Vi er Trond og Sylvia, og saken vår er kjent som Ensby-saken blant annet gjennom flere nyhetsinnslag på TV2 Nyhetene.
Feildiagnosen
Hele saken startet med en bekymringsmelding basert på en feildiagnose på Sylvia og sent oppdaget graviditet. Barnevernet i Ringerike kommune brukte diagnosen mot Sylvia, selv om diagnosen var tilbakevist to ganger. Sylvia fikk også diagnosen slettet i den originale journalen, men det var ikke godt nok for barnevernet, for de mente at diagnosen stemte godt overens med Sylvias påstått dårlige fungering, på tross av at diagnosen var satt ved en feil.
Sent oppdaget graviditet
Barnevernet visste også godt at Sylvia hadde fått beskjed om at hun ikke kunne bli gravid. Dette var konstatert etter gjentatte mislykkede forsøk, hormonbehandlinger og legeundersøkelser på Sentralsykehuset i Akershus.
Forhåndsdømt
Saken vår hadde aldri blitt noen sak hvis ikke barnevernet hadde vært så raskt ute med å forhåndsdømme oss. Flere sakkyndige psykologer har også konkludert med at vi sannsynligvis ville ha klart oss veldig bra som foreldre for sønnen vår dersom barnevernet aldri hadde grepet inn.
Møtet med barnevernet og fødselen
Det første møtet med barnevernet var på sykehuset den 19. november 2015. Måten vi ble møtt av barnevernet på, var helt grusom. Det var en fryktelig opplevelse som kommer til å sitte igjen resten av livene våre. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle bli behandlet på en så aggressiv og nedlatende måte, og i hvert fall ikke allerede i første møte. Vi ble veldig nedtrykt og lei oss etter dette møtet, og spesielt Sylvia gråt mye. Senere på kvelden gikk den psykiske smerten over til fysisk smerte, og samme natt var fødselen i gang. Det er ingen hyggelig måte å starte fødselen på. Sønnen vår ble født 20. november 2015. Verdens nydeligste gutt. Vår mirakelunge som vi fikk mot alle odds.
Etter fem dager ble sønnen vår vurdert av psykolog Bente Nilsen fra BUP Ringerike som mente at han allerede da hadde en begynnende skjevutvikling.
Vurdering av mor og far
Sylvia ble stemplet som udugelig mor allerede før barnet var født. Barnevernet var litt mer usikre på meg som far, og de valgte derfor å sende oss til foreldre og barn-senteret Stiftelsen Vilde i Horten for å vurdere min omsorgsevne. Jeg ble truet med akuttvedtak dersom jeg nektet å dra. Jeg følte derfor at det var en tvang, selv om oppholdet der er såkalt frivillig.
Stiftelsen Vilde
Vi dro dit alle sammen, Sylvia, sønnen vår og jeg. Sylvia fikk klar beskjed om at hun aldri skulle være alene med sønnen vår, og hun ble aktivt hindret i å utøve sin rolle som barnets mor. Hun sa at hun følte seg som en «melkefabrikk», siden hun bare fikk lov til å amme sønnen vår, men det at hun var så deprimert gjorde at hun etter hvert mistet morsmelken, slik at sønnen vår måtte over på morsmelkerstatning. Det passet veldig bra for barnevernet og Stiftelsen Vilde, for da var de ikke lenger avhengige av mor.
Akuttvedtaket
Etter seks uker på Stiftelsen Vilde hadde vi det første av tre planlagte evalueringsmøter med personalet og barnevernet den. Det ble bare det ene møtet, for vi ble vi fratatt sønnen vår samme dag. Mirakelungen vår. Han er det eneste barnet vi har og sannsynligvis får. Datoen den 14. januar 2016 vil for alltid ha brent seg inn som den verste dagen vi noen sinne har opplevd.
Vi har aldri hatt problemer med alkohol, aldri røyket og aldri brukt narkotika. Vi har god økonomi, fint hus, stabilt forhold og faste jobber, men dette er ikke tilstrekkelig for barnevernet.
Vi hadde ikke god nok blikkontakt med sønnen vår, og vi plundret litt med påkledningen. Det var tilstrekkelig for at vi ble fratatt sønnen vår. Barnevernet mente at vi manglet intuitive foreldreferdigheter og sa at dette ikke var mulig å lære seg. Derfor ville dette bli en langsiktig plassering hvor de så for seg en adopsjon. Jeg tenkte at en adopsjon mot foreldrenes vilje aldri kunne skje, men så feil kan man ta.
Fylkesnemnda
Allerede i første rettsinstans så reiste barnevernet sak om omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og tvangsadopsjon uten noe som helst samvær. Alt på en gang, selv om sønnen vår aldri var i noe fosterhjem formelt sett. De gikk direkte over fra beredskapshjem til adoptivhjem.
Mot alle odds, så vant vi saken i Fylkesnemnda, men vi fikk allikevel ikke sønnen vår tilbake. Barnevernet sendte begjæring om utsatt iverksettelse av Fylkesnemnda vedtak, samtidig som de anket Fylkesnemndas avgjørelse til Ringerike tingrett.
Tingretten
Ringerike tingrett tok inn saken til behandling, og en rettsoppnevnt sakkyndig psykolog, Myhre, ble tatt inn i saken. Hun foretok grundige undersøkelser og konkluderte med at vi ville kunne være gode nok omsorgspersoner for sønnen vår med riktig type hjelpetiltak. Barnevernet valgte å hente inn sin egen psykolog Bente Nilsen igjen, og hun mente at barnet var alvorlig skjevutviklet og trengte spesielt sensitive omsorgspersoner. Tingretten valgte å se helt bort ifra den sakkyndiges vurdering, og hørte isteden på psykolog Nilsen, og de dømte oss til omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og tvangsadopsjon uten besøksrett. Vi anket dommen til Borgarting lagmannsrett.
Lagmannsretten
Borgarting lagmannsrett tok inn saken til behandling, og enda en rettsoppnevnt sakkyndig psykolog, Pettersen, ble tatt inn i saken. Hun foretok grundige undersøkelser og konkluderte, enda tydeligere enn den forrige sakkyndige psykologen, med at vi ville kunne være gode nok omsorgspersoner for sønnen vår med riktig type hjelpetiltak. Hun sa også at dersom Lagmannsretten kom fram til at fosterhjem vil være det beste for barnet, så ville det være viktig med hyppige samvær for å opprettholde kontakten mellom foreldre og barn.
Barnevernet valgte nok en gang å hente inn sin egen psykolog Bente Nilsen, og hun mente at barnet var alvorlig skjevutviklet og trengte spesielt sensitive omsorgspersoner, noe hun mente at vi absolutt ikke var.
I likhet med Tingretten så valgte Lagmannsretten også å se helt bort ifra den sakkyndiges vurdering og hørte bare på psykolog Nilsen, og de dømte oss til omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og tvangsadopsjon uten besøksrett.
Rettskraftig dom
Vi anket dommen videre til Høyesterett, men de nektet å ta inn saken til behandling fordi de mente den var grundig nok behandlet fra før av. Dermed så ble dommen rettskraftig i desember 2017, noe som medførte at vi på papiret ikke lenger hadde noen sønn.
Klage til EMD
I februar 2018 klaget vi inn saken til den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), og 17. juni 2019 så ble saken «kommunisert til Norge», det vil si at det var da den slapp inn. Vi venter fortsatt på dommen fra EMD, og vi vet ingenting om når dommen kommer.
Samvær
I mellomtiden så har vi forsøkt å få til besøkskontakt/samvær med sønnen vår, men det har ikke vært lett, særlig med den knusende dommen i barnevernssaken vår, på tross av at Sivilombudsmannen har konkludert med at barnevernet brøt loven ved at de tok fra oss samvær for tidlig. I forbindelse med at regjeringsadvokaten skrev tilsvar i saken vår, så valgte barnevernet allikevel å ta et møte med oss og åpne opp for muligheten for besøkskontakt med sønnen vår. Betingelsen var at det skulle skje på adoptivforeldrenes premisser og at vi ikke fortalte at vi var foreldrene hans.
Den 6. mai 2020 fikk vi lov til å besøke sønnen vår for første gang siden han var en liten baby. Han var da blitt 4 år. Vi fikk kun én time til å snakke og leke med ham i en park. Barnevernssjefen valgte selv å opptre som både tilsynsfører, saksbehandler og fotograf på samværet. Dette var et dårlig tegn, for når barnevernssjefen ikke tar seg bryet med å oppnevne hverken tilsynsfører eller saksbehandler, så fryktet vi at det var forutbestemt at det kun skulle være ett samvær og så aldri mer.
Demonstrasjon og bilder
Dessverre viste det seg å være sant, på tross av at barnevernssjefen bekreftet at samværet hadde gått veldig fint. Barnevernet nektet oss flere samvær med sønnen vår på grunn av at bilder fra samværet hadde kommet på avveie og blitt spredd på sosiale medier, i tillegg til at vi hadde blitt observert på en tilsvarende demonstrasjon som denne her i Drammen hvor vi hadde plakater av sønnen vår som baby med teksten «Savnet», og dermed mente barnevernet at demonstrasjonen var rettet mot adoptivhjemmet og at vi hadde brutt personvernet til vår biologiske sønn, på tross av at adoptivhjemmet ikke var nevnt med et eneste ord, adoptivhjemmet er over én mil fra her hvor demonstrasjonen foregår og bildene var av sønnen vår som baby, og uten noe navn, slik at det ikke var mulig å kjenne ham igjen.
Dette er lovlige og godkjente demonstrasjoner mot barnevernet, og det å nekte oss å demonstrere mot barnevernet er et alvorlig brudd på ytringsfriheten som vi ikke finner oss i.
Avslutning
Det vil være svært traumatisk for sønnen vår å vokse opp i et adoptivhjem som tvangsadoptert og revet vekk fra velfungerende foreldre, og i tillegg bli nektet all form for kontakt med sine biologiske foreldre. Hvordan i all verden kan barnevernet påstå at dette er til barnets beste?
Vi vil aldri slutte å kjempe for sønnen vår så lenge vi lever, og vi vil gjøre alt vi kan for at han skal kunne bli kjent med oss på en trygg og positiv måte.
Leave a Reply