Foto: Skjerndump
Filmen Mrs. Chattarjee vs. Norge har premiere 17. mars. I forhåndskommentarer vises det til manglende kulturkompetanse i barnevernet. Er kunnskapsmangelen begrenset til kulturkompetanse eller står vi overfor et mer allment problem med å balansere hensynet til unnlatelsesfeil og overdrivelsesfeil?
Eivind Meland, professor emeritus og veileder i Bergen kommune og Bjørn Spord Thomassen, lektor, spesialpedagog og tidligere seniorrådgiver i Bufetat
Mrs. Chattarjee vs. Norway lanseres i Norge og 20 andre land 17. mars. Den er basert på en historie som startet i 2011. Den var én av mange saker på den tid der immigranter i Norge ble fratatt omsorgen for egne barn. Det skapte en storm av protester internasjonalt. Deler av norsk presse mente at vi ikke skulle bry oss fordi det var «kristenfundamentalister» som sto bak protestene.
Det er ikke mange månedene siden statsforvalteren i Vestland fylke slo alarm og barnevernet i landets nest største by ble anklaget for grove unnlatelsesfeil: En gutt ble funnet forslått og bundet til sengen. Et avmagret og underernært barn ble innlagt på sykehus. Byrådet ble skiftet ut og direktøren i Barne- og familie-etaten måtte gå på dagen. Er ikke dette uttrykk for at vi som samfunn har tilstrekkelig beredskap mot overgrep mot barn?
Vi mener «nei». Barnevernet står under «dobbelt ild», og når myndighetsutøvere, politikere og allmennheten ikke tar inn over seg at barnevernet må balansere to vitale hensyn når «barnets beste interesser» skal ivaretas, blir ofte konsekvensene utilsiktede og dysfunksjonelle. Barnevernet må nemlig balansere mellom unnlatelsesfeil som sakene i Vestland i fjor høst og overdrivelsesfeil som i mrs. Chattarjees tilfelle. Begge er ødeleggende for barns oppvekst og utvikling. De er begge overgrep og dermed vold mot barn. Det var grove unnlatelsesfeil som lå til grunn for den akutte politiske og administrative krisen i barnevernet i Bergen høsten 2022. Det var synlige overgrep.
Som et isfjell i sjøen skjuler sin størrelse under vann, er overdrivelsesfeil i barnevernet ofte skjult. Man må virkelig være nær dersom de skal erkjennes. Når spotlyset lyser mot én type vold i samfunnet havner andre former for voldsutøvelse i skyggen. I Bergens Tidende innrømmer en av avisens faste kommentatorer at pressen «skygger banen når barnevernet kommer på tale» (BT 5.11.22).
Hva med overdrivelsesfeil? Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) har dømt Norge 16 ganger i saker der barnevernet har brutt barns rett til familieliv (artikkel 8 i Menneskerettskonvensjonen). Burde vi ikke ha et like sterkt fokus på dette? Høyesterett har i tre dommer fra 2020 forsøkt å etablere ny rettspraksis på området, men fortsatt er kunnskapen og kulturen i barne- og familievernet og i helsevesenet mangelfull. Høyesterett aksepterer fortsatt at barnevernet kan henvise til barns sårbarhet for å begrunne at barnet hindres kontakt med omsorgskompetente biologiske foreldre. Vi vil hevde at det er for lite beredskap mot overdrivelsesfeil.
Overdrivelsesfeil kan vi betegne som «instrumentelle» ved at de ofte er motivert med «barnets beste». «Foreldrefremmedgjøring» er ett eksempel på slik vold. I forbindelse med et samlivsbrudd kan den ene forelderen bli så bitter og hatefull mot den andre at de trekker barn inn i konflikten som allierte. Eller de bruker sentimentale metoder, appellerer til barnets dårlige samvittighet, gjør barnet til omsorgsperson for seg selv og bryter barnets kontakt med en fullt kapabel omsorgsperson. Store deler av fagmiljøet og rettsapparatet lukker øynene for slike overgrep.
Overdreven diagnostisering og medikamentell behandling er et annet eksempel, der overbeskyttelse utarter til sykeliggjøring. Barns hverdagsplager overdrives og foreldre «kjøper» diagnoser, omfattende utredninger og potensielt helseskadelig behandling. Helsetjeneste-aktører kan være medvirkende i slik vold. Tilstanden «Münchausen syndrome by proxy» skal reserveres til helt spesifikke former for omsorgssvikt, men det finnes mange andre former for overdreven og kontrollerende omsorg som begrenser barn og unges helse og livsutfoldelse. Disse fenomenene får lite forskningsmessig fokus og oppmerksomhet blant behandlere.
Noen foreldre agerer som dyktige manipulatorer. De kan trekke barne- og familievernsansatte med seg i fremmedgjøringen mot den andre forelderen. Noen ganger er det fosterforeldre som aktivt demoniserer biologiske foreldre. De kan være ensidig opptatt av egen velgjørenhet i omsorgsrollen og utløse økt omsorgsstøtte fra og sympati blant helse- og sosialarbeidere. De vanskeliggjør og blokkerer barnets lovbestemte rett til kontakt med sine biologiske foreldre og besteforeldre og hindrer derved barnets sosialisering. Slik voldsutøvelse går ofte under radaren i vårt samfunn.
Åpenhet må være en grunnforutsetning i arbeidet med barn og familier. En slik åpenhet er viktig overfor media dersom barnevernet vil bygge tillit i samfunnet. Åpenhet er også et være eller ikke være overfor andre aktører i helsetjenesten og i familievernet. Ikke minst er det viktig overfor familiene som er berørt.
Det er introdusert dialogiske metoder i barnevern og barnevernsrettslig praksis. Det kalles familieråd i barnevernet og samtaleprosess i Barneverns- og helsenemndene. Slike metoder brukes i ulike grad og ofte skjønnsmessig av involverte aktører. Et åpent barnevern må basere seg på dialogiske metoder som utgangspunkt i all myndighetsutøvelse. Familiene og barnets nettverk må behandles som ressurser for barn.
Kunnskap er viktig. Her er det ikke nok med kunnskaper om synlig og aggressiv vold. Instrumentell vold som kamufleres med omsorg og barns beste må erkjennes og adresseres i sosialtjenester og helsevesen. Vi bør ikke lukke øynene for én type vold for å være sikre på at vi ikke overser andre former for vold. Familievold har mange ansikter.
Kulturkompetanse handler om å møte andre mennesker med åpenhet og interesse. Alle familier trenger å bli møtt med slik interesse, uavhengig av om de heter Olsen eller Chattarjee. Dialogiske metoder og en lyttende moralitet må bli obligatorisk i norsk barnevern.
Leave a Reply