjekt – «Transparency project – making family justice clearer», uten at de hensynene Bjørndalen er bekymret for, blir brutt. Merk også at Storkammersaken i EMD mot Norge den 17. oktober 2018 gikk i full offentlighet.

I denne sammenhengen må vi minne om at det her er tale om minimumsrettigheter. Det at de opplistede hensyn er tilstede, er i seg selv ikke nok for å innskrenke rettsikkerhetsgarantiene.

Når en stat lukker dørene på et helt rettsområde, må en stille spørsmål ved om dette vernet går på rettsikkerheten løs og hvem som egentlig blir vernet når staten ikke konkret har vurdert hva dette innebærer av manglende rettsikkerhetsgarantier og heller ikke reelt har undersøkt konsekvensene av dette, særlig når det nå skal være skjerpede krav til å lukke dørene for en hovedforhandling.

«Krystallkulesaker»

Dette er saker der alle ser at barna har det trygt og godt hjemme hos foreldrene, men der noen likevel er «bekymret», og krever omsorgsovertakelse under henvisning til mulig fremtidig omsorgssvikt. Det sier seg selv at «bevisene» i disse sakene er fraværende. Avgjørelser som har dramatiske følger for både foreldre og barn skal treffes på en magefølelse hos noen – dessverre ofte ikke alt for kompetente, men altså bekymrede – saksbehandlere. Bekymring er en følelse inne i hodet til et menneske, og den sier oftest mer om den bekymrede, enn hos de som er objektene for bekymringen. Husk også at 4-12 saker skal begrunnes med «fare for liv og helse»!

La oss derfor vise til noe av innholdet i en av disse sakene, heldigvis gjort kjent for allmennheten:

«.. i denne sak handler det ikke om barnets beste, men om hensiktsmessighet. Hvis barna ikke har tatt skade av sine foreldre, så er det hensiktsmessig å flytte dem. Hvis de derimot er tilknytningsskadet, da har det ingen hensikt å flytte dem fra foreldrene. Men i herværende sak er tilknytningen mellom barn og foreldre, i hvert fall mellom barn og mor så god at det er hensiktsmessig å flytte barna nå. Grunnet den trygge og gode oppvekst mor har gitt dem, vil det være forholdsvis enkelt å få til en vellykket plassering hos fremmede. Det vil være hjerteskjærende for barna å oppleve å bli flyttet fra foreldrene, men de kommer til å overleve og få til en god tilknytning til sine nye foreldre. Venter man og ser om omsorgssvikt oppstår i hjemmet, vil det være for sent å få til en vellykket tilknytning til fosterhjemmet. Man frykter mulig fremtidig omsorgssvikt om 4-5 år.» (Kommuneadvokat Kjell Holst Sæther.)

Her har kommuneadvokaten gitt seg inn på en rekke luftige spekulasjoner, og om forhold han slett ikke kan kontrollere. Men «logikken» hans ble, som vanlig, godtatt og gitt medhold i Fylkesnemnda. «Resonnementet» kom imidlertid ut til offentligheten, vakte bestyrtelse, og da saken kom til tingretten fikk barna reise hjem igjen. Etter det både kommuneadvokat og fylkesnemnda visste var «hjerteskjærende for barna å oppleve».

Kommuneadvokatens budskap strider også klart mot det vi faktisk vet om barnevernsbarna.

For etter omsorgsovertakelse stiger dødeligheten kraftig (27 ganger høyere risiko for å bli drept, 21,3 ganger så høy risiko for å dø av sinnslidelse eller rus, 7,3 ganger så høy risiko for å dø av forgiftning, 4,8 ganger forhøyet risiko for selvmord). Så han var på heller tynn is da han postulerte om barna at «de vil overleve». Oddsene ble i hvert fall vesentlig dårligere gjennom en omsorgsovertakelse, angivelig gjort «til barnets beste».

I disse «krystallkulesakene» er det verken snakk om kriminalitet eller misbruk, og knapt nok «familieproblemer», i hvert fall fram til omsorgsovertakelsen. Følgelig skulle det ikke være grunnlag for å bry seg med publiseringsbekymringene til FN’s barnekomite heller.

Mediene vil kunne avdramatisere og fortelle om saker der kommuneadvokaten har forlangt omsorgsovertakelse fordi foreldrene angivelig har slitt med å kutte frukt, eller der barnevernet påstår at foreldrene har lærevansker og er «uten læreevne», på tross av at de dokumenterer at de har artium, høyskoleutdannelse og attester for ualminnelig god lærevillighet og læreevne. Og de kan fortelle om foreldre som blir fratatt barna sine etter beskyldninger om å ha villet forgifte dem, med helt vanlig hostesaft, kjøpt på apotek og brukt etter leges anvisning.

Hvis barnevernet og kommuneadvokatene måtte forholde seg til at disse sakene var åpne, ville flertallet av dem trolig aldri ha blitt fremmet. Og dersom de likevel hadde havnet i nemnd eller domstol, ville foreldrene med stor sannsynlighet ha vunnet. Og barna kunne ha jublet sammen med foreldrene, fordi de fikk komme hjem igjen, eller aller helst fordi de slapp å bli tatt. Det ville igjen hatt en sterkt oppdragende effekt på barnevern og kommuneadvokater.

Her kan det være på sin plass å vise til erfaringene fra Kongsberg kommune, der tallet på omsorgsovertakelser falt til bare 10% etter at man endret på prosedyrene i 2015 og 2016. Røyken kommune har hatt tilsvarende erfaringer. I 2018 skal man så ha sett en klar nedadgående trend i antall omsorgsovertakelser. Dette har neppe kommet tilfeldig.

Åpenhet vil hjelpe, men vi ser også andre dramatiske rettssikkerhetsunderskudd i barnevernssaker. Vi skal se på dokumentasjon i norske barnevernssaker.

Manglende dokumentasjon

Norske rettsbøker er jevnt over frustrerende tynne. For den som kommer i ettertid og ønsker å bli opplyst, gir de tilnærmet null informasjon om hva som kom fra under forhandlingene i retten. Derfor var det viktig da Stortinget vedtok tvisteloven i 2005 med § 13-7 og bestemmelsen om «Opptak av parts- og vitneforklaringer under hovedforhandling». Vi skal her spesielt merke oss at «(4) Partene har samme rett til utlån av opptak som til innsyn i rettens øvrige prosessmateriale. Samme rett har den som har fått sin forklaring tatt opp.» og «(6) Opptaket arkiveres sammen med saken. …». Her ville vi kunne fått erstattet behovet for åpenhet et godt stykke, fordi man skulle sikre opptak, som partene skulle ha tilgang til, og som skulle arkiveres.

Loven kom i 2005, men fortsatt mangler opptakene. Norge har angivelig ikke råd til å skaffe utstyr, «retten ikke har tilgjengelig nødvendig utstyr for opptak» (2b). Men det kan heldigvis vi velstående innbyggere kompensere for. Vi sendte brev til justisminister Anders Anundsen 8. februar 2015 med spørsmål om status for opptak og bilde i norske domstoler og fylkesnemnder. Svaret var grundig, imøtekommende og tydelig:

«Rettssikkerhetsgrunner taler for at forklaringer gitt både i sivile saker og straffesaker sikres for ettertiden. Slik opptak vil også bidra til økt effektivitet i domstolene.» «Når det gjelder muligheten for å gjøre private opptak i retten, før en offentlig ordning kommer på plass, er utgangspunktet at det ikke er noe generelt forbud mot private lydopptak av forhandlingene i sivile saker. Domstolen har imidlertid anledning til å nekte lydopptak hvis det virker forstyrrende på forhandlingene, jf. Domstolloven § 133.» (Justisminister Anders Anundsen i brev datert 15. mars 2015.)

Ved hjelp av svaret fra justisministeren har vi krevd adgang til å gjøre private opptak i barnevernssaker. Men fylkesnemnder og domstoler vil ikke! Det var visst ikke pengene og utstyret det stod på likevel.

Vi henter et eksempel fra Sogn og Fjordane tingrett. Domstolen viste – som normalt – til mangel på opptaksutstyr (§13-7, 2b.). Privat part viste da til justisministerens brev og sa seg villig til å skaffe utstyret, for å sikre at opptak kunne gjøres.

Svaret fra domstolen (datert 8. desember 2017, ref 17-120137TVISOFT) slo fast at «Frå retten si side blir det akseptert opptak under hovedforhandlinga, med føremål å sikre bevis til ein eventuell ankeomgang, på følgjande vilkår:

–  Det kan gjerast opptak av lyd (ikkje bilde) med utstyr som blir sett fram i vitneboksen under føresetnad av at utstyret er så «nedtona» at det ikkje forstyrrar forhandlingane.

–  Opptak kan gjerast av parts- og vitneforklaringane, dvs dei delane av forhandlingane som utgjerd ei munnlege bevisa i saka.

–  Opptaket skal ved avslutninga av kvar rettsdag leverast retten for oppbevaring.

–  Opptaket vil bli sletta frå retten si side når saka er rettskraftig avgjort.

–  Det er snakk om opptak av forhandlingar frå eit lukka rettsmøte. Partane får derfor ikkje sjølv høve til å sitte med kopi av opptaket, og det er ikkje på nokon måte høve til å publisere/offentleggjere opptaket.»

Det er særdeles interessant å sammenligne dette svaret med det som faktisk står i lovteksten, og det som står i svaret fra justisministeren. I lovteksten står det skal om opptak, det står arkiveres, og det står «rett til utlån». Men domstolen nekter utlån, nekter kopi og de sletter. Vi ser samme svar og praksis i andre domstoler og fylkesnemnder. Denne uviljen mot dokumentering er selvsagt spesielt ille for barnet, fordi det gjennom denne praksisen nektes innsyn i sentrale deler av egen sak. For all framtid!

Slettet dokumentasjon

I barnevernssaker legges det som regel fram mange papirer, og ofte lange rapporter fra psykologer eller saksbehandlere. Ideelt skal psykolograpportene være lagt fram for Barnesakkyndig kommisjon (BSK), som har brukt tid på kommaregler og rettskriving, og litt på «metode», men som slett ikke har kontrollert innholdet, og derfor galant slipper gjennom rapporter som omtaler andre familier enn den saken faktisk gjelder. Mange rapporter legges heller ikke fram for BSK. Nemndsledere og dommere viser til «kvalitetessikringen hos BSK», og føler de derfor kan legge disse til grunn for sine avgjørelser. Men den kvalitetssikringen de påberoper seg, har ikke funnet sted.

I en del rapporter er det vist til underlagsmateriale som filmer, tester og journaler. Siden det er fra disse underliggende dokumentene rapporten henter sine konklusjoner fra, har dette underlagsmaterialet avgjørende betydning for forståelsen av konklusjonen. Det er selvsagt rimelig at parten kan kreve innsyn i dette materialet. Svaret er da svært ofte at det er slettet, og om det fortsatt finnes, nektes utlevering. Ofte slenger de på noen påstander om «taushetsplikt».

I 1992 fikk Norge en arkivlov. «Føremålet med denne lova er å tryggja arkiv som har monaleg kulturelt eller forskingsmessig verde eller som inneheld rettsleg eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon, slik at desse kan verta tekne vare på og gjorde tilgjengelege for ettertida.» (Lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-12-04-126 §1.) Har det offentlige dokumentasjon som inneholder «rettsleg eller viktig» informasjon om oss, skal den ikke bare tas vare på, den skal også gjøres tilgjengelig «for ettertida». Det foreligger også krav om at den arkiverte dokumentasjonen skal være «autentisk», og at den skal tas vare på for å beskytte innbyggernes rettigheter, foreldrenes og barnas rettigheter.

Arkivforskriften har slått fast at grunnlagsmateriale for vedtak skal bevares, for bare slik kan man forstå grunnlaget for vedtaket.

I 2014 fikk Riksarkivaren varsel om mulig uhjemlet kassasjon i barnevernssaker, og Riksarkivaren gjorde en liten undersøkelse. BUFETAT/BUFDIR forsikret at de fulgte reglene, men Riksarkivaren skriver i sitt brev til BUFDIR 5. mai 2015 at i «brevet fra Bergen barn og familiesenter 19.3.15 kommer det imidlertid frem at det gjøres unntak for film. Filmopptak benyttes som underlag i saksbehandling av barnevernssaker. Slik Riksarkivaren ser det, utgjør disse opptakene dokumenter. Disse dokumentene kan ikke uten videre arkivbegrenses, all den tid de er gjort gjenstand for saksbehandling og har verdi som dokumentasjon, jf forskrift om arkiv § 3-21. Dokumenter kan heller ikke kasseres uten at det foreligger vedtak om kassasjon, jf arkivloven § 9.

Riksarkivet ber om at Bufetat snarest underretter sine virksomheter om at kassasjon ikke skal skje. Bufetat bes inntil videre bevare all dokumentasjon.» (Riksarkivaren j.nr. 2014/23041 GRHE.)

Arkivforskriften ble endret i 2017, men fortsatt slik at det ikke skal kunne kasseres uten godkjente kassasjonsregler, og fortsatt er det overordnede kravet at alt som gjelder rettslig dokumentasjon skal bevares.

BUFDIR med underliggende enheter har likevel valgt å fortsette sin praksis, og de nekter parter og parters representanter tilgang til arkivert materiale.

Men vi har vel statistikk?

Dessverre. Heller ikke her blir vi sikret anstendig informasjon i Norge.

Da Statistisk Sentralbyrå i mars 2018 ble spurt om statistikk om barnevernets arbeid med tilbakeføring av barn, var svaret «Dessverre har ikke SSB tall for tilbakeføring selv om vi innhenter opplysningen via det årlige fil-uttrekket fra kommunenes barnevernstjenester. Kvaliteten er så dårlig at vi ikke kan publisere disse tallene.» (Svaret er gitt 8. mars 2018 fra rådgiveren som arbeider med barnevernsstatistikk i Seksjon for levekårsstatistikk i SSB.)

Barnevernsfeltet omsetter for 30-40 milliarder kroner i året, men kvaliteten på de dataene de legger inn i systemene sine er rett og slett for dårlige til at de kan brukes til å lage statistikk.

Hva skjer om vi tillater åpenhet i noen barnevernssaker?

Vi kan gjøre noen interessante betraktninger over forholdet mellom åpenhet og rettsavgjørelser i barnevernssaker. For noen saker har faktisk nådd media, og hva har skjedd i disse sakene, praktisk talt uten unntak? Jo, de er snudd ved ankebehandling, omsorgsovertakelsen tålte ikke lys, og barna er tilbakeført til foreldrene. Det er selvsagt et tankekors om rettsapparatet lar åpenhet vippe fru Justitias vekt kraftig i favør av privat part.

Selvsagt er det dette mange andre foreldre har sett, og selvsagt er det derfor mange foreldre så sterkt ønsker seg åpenhet. For å få avdekke at det IKKE er snakk om vold, misbruk eller vanskjøtsel. Er det oss tillat å mistenke at det er av samme grunn at kommuneadvokater og barnevernet sammen med domstolene så frenetisk stritter imot?

Konklusjon

I Norge har vi ingen åpenhet i barnevernssaker. Vi mangler opptak, har mangelfull arkivering, uhjemlet sletting, ubrukelig statistikk og utbredt bruk av uetterrettelige skjønn.

Hvordan kan da politikere og myndigheter sikre effektiv bruk av de betydelige offentlige midlene som går til dette feltet? Hvordan kan vi da få trygghet for at vi ikke utsetter våre landsmenn for overgrep og maktmisbruk? «Bare gjennom offentlighet kan det oppnås sikkerhet om at den enkelte har fått en rettferdig rettergang», stod det i Stortingsdokumentet.

La oss derfor få åpenhet, arkivering, dokumentasjon, anstendig statistikk og ikke minst rettferdig rettergang. Først og fremst for barnas skyld! Men også for rettssikkerhetens, innbyggernes og menneskerettighetenes skyld.

Se også

Olav Terje Bergo:
Åpenhet er eneste medisin som fremmer rettssikkerhet
MHS’s hjemmside, 22 februar 2019

Ottar Steinhovden:
Informere om norsk barnevern i utlandet
MHS’s hjemmeside, 27 april 2016

Jan Simonsen:
Når staten lyver om barnevernet

MHS’s hjemmeside, 30 oktober 2017

Marta Straume:
Barnevern på Karl Johan
MHS’s hjemmeside, 10 juni 2016

Gruppen til Familiens Selvstendige Rett (GFSR), Redd Våre Barn (RVB), og BarnasRett.no:
Critical comments to Norway’s fourth periodic report to the UN Committee on the Rights of the Child – 2008
Forum Redd Våre Barn, 25 januar 2009

Vedtak om offentliggjøring fra Personvernnemnda:
PVN-2005-03 Barnevernsaker
Personvernnemnda.no, 9 juni 2005
PVN-2005-14 SKAN
Personvernnemnda.no, 26 mai 2006
PVN-2007-05 Fosterforeldre
Personvernnemnda.no, 30 oktober 2007
PVN-2010-11 Sletting av informasjon om beredskapshjem
Personvernnemnda.no, 3 mai 2011

Olav Sylte:
Etter 12 måneder: 12 nye justismord
MHS’s hjemmeside, 24 september 2018

Ragnvald Bjørgaas Petersen:
Betryggende i fylkesnemnda?
MHS’s hjemmeside, 25 august 2019

Marius Reikerås:
Rekordhøy tiltro til domstolene?
MHS’s hjemmeside, 29 desember 2019

Marianne Haslev Skånland:
Nye forslag om ‘ordninger’ for barnevernsjuss, og advokaters meninger om dem
MHS’s hjemmeside, 5 september 2015

 – : Ytringsfrihet: Georg Apenes og William Shakespeare
MHS’s hjemmeside, 13 mai 2004

Frederik Rønnevig:
Reaksjoner på NRKs debatt om barnevern november 2019
MHS’s hjemmeside, 17 november 2019

Anita Skippervik:
Norske granskingsmetodar i barnevernsaker held ikkje internasjonal standard
MHS’s hjemmeside, 27 februar 2019

Kilde: MHS’s hjemmeside

Comments

comments