Av SAAD HASAN
Barnevernet i det velstående nordiske landet står overfor anklager om å tvangsfjerne barn fra dyktige foreldre.
Norge river familier fra hverandre. Bare spør Natalya Shutakova, og hun vil fortelle deg alt om det.
Sønnen hennes fylte ti i oktober. Men hun klarte ikke å klemme ham eller gi ham en gave. Det er fordi alle tre barna hennes, mellom syv og elleve år, har blitt plassert i fosterhjem og forbudt all kontakt med foreldrene.
Natalya og ektemannen Zignitas Aleksandravicius mistet omsorgen for barna sine denne måneden i en sak som har mobilisert dusinvis av sinte og fornærmede familier mot Norges barnevernsbyrå – Barnevernet.
– Aldri i mitt verste mareritt har jeg trodd at noe slikt kan skje meg, sier Natalya, som sammen med familien flyttet til Oslo i fjor fra USA. Hun og barna hennes er amerikanske statsborgere.
Barnevernet er en del av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, som fører tilsyn med det statsfinansierte adopsjonsprogrammet. Direktoratet hører under det kongelige barne- og familiedepartementet.
Familiens prøvelse startet natt til 20. mai i år da Barnevernet-tjenestemenn støttet av politiet tok barna vekk fra hjemmet deres.
Tidligere samme dag hadde Natalyas eldste datter Brigita, 11, fortalt lærerne at hun fryktet å bli straffet av foreldrene sine på grunn av en triviell sak knyttet til at hun løy om lunsj som hun hadde gjemt i bokvesken.
I Norge er offentlige tjenestemenn inkludert lærere og psykologer forpliktet til å informere Barnevernet dersom de føler at et barn er i fare. De følger disse reglene flittig, kanskje for flittig vil noen si.
Det er vanskelig å fastslå hvor alvorlige bekymringene Barnevernet (uttales Bar-Nay-Var-Na) hadde om sikkerheten til Natalyas barn, siden den ikke kommenterer enkeltsaker.
Men en politietterforskning mot Natalya og mannen hennes for påstått mishandling av barn ble henlagt i mangel av bevis. Og Brigita selv trakk tilbake og sa i en Tik Tok-video at hun diktet opp historien.
«Jeg var så sint. Jeg var sint, sa hun.
Denne saken er ikke første eller eneste gang Barnevernet møter kritikk for det som virker som en overskridelse av sin autoritet. Barn er fjernet på det minste av påskudd og utlendinger er spesielt utsatt.
En 19 måneder gammel baby ble tatt fra moren sin fordi han var undervektig med 400 gram, en indisk familie møtte Barnevernets vrede etter at lærere sa at deres fire år gamle sønn ikke tok øyekontakt, en far ble fortalt at han var for dum å oppdra datteren sin.
Mer enn 12 000 barn bor i fosterhjem og spesialiserte institusjoner i Norge. Mange av dem har blitt flyttet ufrivillig. En gang i fosterhjem får barn bare se foreldrene sine noen få timer i året på tilsynsbesøk.
Folk oppfordres til å melde fra dersom de tror et barn i nabolaget eller skolen trenger hjelp. Hvert år mottas mer enn 50 000 bekymringsmeldinger til Barnevernet.
«I 11 år var jeg en god mor i USA, og så er jeg plutselig ikke en god mor bare fordi jeg ikke passer den norske standarden?» sier Natalya.
Foreldre er så opprørte over den norske statens innblanding at de har begynt å henvende seg til internasjonale domstoler for rettferdighet.
Krise i paradis
Den Frankrike-baserte europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMK) er en slags siste utvei for folk som har gitt opp det lokale rettssystemet i sitt eget europeiske land og ønsker at en internasjonal domstol skal behandle en bønn.
Norge står overfor 36 barnevernssaker i EMK – det desidert høyeste antallet for noe europeisk land, sier Laurence Wilkinson, juridisk rådgiver for ADF International, en juridisk påvirkningsgruppe.
EMK har også et storkammer – dens høyeste benk, som kun tar opp de mest kritiske spørsmålene – aksepterer omtrent 10 til 20 av 50 000 begjæringer som sendes inn hvert år.
I september avgjorde Storkammeret at Norge hadde krenket familierettighetene til moren hvis tre uker gamle baby ble tatt bort i 2008 på grunn av tvil om hennes foreldreferdigheter.
– At Storkammeret interesserer seg for en barnevernsak, spesielt mot Norge som internasjonalt fremstår som en menneskerettighetsforkjemper, viser igjen at domstolen undersøker barnevernet svært nøye, sier Wilkinson.
Norge, et av verdens rikeste land, er stolt av å ha et sosialt velferdssystem som ivaretar barns helse og utdanning og bruker milliarder på å hjelpe foreldre.
Men aktivister sier at Barnevernet har blitt betrodd for mye makt og at det overarbeidede personalet ofte ringer dårlige.
For eksempel ble Natalyas barn tatt bort under en «nødordre» som tillater barnevernstjenestemenn å ta varetekt over barn uten en rettsavgjørelse.
I 2018 ble det gjennomført slike hastefjerninger i 1409 saker, ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Selv den første offisielle fasen der foreldre får sjansen til å presse saken sin reiser spørsmål. Disse kvasi-domstolene, kjent som fylkesutvalg, har en nemnd på tre personer – en juridisk ekspert, som ikke nødvendigvis er en dommer, en vanlig borger og en Barnevernet-oppnevnt psykolog.
Biologiske foreldre taper nesten alltid saken på dette stadiet fordi dommerne har en tendens til å stille seg på Barnevernets side, sier Maurius Reikeras, en advokat som har representert dusinvis av familier.
«[Fylkesutvalg] er et av de største problemene vi har fordi Barnevernet kan ta barn uten rettskjennelse.»
Til sitt forsvar sier Bufdirs direktør for internasjonale tjenester Kristin Ugstad Steinrem i et e-postsvar: «Barnevernet vil aldri gi nødordre og plassere et barn utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, dersom det ikke er risiko for at barnet vil lide alvorlig skade ved å forbli hjemme.»
«Derfor blir foreldrene i mange slike tilfeller ikke varslet før barnet flyttes. Vilkårene som kreves for å iverksette slike tiltak er strenge og et nødordre må anses nødvendig.»
Den forferdelige 71
Folk får litt pusterom fra formelle domstoler, som i den berømte saken om Marius og Ruth Bodnariu, hvis fem barn ble tatt bort i 2015 etter at myndighetene mistenkte at de ble indoktrinert med «kristen tro». Barna ble returnert noen måneder senere etter en rettsavgjørelse.
Men for noen mennesker kan prøvelsene trekke ut i det som virker som en evighet. Familien til Yngve Nedrebo, en 65 år gammel historiker fra Bergen by, fikk vite dette på den harde måten.
I 2011 tok Barnevernet Nedrebos fire måneder gamle barnebarn under akuttmottak. «De sa at sønnen min og hans kinesiske kone ikke var i stand til å oppdra henne fordi de er mentalt tilbakestående.»
Senere undersøkelser viste at foreldrene ikke led av noen alvorlig funksjonshemming. En domstol avgjorde til og med i deres favør. Men det tok mer enn ett år før saken ble flyttet fra fylkesutvalget til høyere rettsinstanser, og da hadde Barnevernet enda en grunn til å holde babyen i fosterhjem.
«De sa at det er for sent og at barnebarnet mitt har utviklet følelser for fosterforeldre, og det vil ikke være bra for hennes mentale helse,» sier Nedrebo.
Siden den gang har Nedrebo, arkivdirektør i Bergen, Norges nest største by, sluttet seg til et økende antall aktivister som sier at barnevernet trenger en overhaling.
Han mistenker at familien hans ble viklet inn i Barnevernet fordi saksbehandleren ikke var fornøyd med at babyen tilbrakte de første månedene i Kina – en vanlig praksis i mange kulturer der nybakte mødre ser til familiene sine for å få hjelp etter fødsel.
De få saksmappene som er offentlige viser mange eksempler der det ser ut til at barnevernstjenestemenn grovt har mistolket hva som er til barnets beste.
Forskning har vist at hovedårsaken til fosterhjem ikke er bruk av rusmidler eller alkohol eller ikke har noe å gjøre med et giftig miljø hjemme. Det er en vag mangel på foreldreferdigheter som tvinger Barnevernet til å ta barn oftest.
«Jeg vet ikke hva mangel på foreldreevne betyr. Det kan være hva som helst, sier Reikeras, advokaten.
På en nylig tur til Hellas så han barn leke på gata rundt klokken 23.00 og tenkte: «Hvis dette var i Norge, vil foreldre som lar barna sine gå ut på gata så sent, trolig bli anmeldt til barnevernet for omsorgssvikt. ”
Norge var i en diplomatisk bråk med India for noen år siden da Barnevernet plasserte en indisk families to spedbarn i fosterhjem fordi de trodde moren ikke var i stand til å oppdra dem.
For å begrunne avgjørelsen presenterte saksbehandlere på Barnevernet observasjoner om hendelser som er vanlige i hjem med småbarn. For eksempel sa de at moren, Sagarika Chakraborty, en gang løftet hånden som for å gi sønnen sin da han spyttet mat, eller at gutten slo hodet i gulvet.
For noen år tilbake utarbeidet lingvistikkprofessor Marianne Hasle Skanland som i noen tilfeller har vært barnespråklig ekspert, en liste med 71 grunner som barnevernet har brukt for å fremme sin sak.
De inkluderer:
Faren har en fotskade og kan ikke stå på en stige. Derfor er han ikke i stand til å rengjøre toppen av vinduskarmene.
Moren er veldig liten. Når datteren vokser til å bli tenåring, vil ikke moren være i stand til å takle henne.
Datteren liker ikke fiskeboller. Dette er et tydelig tegn på incest.
Da barnet falt, tok moren henne bare opp og satte henne på beina igjen, uten å trøste henne verbalt.
Moren er fysisk funksjonshemmet og har ikke full bruk av beina. Derfor kan hun ikke leke med barna i sandplassen eller gå på ski med dem om vinteren.
Alt for staten
Spenst, hardt arbeid og flaks har gjort den lille nasjonen på fem millioner nordmenn ekstremt velstående. Landet eksporterer mye olje og petroleumsprodukter, og BNP per innbygger har økt jevnt siden 1960 for å overgå USAs og Singapores.
Nordmenn rangerer kontinuerlig blant de lykkeligste menneskene i verden, nyter godt av de beste sosiale tjenestene en stat kan tilby, og reiser spørsmålet: hvordan kan dets barnevernsystem være så tilsynelatende mangelfullt?
«Ikke la deg lure av naturen og isbreene. Vi har et alvorlig problem, sier Tor Age Berglid, en tidligere pilot og en anti-Barnevernet-forkjemper som i årevis kjempet en fåfengt kamp for omsorgen for barna sine.
«Norge har mye penger og ved å ta et barn ut av familien skaper det arbeidsplasser for advokater, psykologer, rettsvesen osv.»
I prosent av den totale sysselsettingen har Norge et av de høyeste antall offentlig ansatte i verden.
Regjeringen bruker mer enn 2 milliarder dollar hvert år på barneverntjenester, som inkluderer utbetalinger til fosterforeldre og fosterinstitusjoner.
Men tjenestemenn sier at Barnevernet bruker langt mer ressurser på å hjelpe barn som bor med sine biologiske familier enn på de i fosterhjem.
– Måten Barnevernet fremstilles på i internasjonale medier er problematisk, og det meste av det som sies er misvisende, sier Reidar Hjermann, en klinisk psykolog som fungerte som barneombudsmann fra 2004 til 2012.
«Jeg er kritisk til dens rolle i noen tilfeller, men det meste av det den gjør er i barnets beste.»
Hvis folk som jobber for Barnevernet er opptatt av å beskytte barn, er det selvfølgelig ikke uten grunn.
I 2005 ble Christoffer Kihle Gjerstad slått i hjel av sin voldelige stefar. Hendelsen var et øyeblikks introspeksjon for nordmenn som lurte på hvordan systemet deres kunne ha sviktet så spektakulært.
Hjermann sier at Norges sosiale velferdssystem ikke lider så mye av en oppblåst arbeidsstyrke som av å ha færre arbeidstakere som har for mye å gjøre.
Det er mer enn 400 kommuner i Norge, og den minste vil ha minst to Barnevernet-ansatte. «Disse arbeiderne vil ikke alltid være eksperter på ufødte barn, spedbarn og veiledning av foreldre med kriminalitet. På noen av områdene er Barnevernets kompetanse lav, sier Hjermann.
Ekstrem rikdom har nærmest gått i oppløsning av storfamiliesystemet i Norge, og gjort barn sårbare for omsorgssvikt i enkelte husholdninger, sier han. «Besteforeldre som en gang bodde rett over gaten, ferierer nå et sted i Europa. Så vi trenger et sterkt barneomsorgssystem.»
Det er ikke rart at Barnevernet møter den hardeste kritikken fra trosbaserte grupper, som det Warszawa-baserte Ordo Iuris Institute, som ser på Barnevernet som å påvirke familielivet ved å krenke foreldrenes rettigheter.
Mens det har vært debatt om å bringe reformer til barnevernet, sier folk som har sett barna sine innhentet Barnevernet foreløpig at de vil fortsette å kjempe.
«Når vi handler med Barnevernet vil vi alltid ta med mikrofoner, vi vil alltid lage kopier og ta opp samtalene på bånd,» sier Nedrebo, arkivdirektøren.
– Vi vil ta sakene til menneskerettighetsdomstolene i Europa der Norge har tapt. Og den vil fortsette å tape og tape og tape.»
Redaktørens merknad: Denne historien er oppdatert til å inkludere uttalelser fra Bufdirs direktør for internasjonale tjenester Kristin Ugstad Steinrem. TRT World tok kontakt med Bufdir dager før publisering av historien, og deres uttalelser er lagt til teksten 11.08.2019.
Kilde: TRT World
Leave a Reply