Lørdag og for noen betyr dette samvær med barna sine.
Jeg tenker tilbake på disse samværene med endel blandete følelser, hvor enormt herlig det var å kunne holde ungene inntil meg, men også hvor tungt det var å oppdage fra gang til gang at de endret seg, selv lukten av de og måten de snakket på ble annerledes. Jeg husker hvor sliten og tom jeg følte meg etter å ha tatt farvel for denne gang, noen ganger helt «fortapt» hvor jeg følte at vi ikke hadde rukket gjøre alt jeg hadde planlagt å gi de den korte stunden vi hadde sammen.
Det ble fra barnevernet sin side spurt hva vi skulle gjøre under samværet og forventet aktivitet, gjerne aktivitet som innebar at vi var ute blandt folk og stress fra morgen til kveld. På overflaten kan det virke vel og bra, men når jeg stoppet opp og først spurte meg selv om det var å gå i bowlinghallen etc vi alle egentlig ønsket ut av samværene så var svaret nei. Jeg spurte så barna om hva de virkelig ønsket når de kom hjem til mamma og svaret var klart; å få slappe av i sofakroken og være hjemme, være med på kjøkkenet og lage «kjøttsuppe» mens vi snakket og tøyset slik vi hadde pleid å gjøre. Altså: være hjemme og få en pause fra alt som var vondt.
Jeg bestemte meg da for ved neste samvær å gi barnevernet beskjed når de spurte om aktivitetsplan for samværet at dette var vår tid og skulle tilbringes på vår måte. Det ble ikke møtt på noen positiv måte, men jeg stod fast på mitt.
Vi fikk gode samvær etter dette hvor vi følte vi kom nært hverandre.
Jeg har ofte lurt på i ettertid og når jeg hører hva andre foreldre forteller at kravet fra barnevernet om aktiviteter under samvær er en måte for de å ikke gi foreldre og barn mulighet til de nære tingene. At samværene skal være med på å skape distanse mellom barn og foreldre med «kunstig» aktivitet som gjør at man tar farvel for denne gang med en vond følelse av at man har vært sammen, men ikke klart å finne tilbake til nærheten man hadde før plassering.
Mitt råd til alle dere som har samvær er å huske på at dette er deres tid, ikke barnevernets. Man kan ikke unngå sorgen det er å ta farvel for denne gang, men man kan velge å føle at den verdifulle tiden med barna har brakt nærheten tilbake.
Marita Eriksen
Leave a Reply