Barnevernsansatte er usikre og redde når de skal gi beskjed til foreldre om at de tar over omsorgen for barnet. For foreldrene kommer avgjørelsen som et stort sjokk.
Av Cathrine Oftedahl Journalist
– Det kom uventet og var et enormt sjokk!
Det sier Hanne.
Hanne er ikke hennes rette navn, og av hensyn til datteren er hun anonym.
Hun hadde vært redd for at barnevernet skulle frata henne omsorgen for datteren, men trodde det likevel ikke.
Innkallelsen til møtet kom dagen før sommerferien startet.
En SMS dukket opp på mobilen. Hun og den elleveårige datteren fikk to timer på seg til å møte opp i lokalene til barnevernet. Hanne fikk ta med en støtteperson.
– Det føltes rart å få en så alvorlig melding på SMS.
I barnevernets lokaler ble hun og datteren skilt. De fikk den vonde beskjeden på hver sitt kontor. Følelsen av at dette ikke kunne skje, dominerte fullstendig.
– Jeg opplevde møtet i en tåke. Jeg husker at vi gikk opp trappene og inn døren. Og at vi ble skilt. Men ingenting av det som ble sagt.
Både Hanne og datteren ble etterlatt i krise.
Alene.
Foreldre rapporterte om selvmordstanker
Hanne er ikke den eneste som får sjokk.
Mange foreldre blir fullstendig overrumplet i møte om omsorgsovertakelser med barnevernet. «Lyn fra klar himmel» eller «bombe» er andre uttrykk som går igjen. De forstår heller ikke hvorfor.
Det kommer fram i en ny studie.
Foreldre følte seg umenneskelig behandlet. Både i måten de fikk beskjeden på og oppfølgingen de fikk i etterkant.
Det var et slag i magen, for da hadde jeg gått med på alle vedtak […] Jeg har liksom gjort alt jeg fikk beskjed om, og så går det ikke da.
MOR I STUDIEN
Samtidig, på andre siden av bordet, sitter barnevernsarbeideren som har gitt den vonde beskjeden om omsorgsovertakelse.
– Jeg kjente ofte på at jeg hadde liten tid til å forberede meg. Det var et krevende møte som jeg hadde liten erfaring med, og som jeg grudde meg til.
Det sier Marte Tonning Otterlei. Hun snakker av egen erfaring. I seks år jobbet hun som saksbehandler i barnevernet.
Så var det nok.
En av tre ansatte i barnevernet slutter på grunn av høyt arbeidspress, psykiske belastninger og lav lønn. Det viser en rapport som Bufdir ga ut i september.
Nå er Otterlei forsker ved Universitetet i Stavanger, og står bak den nye studien. Hun har undersøkt hvordan begge parter – både foreldre og barnevern – opplever møtet om omsorgsovertakelse.
Avhandlingen er blant annet basert på intervjuer med 12 barnevernsarbeidere og 13 foreldre som alle hadde erfaring fra formidlingsmøter.
Barn under barnevernets omsorg
I Norge føres det ikke oversikt over hvor mange foreldre som berøres av omsorgsovertakelser (Bufdir, 2018). Statistikk viser at det var 9297 barn i aldersgruppen 0–18 år under barnevernets omsorg ved utgangen av 2021 (Bufdir, 2020). Vedtak om en omsorgsovertakelse kan treffes i alvorlige tilfeller hvor situasjonen ikke kan avhjelpes med hjelpetiltak (Lov om barneverntjenester (Bvl), 1992, paragrafene 4-4, 4-12).
Foreldrene opplevde avmakt og følte seg sviktet.
– Det er sterke følelser involvert, og en del av foreldrene jeg snakket med i denne studien sa at de fikk selvmordstanker.
[…] man er i en tilstand som man egentlig burde ha akutthjelp […] med en gang […] Den personen skulle egentlig vært i rommet ved siden av […] fordi det er så […] enorme følelser i spill […] man kan jo være super suicidal eller hva som helst altså.
FAR I STUDIEN
[…] det var noen fine trær på utsiden […] hadde jeg hatt et tau så hadde jeg hengt i det treet […] Jeg hadde bare lyst til å dø. Det var det eneste jeg ville, nå orker jeg bare ikke noe mer.
MOR I STUDIEN
Barnevernsarbeiderne rapporterte på sin side om manglende rutiner og lederstøtte da de skulle gi beskjed til foreldrene om omsorgsovertakelsen.
Barnevernsarbeideren var redd og usikker
Selv sier Tonning Otterlei at det var lett å glippe på fokuset på foreldrene når hun ga beskjed om omsorgsovertakelse. Hva dette gjorde med dem.
– Jeg hadde nok en spenning knyttet til at jeg hadde forsøkt å hjelpe dem. Men så snudde rollen, og jeg gikk inn i en maktrolle. Det er en vanskelig balansegang å først være hjelper for familien, for så å si at dette ikke går og at man tenker at barna må flytte ut av hjemmet.
– Dette er noe av det vanskeligste du kan si til et annet menneske, så du trenger sårt støtte.
Hun kunne også føle seg redd og usikker. Tidspress gjorde det vanskelig å forberede møtet.
Manglende rutiner og lederstøtte
Og hun deler erfaringer med mange av sine tidligere kolleger.
I studien rapporterer barnevernsarbeiderne om for liten tid til forberedelser.
– I tillegg var det opp til barnevernsarbeideren å tenke på om foreldrene skulle få oppfølging, sier Tonning Otterlei.
Men for noen gikk det først opp for dem hvor vanskelig det var for foreldrene da de satt i selve møtet.
Jeg tror kontaktpersonen syntes det var ubehagelig at jeg reagerte sånn. At jeg skalv og grein […] han sa at dette burde du ha forstått liksom.
MOR I STUDIEN
Sakene handlet om vold, skolevegring, rus og manglende foreldreferdigheter.
Av hensyn til barnas sikkerhet ønsker ikke barnevernet å si så mye om hva møtet de er innkalt til, skal handle om.
Dermed følte foreldrene at de stilte uforberedt, og det gjorde sjokket desto større.
– Foreldrene fikk heller ikke med seg det som ble sagt på møtet.
[…] sier du det på et fagspråk som jeg ikke forstår, så forstår jeg det ikke heller. […] [barnevernsarbeideren] brukte veldig mye paragrafer og altså strofer holdt jeg på å si. Som en spesialdoktors epikrise å få den fremstilt.
SITAT FRA EN MOR I STUDIEN
Otterlei er overrasket over at et så viktig møte, var så lite gjennomtenkt.
Vil styrke hjelpen til foreldre
Hun mener barnevernet må ha mer fokus på foreldrene
– Én ting er i møtet og ivaretakelsen i møtet. Men hvor stor krisen er når de går hjem, dette var ikke jeg godt nok opplyst om. Jeg kunne fulgt bedre opp den gang. Ringt dem og spurt hvordan de hadde det.
[…] Jeg hadde trengt noen å snakke med […] at noen kom inn […] og ga meg en klem og sagt at det kom til å bli OK.
SITAT FRA EN MOR I STUDIEN
Hun mener det bør utarbeides en veileder for barnevernsarbeidere.
– Den kan hjelpe barnevernsarbeidere i å formidle dårlig nytt om en omsorgsovertakelsessak.
Men hun mener også tid til forberedelser før møtet er viktig.
– Det er ikke alltid det handler om kompetanse, men tid til refleksjon som gjør at man stiller mer forberedt.
Kjetil Ostling, divisjonsdirektør for tjenester i Bufdir, sier Bufdir jobber for å legge til rette for styrking av oppfølging av foreldre som har mistet omsorgen.
– Både møtesituasjonen og oppfølgingen av foreldre i ettertid er viktige områder, sier han.
Det er viktig at barnevernet finner ut om foreldrene har forstått beskjeden. I tillegg skal de, rett etter møtet, tilby veileding og oppfølgning. Eller formidle kontakt til andre hjelpeinstanser.
– Dette er en krisesituasjon, en katastrofe, for de som får beskjeden, og ord blir tåkelegging.
Det sier Torunn Trøhaug, som er en erfaren psykologspesialist og sakkyndig. Hun mener derfor at det er viktig å begrense ordflommen, være tydelig og konkret og dokumentere det som blir sagt.
I tillegg er det viktig å tilby krisehjelp og raskt oppfølgingsmøte noen dager etterpå, ikke om en måned.
Ble overlatt til seg selv
Hannes datter fikk komme inn til henne etter sjokkbeskjeden. Hun satte seg på fanget og gråt.
Hanne reagerer på at datteren fikk formidlet den vonde beskjeden alene, uten at en person hun var trygg på var sammen med henne.
Moren er også kritisk til at barnevernet kan forberede en omsorgsovertakelse i månedsvis, uten at foreldrene blir involvert. Når foreldrene omsider får beskjeden, blir de overrumplet.
– Foreldre burde bli tatt med på prosessen på et tidligere stadium, mener hun.
Hun mener også at foreldre må bli bedre fulgt opp i etterkant. Det bør være et tilbud om å ha en profesjonell tredjepart som er der for foreldrene i møtet, ikke minst i etterkant.
Både hun og datteren ble overlatt til seg selv i krise. Ingen fikk oppfølging etter sjokket.
For Hanne beskriver følelsene av frykt, sinne, frustrasjon, avmakt, apati, sorg og smerte.
«Du klarer deg gjennom sommeren?» var beskjeden til moren fra barnevernet.
Datteren som den gang var 11 år, har nå blitt tenåring nå. Hun har det godt hos fosterforeldre, ifølge moren.
De to har fortsatt et nært forhold, selv om datteren måtte flytte til en annen by.
Selv har Hanne strevd med å bearbeide følelsene i ettertid, og hendelsen er i stor grad medvirkende til at hun er ufør i dag.
Mor og datter har aldri snakket sammen om den dagen da den vonde beskjeden kom.
Leave a Reply