Jeg får ofte høre » nå er vel alt bra, nå når barna er kommet hjem igjen» som regel bare smiler jeg og nikker. Men sannheten er at jeg ofte er redd for at de skal bli tatt igjen. Eldste jenta er snart 17 og flyttet på hybel så hun er vel rimelig trygg. Men minste jenta er 11…
Møter jeg en politibil på vei fra sentrum og mot byda der vi bor er jeg sikker på de skal hente henne på skola, er bussen tre minutter forsinket blir jeg redd hun er henta, banker det på døra uten at jeg venter besøk knyter det seg i magen…
Dette 5 år etter at de ble tilbakeført og saken ble avsluttet.
Jeg har lovt jenta at de aldri skal få ta henne fra meg igjen, og heldigvis stoler hun fullt og helt på mamma, så hun er rimelig trygg. Men jeg vet jo at jeg har lite å stille opp med om de bestemmer seg for å ta henne igjen.
Eldste jenta har pstd etter plasseringa. Hun var 9 år da politi og bv troppet opp på skola og hentet henne.
Så til alle dere som tror at alt blir bra når barna kommer hjem: sårene som er påført vill alltid være der, men man må aldri gi opp kampen for tilbakeføring av den grunn.
Kristel Wanja Emilsen
Jeg vet hva du snakker om…her ødela bv meg og mine fem barn…den sjette lå i magen..at jeg ikke mistet henne er et mirakel. Livet etter er absolutt ikke bra igjen,men dog bedre enn fryktet. Men får panikk om skolebussen er for sen,banker på døra uten avtalt besøk, hvis jeg ser lignende bil som bv har blir jeg helt skjelven… Frykten sitter i hver eneste celle….Jeg har til og med ringt bv og rast bananas når unga ikke kom hjem fra skolen…men bv var faktisk uskyldig…. Men skolens ansatte så min reaksjon…ikke gøy…. Lykke til videre❤