Rystet over mine medpolitikere

Politiker Knut Høibraaten skriver på Facebook:

Et annerledes, personlig og tøft innlegg fra meg i dag. Les om du orker.

Rystet over mine medpolitikere.

Å bli med i kommunestyret forventet jeg skulle bli en til dels byråkratisk og til tider kjedelig oppgave, med endeløse debatter om asfalt, kommunegrenser og plassering av lyktestolper. Den forventningen har så langt blitt til dels innfridd, men i gårsdagens møte var jeg med å behandle den antagelig viktigste saken i kommunen de siste 50 år, en sak som umiddelbart nådde førstesiden i Bergens Tidene, NRK og som forhåpentligvis rekker ut over hele landet og ryster barnevernet i deres grunnvoller.

I 15 år har det versert en fryktelig skandale av episke dimensjoner her i kommunen, hvor administrasjon og barnevern her har ødelagt flere menneskeliv på grusomt vis. Med deler av administrasjonen og enkelte politikernes velsignelse.

De involverte barn og foreldre har kjempet en fortvilet kamp mot et byråkrati som har overkjørt dem fullstendig. De har gått i fakkeltog, de har skreket, de har grått og de har ropt fortvilet om hjelp. Og kommunen, dens tidligere ordfører og andre i betrodde stillinger, har alle gjentatte ganger trampet på dem.

Så, som et mirakel, ble det med minst mulig margin, av et ørlite flertall i forrige kommunestyreperiode, (hvor vår nye ordfører måtte benytte sin dobbeltstemme), vedtatt at det skulle foretas en uavhengig granskning på hva som hadde skjedd i forbindelse med tre konkrete familier behandlet av barnevernet i kommunen. Og takk Gud for det, for rapporten som ble utarbeidet er noe av det mest rystende jeg har lest om norsk forvaltning. Det er så inn i sjelen jævlig å lese om hvordan disse familiene, da spesielt barna, har blitt behandlet, at jeg, som normalt har den raske replikken, humoren og ordet i min makt, blir fullstendig utslått og målløs.

Det er rett og slett helt grusomt.

Granskerne konkluderer med et bilde der kommunen på en rekke punkter har «opptrådt i strid med FNs barnekonvensjon, barneloven og barna har fullstendig blitt fratatt sin barndom gjennom uforstandig offentlig omsorgsovertakelse, samt utstrakt bruk av tvang og medisinering.»

Dette var blant annet barn som var i hjem full av kjærlighet, omsorg og empati, men som ifølge saksbehandler «hadde lite mat i kjøleskapet» som førte til total adskillelse i 15 år av 4 søsken, og hvor far, som hadde dem alene, kun fikk se dem 16 timer i året under tilsyn.

Det er så omfattende, så innihelvete hjerteskjærende å lese, at det er nesten så man ikke tror det er sant. Men det er sant – og det preger meg dypt.

Når Hilde kom hjem fra salongen sent i går kveld, like etter at kommunestyremøtet var over, (et møte vi av naturlige årsaker hadde via internett) møtte hun meg oppløst i tårer i gangen. Det har hun aldri opplevd før, og jeg ble litt satt ut av det selv. Jeg var rett og slett så mentalt utladet, så opprørt, sint og inderlig lei meg etter møtet, at jeg ble stående rundt halsen hennes noen minutter å hulke.

Jeg er ikke flau for å si det, tvert imot.

Og jeg gråt ikke i hovedsak over behandlingen barna og de andre involverte ofrene hadde fått fra barnevernet, jeg gråt over det som hadde skjedd på møtet. For vi, som kommunestyre, var bare millimeter unna å trampe på dem nok en gang.

For nå, nå i 2020, med tidenes mest krystallklare og rystende fasit i fanget. En av de verste rapportene av sitt slag i Norge, skulle kommunestyret ta stilling til om denne skulle offentliggjøres eller ei, om barna skulle få oppreisning og sist, og kanskje viktigst av alt, som en prinsipiell milepæl i norsk rettshistorikk, skulle vi ta stilling til om kommunen skulle ta ut søksmål mot de ansvarlige «gjerningsmenn», tidligere ordførere, administrasjon, politikere og barnevernsansatte. For det var ikke bare barna og foreldrene som led en stor urett i denne saken, kommunens innbyggere har blitt påført mellom 35-40 millioner kroner i kostnader i forbindelse med dette. Det er et helt ekstremt høyt beløp. Det utgjør faktisk nesten 10 år med eiendomsskatt i kommunen. La meg gjenta det – innbyggerne i Samnanger betaler eiendomsskatt i nesten 10 år, og alt dette, alt sammen, går kun til å dekke opp om kostnadene rundt denne skandalen.

Med i møtet var, som alltid, nåværende rådmann og (heldigvis) en av advokatene som hadde utarbeidet rapporten.

Når det første spørsmålet kom opp, spørsmålet om rapporten skulle gjøres tilgjengelig offentlig i sin helhet, kunne advokaten fortelle om de juridiske vurderingene rundt det. Og her var han krystallklar:

Ingen av de involverte fra kommunal side, barnevern, administrasjon osv. hadde noe som helst krav på personvern i denne saken, da dette er et offentlig anliggende. Det er også viktig å presisere at alle i rapporten er i den grad det lar seg gjøre, anonymisert. Med det mener jeg at det ikke fremkommer noen navn, slik at om en utenfor kommunen leser denne rapporten, vil de ikke vite hvem de implisitte parter er, men innad i kommunen er det selvsagt mange som vil vite hvem det snakkes om, selv om ingen nevnes med navn.

Granskeren/ advokaten, opplyste så at om at de eneste som kunne ha krav på personvern av hensyn til sensitive opplysninger i rapporten, var de involverte barna. Og i den sammenheng kunne han, noe han sa gjentatte ganger, informere om at i hans intervju med alle barna, var dette noe flere av dem sa uoppfordret, at det var særdeles viktig for dem at denne rapporten ble gjort offentlig, slik at alle kunne få se sannheten.

En tydelig preget rådmann kom så med et emosjonelt innlegg hvor hun kunne fortelle at hun hadde blitt kontaktet av et av barna, som hun omtalte som «et av de mest reflekterte, unge mennesker hun hadde pratet med», og at hun hadde følgende, viktige budskap hun ønsket å gi rådmannen:

«Langt viktigere for henne enn penger eller annen oppreisning, var at rapporten ble offentliggjort»

Med dette som bakteppe, forventet jeg at det skulle være den enkleste avstemming noensinne i et kommunestyremøte, selvsagt skulle vi etterkomme dette, og la barnas stemme, barnas sannhet, endelig bli hørt.

Men som om vi var i en parallell virkelighet, oppstod det en flere timers lang diskusjon, der så mye som halve kommunestyret visste sterkt motvilje mot å offentliggjøre! Det ble blant annet brukt argumenter som «barna vet ikke sitt eget beste», «Her bør det gjøre flere vurderinger», «De juridiske aspektene bør utgreies på nytt» osv osv.

Flere mente at dette nå var en sak vi som kommune måtte legge bak oss, vi måtte gi de involverte fred, bla bla bla. Det er da for pokker nå saken starter, det er nå vi har fasit, og det er nå vi kan vise handlekraft og omsorg.

Det ble en til tider opphetet debatt, med sterke meninger og følelser involvert.

Og om dette høres for godt(vondt) ut til å være sant, om du tror jeg farer med løgn, vel, heldigvis ble hele sakens behandling og debatt, både sent direkte på youtube, og den ligger for all fremtid i sin helhet der slik at alle kan se det, igjen og igjen. Ingen kan endre på hva de sa, omformulere seg i ettertid, påberope seg å ha blitt misforstått eller annet. Det hele ligger der, i sin brutale åpenhet.

Ordfører sa flere ganger under debatten, at han fant hele debatten uverdig, både overfor ofrene, spesielt overfor ofrene, også tatt sakens svært alvorlige innhold, og krystallklare og vedtatte sannheter. Jeg gremmes over tanken på at sikkert flere av ofrene fulgte diskusjonen direkte, og nok en gang må ha følt på en håpløshet og frykt for å bli overkjørt og overhørt, av det offentlige.

Ordfører ble til slutt ble svært myndig og krevde at nå ville han ha slutt på dette uverdige ordskiftet, og at vi måtte gå til avstemming.

Det ble tre avstemminger:

Først om barna og andre av ofrene skulle få en oppreisning på kr 150.000 hver for det helvete de har blitt utsatt for. La meg da bare si med en gang. «Hovedgjerningsmannen», altså den tidligere barnevernslederen, som gjentatte ganger i full offentlighet fikk full støtte og tillit, både i media og andre steder, fra tidligere administrasjon, ordfører og andre (jeg kan ikke få sagt dette nok ganger), han fikk en sluttpakke på en million kroner da han forlot stillingen sin! Kommunen valgte altså ikke bare å støtte han, de gav han en million kroner som takk for god innsats og lykke til på ferden.

Og her skulle vi ta stilling til om ofrene skulle få 150.000 kr hver, som kompensasjon for å ha «fullstendig blitt fratatt sin barndom gjennom uforstandig offentlig omsorgsovertakelse, samt utstrakt bruk av tvang og medisinering.»?

Det hele opplevdes absurd, og som jeg skrev internt i vår egen partigruppe før møtet, «Vi kan like gjerne gi de en kake, blomster og en klapp på skulderen i stedet for de 150.000». Jeg mener vi burde betale ofrene 2 millioner hver, minst, både for å prøve å sette en noenlunde fornuftig prislapp på sviket, selv om det ikke er mulig å gjøre, men også for å sende et kraftig signal til hele Norge, til andre kommuner som har lignende saker, til de mange andre ofrene som sitter rundt om i det ganske land, gi dem litt verdighet, litt håp, i alle fall et snev av følelsen av å være verdt noe.

Uansett, denne avstemmingen gikk knirkefritt, alle stemte for å gi dem lommerusket.

Avstemning nummer to var om rapporten skulle offentliggjøres:

Her ble det da altså, med minst mulig flertall, kun en eneste stemme, vedtatt at det skulle den.

Og jeg har i løpet av natten og morgentimene i dag forsøkt å forstå, virkelig forsøkt, hva som ligger bak det faktum at nesten halve kommunestyret ville tråkke rett over barna, nok en gang.

For jeg vet jo hvem de som stemte nei er, og det er ikke onde mennesker, de går ikke rundt med djevelhorn i pannen og griller spedbarn på spyd. Nei, tvert imot, det er hardtarbeidende, engasjerte mennesker. Folk som ønsker å bidra til felleskapet, det er bønder, det er skoleansatte, det er sågar anerkjente og respekterte samfunnsdebattanter blant dem, som er viden brukt både nasjonalt og internasjonalt. Det er rett og slett en stødig og fin gjeng med mennesker. Så hva i all verdens land å rike fikk dem til å stemme som de gjorde, til å kunne påberope seg at «de skulle beskytte barna fra seg selv», til å kunne i det hele tatt føre en debatt om dette var rett eller ei, og så levere sin stemme i disfavør ofrene sitt høyeste ønske, «la sannheten komme ut, vær så snill.»

Er det fordi de som tidligere stemte mot at det i det hele tatt skulle være en gransking, nå kjenner på en skam og en slags følelse av å være medskyldig?

Er det fordi de er venner og bekjente av de som så brutalt blir sablet ned i rapporten?
(I den sammenheng kan jeg for ordens skyld informere om at jeg ikke kjenner noen av de involverte, har aldri snakket med dem, hverken ofre eller gjerningspersoner, og har ingen tilknytning til disse)

Er det fordi de sitter i opposisjon, og at de rett og slett setter sak til side i sin søken etter «alltid» å stemme imot dagens politiske flertall?

Er det fordi de rett og slett synes hele saken er så tøff, og at de har stått i det så lenge nå, at de rett og slett kjenner på at dette orker vi bare ikke mer av? Det er menneskelig det.

Er det fordi at de, som jeg, har opplevd å få kommentarer slengt til seg på butikken om «ka faen e det dokkar holder på med i kommunestyret», som besluttet det ene eller det andre som vedkommende var dypt uenig i. Og du som politiker vet at enten a: Så var du ikke i kommunestyret da dette ble vedtatt, eller b: Du stemte faktisk i favør av synspunktet til den som slengte kommentaren etter deg, men tapte, eller det vanligste c: at en beslutning foretatt av de ansatte i kommuneadministrasjonen, som tross alt tar 99% beslutninger om alt som gjøres, blir tatt for din regning som politiker.

Det kan være frustrerende, tro meg, og jeg har bare vært politiker noen mnd., flere av de som stemte nei har sittet i årevis. Var de rett og slett bekymret for kommentarer av typen «skal vi bruke enda mer penger på det derre barnevernsgreiene nå, hva med lekestativet på skolen?»

Det kan jeg forstå, det har tross alt nå kommet frem at denne saken har kostet kommunen i underkant av 40 millioner til nå, et regnestykke som heller ikke var populært å etterspørre kan jeg legge til.

Kan det faktum at kommunestyret ble avholdt via Teams, der vi alle satt trygt i vår egen stue, beskyttet bak en skjerm og en mikrofon på mute (stort sett, en mute som flere av deltagerne burde bli bedre på å bruke), vært en bidragsyter til at de turte å stemme nei? Hadde det vært like enkelt å sitte i kommunestyresalen, med ofrene som tilhørere, og si til dem rett i ansiktet at «dette gjør vi for å beskytte dere, for dere vet ikke deres eget beste» og så stemt nei til deres ønske om en offentliggjøring?

Jeg kjenner ikke svaret, men jeg kjenner på en enorm lettelse. ENORM. For at vi fikk gjennomslag, at den «gode» siden vant over den «mørke».

At det i siste avstemming, som gjaldt noe så enkelt som om vi skulle bare gjøre en vurdering av om vi som kommune kunne finne en måte å gå etter de ansvarlige for total omsorgssvikt av alle barna, og for misbruk av i underkant av 40 millioner skattekroner. En enorm lettelse over at vi der også fikk gjennomslag, nok en gang med minst mulig margin, kun to stemmers flertall, men dog.

Og alt dette surret i hodet mitt når Hilde kom inn døren, jeg tenkte på hvor uhyggelig små marginer det faktisk hadde vært, før dette nok en gang hadde gått til helvete, at vi som offentlig myndighet nok en gang hadde pisset på ofrene, det var en stemme unna, en stemme, så ville saken aldri kommet ut, så ville de ansvarlige aldri blitt forsøkt stilt til ansvar.

Og derfor gråt jeg, for dette handler om empati, dette handler om å gjøre det eneste riktige, dette handler om verdighet, dette handler om medmenneskelighet.

Jeg skriver sjelden og aldri politisk på Facebook, jeg liker å bidra med spøk og latter i stedet, spre litt galskap og godt humør.

Men jeg er også et menneske, og dette trengte jeg å få ut.

Det handler i all enkelhet om anstendighet.

Men snart lover jeg å igjen legge ut bilder av sauer, meg selv i parykk og lignende.

Det var det hele. Takk for at du leste. Alt godt til deg og dine. Bamseklems. ❤️

(Lov å dele)

Comments

comments