Av Olav Terje Bergo
Blant fagfolk i og omkring barnevernet er det strenge ideologiske føringer som gjør det vanskelig å avvike fra konvensjonelle, vedtatte, men for lengst utdaterte sannheter. Det ser ut til å være en hard indre disiplin mot kolleger som opponerer mot barneverns-profesjonenes ukultur.
De folkevalgte i kommunene har det fulle politiske ansvaret. Men de folkevalgte gis ikke innsyn i detaljene i barnevernets behandling av barn og familier. Folkevalgte får i beste fall hvitvasket informasjon gjennom den kommunale administrasjonen. I kommunens administrative system er de dramatiske detaljene i sakene og saksbehandlingen i barnevernet forsvunnet, bagatellisert eller kamuflert og anonymisert.
Skal de folkevalgte få et usminket innsyn i hva som faktisk foregår i barn og familiers møte med barnevernet, må de folkevalgte mobilisere sitt moralske mot og snakke med folk som har blitt urimelig eller uriktig behandlet av barnevernet.
De folkevalgte er ikke kommunalt ansatte. De er folkevalgte. De trenger ikke å begrense sitt innsyn til det kommunalt ansatte vil og kan fortelle dem. Folkevalgte kan fritt snakke med de velgerne de har fått sitt oppdrag fra, og blant dem er det mange som kan fortelle dem om hvordan det var å møte det dysfunksjonelle norske barnevernet. John Alvheim snakket med velgerne, da han var KrFs varaordfører på Notodden (John Alvheim). Da oppdaget han hvor mye urett, lovløshet og manglende respekt for barn og barnefamilier det var i barnevernet i den bykommunen han var med å lede. Denne samfunnskunnskapen tok Alvheim med seg, da han skiftet parti og ble valgt til Stortinget i 1989-2005. Han ga ti råd til familier som kommer i kontakt med barnevernet som dessverre fortsatt er høyst relevante. Det var som stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet Alvheim markerte seg som en fremragende og bredt respektert helse- og sosialpolitiker.
Alvheim har æren for at Fremskrittspartiet i mange år gjennomskuet barnevernets desinformasjon og maktmisbruk mot barn og barnefamilier. Det moralske motet Alvheim viste, det må nå også de folkevalgte i andre politiske partier og i andre kommuner vise at de har, dersom de blir kontaktet av barn eller barnefamilier som er kommet i barnevernets søkelys, og som ønsker å snakke med sine folkevalgte.
For de folkevalgte er sine velgeres tillitsvalgte. Ingen kan nekte folkevalgte å snakke med dem som har valgt dem, som er deres oppdragsgivere og som kanskje også kan komme til å stemme på dem igjen.
Blant velgerne er det også noen desillusjonerte ansatte i barnevernet som ønsker forandring, men ikke får støtte for det internt og ikke har mulighet til å delta i den offentlige debatten om barnevernet. Også de ansatte og deres tillitsvalgte må de folkevalgte lytte til og søke råd hos.
Det er en formidabel oppgave å endre praksis, kultur, grunnverdier og kompetanse i det norske barnevernet. Det må starte med en ærlig, åpen og offentlig debatt om hvor mye som er forferdelig galt, og en erkjennelse av at det vil ta tid å endre alt.
Men det som IKKE kan vente, men som må endres straks, er de grove overgrepene barnevernstjenestene utsetter barn for, dels ved ikke å hjelpe dem som ber om, trenger og ikke får hjelp, dels ved å blande seg ubedt inn i livet til barn og ødelegge deres liv, helse og skolegang med sin maktmisbruk og uforstand.
Leave a Reply