Om norske skolers praksis med grunnløse bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten.
I ulike medier og fagtidsskrifter har søkelyset vært satt på såkalt grunnløse bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten. Det har vært drevet forskning på feltet, både fra et juridisk- og fra et pedagogisk perspektiv, og i det siste har temaet også blitt løftet opp på stortingsnivå. Begrepet brukes om bekymringsmeldinger som sendes fra offentlige instanser og som er grunnløse i den forstand at lovkravet som utløser meldeplikt for offentlig ansatte ikke er oppfylt. Privatpersoner er ikke omfattet av verken taushets- eller meldeplikt og meldinger som sendes av privatpersoner blir ikke omtalt her.
Denne kronikken handler om offentlig ansattes taushets- og meldeplikt. I utgangspunktet har en offentlig ansatt, for eksempel i skole eller kommunehelsetjeneste, en lovpålagt taushetsplikt. Dersom det er nødvendig for en ansatt å gi opplysning om personlige forhold videre til en annen instans, for eksempel ved ett tverrfaglig samarbeid, kan ikke dette gjøres uten at personen man skal samarbeide om, eller dennes foresatte på forhånd har samtykket til at informasjon om personlige forhold kan deles. Brudd på taushetsplikten er belagt med straffansvar og strafferammen er bøter eller fengsel i inntil ett år. Det finnes flere eksempler fra norske rettssaler hvor offentlig ansatte har blitt domfelt for brudd på denne bestemmelsen.
Bare i noen få tilfeller kan denne taushetsplikten tilsidesettes og kravene for at dette skal være lovlig er strenge. Meldeplikten til barnevernstjenesten er et slikt tilfelle. Dersom en offentlig ansatt er bekymret for, eller har grunn til å tro at barn utsettes for vold, overgrep eller annen alvorlig omsorgssvikt, plikter den ansatte å melde sin bekymring og gi informasjon om barnet videre til barnevernstjenesten. Man trenger i slike tilfeller ikke å ha innhentet samtykke fra de foresatte. Det er med andre ord ikke nok at det foreligger en generell bekymring rundt et barn og en tanke om at familien kan ha behov for frivillige hjelpetiltak fra barnevernstjenesten for å sende en bekymringsmelding uten samtykke fra foreldrene.
Foreligger det ikke mistanke om grov og alvorlig omsorgssvikt, er en melding til barnevernstjenesten uten samtykke fra de foresatte å betrakte som grunnløs, ulovlig og potensielt straffbar.
Organisasjonen undertegnede jobber for, Foreldrenettverk mot mobbing, får jevnlig henvendelser fra foreldre over hele landet som har blitt «meldt» til barnevernet uten at det foreligger mistanke om alvorlig omsorgssvikt. Henvendelsene kommer fra foreldre som melder fra til skolen om mobbing, foreldre til barn som ikke får nødvendig tilrettelegging eller tilpasning på skolen, har helseutfordringer, og ikke minst fra foreldre til barn som har utviklet skoleangst, noe som ofte kan innebære et langvarig skolefravær.
I noen av sakene kommer bekymringsmeldingen som lyn fra klar himmel etter at samarbeidet med skolen begynner å bli anstrengt, i andre saker blir foreldre informert om at skolen har plikt til å sende rutinemessig bekymringsmelding når fraværet blir av en viss lengde. Enkelte skoler har til og med tatt med et punkt i skolereglementet sitt om at fravær som overstiger en viss periode automatisk utløser en bekymringsmelding til barnevernstjenesten.
Det disse skolene gjør, er å dokumentere at de driver en ulovlig praksis.
I situasjoner hvor barn enten opplever mobbing, manglende tilrettelegging, eller står i fare for å utvikle angst for skolesituasjonen, har skolen et generelt ansvar for å sette inn tiltak, tilpasse og tilrettelegge slik at barnets rett til et skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring og blir oppfylt. Dette skal skje i samarbeid med barnet og de foresatte, og barnets beste skal i enhver situasjon være et overordnet hensyn.
Det er vanskelig å se hvordan en grunnløs bekymringsmelding til barnevernstjenesten kan bidra til dette på en positiv måte. Det styrker åpenbart ikke skole-hjemsamarbeidet.
Det er betimelig å stille spørsmål ved hva skolene tenker at barnevernstjenesten skal kunne bidra med i saker hvor ansvaret ligger på skolen? De har ikke lovhjemmel til å gå inn og undersøke forholdene i skolen. Deres mandat er utelukkende å undersøke omsorgssituasjonen i hjemmet. Bekymringsmeldingene som er tema her, ender da også som regel med henleggelse. I noen få tilfeller sender saksbehandlere beskjed til skolen om at ansvaret for å løse saken ikke ligger hos barnevernstjenesten, men hos skolen. Det hører dessverre til sjeldenheten at skolene får en slik tilbakemelding, og det er beklagelig at barnevernstjenesten ikke er bevisst sitt ansvar for å bidra til å endre en ulovlig praksis.
Felles for foreldrene er at de opplever den uberettigede mistanken mot deres evner som omsorgspersoner som et overgrep, selv når sakene ender med henleggelse. Mange blir langvarig sykemeldt og får behov for psykologhjelp i ettertid. Tilliten til skolen, som i utgangspunktet kanskje var frynsete, forsvinner helt. Ut fra foreldrenes ståsted kan man enkelt forstå at man opplever seg utsatt for maktmisbruk fra skolen.
Mange bøyer da også hodet i skam og lar være å forfølge sakene videre. Det er svært alvorlig.
Heldigvis klarer enkelte foreldre å ta opp kampen og sende klage til Statsforvalteren. Har man blitt utsatt for en grunnløs bekymringsmelding, er det dit man skal rette en klage. Riktignok har det vært uklart for enkelte statsforvalterembeter hvordan disse klagene skal behandles, men sivilombudsmannen har ved flere anledninger gitt instrukser om at disse klagene skal behandles, og at statsforvalteren skal føre tilsyn med kommuner som har en lovstridig praksis. Andre foreldre har valgt å anmelde den som har sendt den grunnløse bekymringsmeldingen for brudd på taushetsplikten.
I Arendal kommune har den lovstridige praksisen med grunnløse bekymringsmeldinger pågått gjennom en årrekke. Foreldre som ber om hjelp når barna sliter i skolehverdagen får fortsatt beskjed om at skolen må sende bekymringsmelding dersom barna uteblir fra skolen.
Dette skjer, selv om barna har dokumentert fravær, for eksempel en legeerklæring, eller at skolen på andre måter blir informert om årsaken til fraværet. Enkelte skoler går til og med så langt at de presiserer overfor foreldrene at man ikke mistenker omsorgssvikt, men at skolen likevel er pålagt å sende slik melding. Det viser en helt grunnleggende mangel på kunnskap om hva meldeplikten innebærer, og samtidig forteller det at skolene dette gjelder heller ikke er seg bevisst ansvaret for å tilrettelegge for et godt samarbeid med foreldrene.
Ved siden av å være en enorm belastning for foreldrene som på feil grunnlag får mistanke om omsorgssvikt kastet over seg, bidrar denne praksisen til å binde opp tid og knappe ressurser i et allerede overbelastet barnevern. I ytterste konsekvens kan det føre til at barn som lider under reell omsorgssvikt ikke får den hjelpen de trenger.
Det er ingen grunn til å tro at de som til syvende og sist sitter med ansvaret for at en lovstridig praksis kan fortsette, ikke kjenner til at det skjer systematiske brudd på taushetsplikten i denne kommunen, og at instanser kommunen har et arbeidsgiveransvar overfor bevisst eller ubevisst bryter loven. I kommunen er man tett koblet på jurister som kan oppklare og opplyse om riktig regelverkstolkning.
Andre kommuner har erkjent feil ved lovforståelsen og deretter endret praksis. Det kan man også gjøre i Arendal.
Leave a Reply