En liten historie om våre 3 søte små barn, som Barnevernet tok fra oss med vold.
Serien Norske ruiner i utvalg er navngitt etter Jon Gulbrandsens bok ved samme navn, basert på lesernes egne historier og hvordan de opplever sine møter med det norske rettsvesenet, dommere, sakkyndige og Barnevernet. Denne gangen er det Dan Hernehult fra Sverige som forteller sin historie.
Det hele startet med at helsesøstrene sendte inn bekymringsmelding der ikke et eneste ord var sant. Vi hadde bodd i Norge i bare 3 mnd. Barnene hadde begynt på ny skole og fant ikke kamerater så fort. Men straks var de sosiale. Den eldste var litt syk med en bindevevssykdom, EDS.
Vi hadde noen papirer fra leger i Sverige, men de trodde ikke på det her. Han orket ikke alle dager og kom ofte seint. Det likte de ikke. Vi bad om støtte og hjelp men de mente at vi snakket for mye om sykdom og derfor ble barnene syke.
Vi var på flere møter. Plutselig en dag ble huset omringet av 7-8 biler fra politiet og Barnevernet. De slo in døra og bar barna ut. Den eldste kjempet med politiet over knust glass og gråt og sa at han dør. De to minste forstod ingenting og ble lurt til å følge med dem.
Det var naturligvis et sjokk. Vi klarte å få en dårlig advokat som klaget på akuttvedtaket som bare var full av feil. De hadde jo nesten ikke sett barnene før de tok dem. Saken kom opp i Fylkesnemnda, men der er det som om det allerede er avgjort i forvegen. Man skal bare snakke muntlig om hvorfor barnene skal tilbake.
Vi får ikke levere inn nye dokumenter. Barnevernet fortalte bisarre ting om barnene. For eksempel at de kan ikke gå på do, ikke kle på seg selv og ikke tisse fort nok. Hvor mange sekunder skal man klare det på? De kunne alt dette hjemme men hvordan skal man bevise det? Traumet ved å miste sine foreldre påvirker vel også?
Barna var flinke i matte i skolen, men BV sa att de ikke kunne noenting og at vi hadde gjort dem syke. De var litt forkjølet og hadde legepapir på det. Alle undersøkelser var ikke klare.
Vi bytte advokat da den vi hadde hatt hittil jobbet så langsomt. Han kunne ikke anke til tingretten om akuttvedtaket. Uten det var Fylkesnemnda klar for omsorgsovertakelse. Vi ble fortalt at det er muntlig redegjørelse. Advokaten sa at man skal fortelle en god historie så vinner man.
Så beviser spiller tydligvis ikke så stor rolle. Dårlig rettssikkerhet med andre ord. Sitter ofte Barnevernsvennlige psykologer der. Deres advokat brukte uttrykk som hjernevasking og Munchaussen by proxy syndrom.
Vi tapte og har nå anket till tingretten hvor saken enda ikke er kommet opp. Vi har byttet advokat igjen og skal ha flere medisinske vitner neste gang. Synd at man oppdager hvilke advokater som er bra nesten for seint.
De har splittet barna i ulike beredskapshjem. Den eldste satt lenge som i fengsel på den Alcatrazlignende øya i havet å gråter med plager. Han mistet all tilrettelegging i den gamle skolen, alle kamerater, sin assistent. Under Barnevernets omsorg har han ikke gått på skolen i det hele tatt. Under samvær overvåkes og noteres hvert steg og hvert ord fra oss. Det likner på psykisk tortur.
Helst ville de sperre inn den eldste sønnen på psykiatrisk institusjon, slik at vi aldri skulle få se ham igjen. Men vi fikk beholde foreldreansvaret. Det er så ufattelig og et rent mirakel at han overlever ettersom de vokse som tar hånd om han ikke lytter på plagene hans og som lurer på hvordan det er å leve uten foreldre.
Jeg skal skrive ei bok om den psykiske mishandlingen som brukes i Barnevernet. Et stort problem er Fylkesnemnda, der folk kan si hva som helst i flere ledd og det oppfattes som sannferdig.
Dan Hernehult
Leave a Reply