Debattinnlegg i Aftenposten 23 august 2015:
Barn med krevende diagnoser har ofte et krevende behov for omsorg, noe barnevernet kan mye om.
Flere leger har uttalt seg om temaet og uttrykt fortvilelse over at barnevernet ikke tar diagnoser mer til følge når de vurderer omsorgsovertagelse og andre tiltak.
Som lege i barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk reagerer jeg veldig på denne forenklede fremstillingen både fra leger og andre som har engasjert seg i saken. Barn med spesielle medisinske/barnepsykiatriske utfordringer krever svært mange ressurser sammenliknet med friske barn.
Et barn med ADHD eller autisme, for eksempel, har behov for oppmerksomhet, oppfølging og tilgjengelighet fra foreldre langt utover det friske barn har. Omsorgsbehovet til barn med krevende diagnoser er ofte rett og slett større og helt annerledes enn for normalt fungerende barn, noe barnevernet har kunnskap om.
Det kan være utmattende å fylle disse barnas behov, og ikke alle har ressurser til å mestre hverdagen alene som foreldre.
Trenger ekstra oppfølging
Det er en forenklet fremstilling å si at dersom barnet har for eksempel ADHD, er dette forklaring nok på at barnet er urolig og at man da ikke trenger å være bekymret for omsorgen til barnet. Det er nettopp slike familier som ofte trenger ekstra oppfølging og hjelp fra barnevernet.
Det er også velkjent at barn med slike diagnoser ofte har foresatte med samme tilstand og som følgelig har større utfordringer med å takle, oppdra og gi omsorg til sine barn.
Hvis man avdekker psykisk sykdom eller mer sjeldne syndromer hos et barn, så forklarer ikke det alle årsaker til at barnet strever eller ikke har det bra. Omsorgen kan være utilstrekkelig fordi den er vanskelig å gi til barn med så store behov.
Ikke enkle problemstillinger
Barnevernet er en viktig instans som har vanskelige og krevende oppgaver. De er spesialiserte på å vurdere omsorgsevne, noe vi leger ikke er.
De er lette å henge ut i medier, men kan sjelden svare for seg på grunn av taushetsplikt. De fleste som jobber med familier med alvorlige problemer, vet at det sjelden er så renskårne og enkle problemstillinger som fremstillingen i pressen gir inntrykk av.
Barneverntjenesten arbeider for å sikre god omsorg til barn og ungdom, og det er mange hjelpetiltak som er uvurderlige for berørte familier.
Det må også bli en slutt på at man alltid assosierer barnevernet med tvungen omsorgsovertagelse. Avlastningshjem, støttekontakt, samtaler, ansvarsgruppemøter og veiledning er den største del av arbeidshverdagen for de ansatte i tjenesten.
Det er åpenbart at det gjøres gale vurderinger i barneverntjenesten, som i mange andre intervenerende instanser. Men man bør vokte seg for unyanserte fremstillinger av dem, de jobber tross alt for å sørge for at barn får den omsorgen de trenger.
Jeg har selv en sønn med spesielle tilretteleggingsbehov som gjennom en oppkonstruert «hekseprosess» i Giske Barnevern i 2014 holdt på å gå tapt til offentlig omsorg. Heldigvis ble vi reddet i 12.time av en sakkyndig psykolog som viste til at gutten ikke kunne få bedre omsorg enn hjemme. På tross av dette, og alle andre bekreftelser på det samme, har ikke barnvernet evenet å se sine feilvurderinger. Min erfaring gjennom prosessen var at barnvernet i Giske ikke på noe punkt har tilført min sønn noen faglig forankrede vurderinger og totalt sett har rammet gutten og resten av familien med grov urett og traumer.
Her er en kommentar fra barnevernpedagog Benedicthe Lyngås.
Det er feil det legen sier. Det er konsulent for funksjonshemmede/ vernepleiere som er eksperter på dette. Barnevernet har en tilskrevet makt til å sette inn hjelpetiltak.
Etter mitt resonement av loven er det sosialtjenesteloven disse hjelpetiltaka er hjemlet i. Dersom foreldrene ikke klarer å yte god nok omsorg for barnet, neglisjerer diagnosen eller nekter barnet hjelp, da er det muligens barnevernet som må inn. Utover dette er det ingen automatikk at dette er barnevernets spesialfelt.
Jeg må påpeke at i de tre åra på sosialhøyskolen, hadde vi ikke, verken adhd eller autisme, på pensum. Hvordan kan man si at barnevernet er eksperter? At de er bedre enn leger, er en annen diskusjon. Nøtterøy kommune i Vestfold, har et ressursenter for msk med utviklingsforstyrrelse. De er spesialister på feltet.
Jeg tror du har misforstått hele saken, kjære Rebekka. Når barn har problemer, feks adhd, og trenger ekstra oppfølging, så kontakter foreldre mange ganger skole i første omgang, som så sender bekymringsmelding til barnevernet, mange ganger fordi de tror uroligheten hos barnet er pga omsorgssvikt. Barnevernet tar så igjen ofte feil slutning og kutthenter barnet for å «utrede». En slik «utredning» tar gjerne et års tid før barnet kommer hjem igjen, hvis det er heldig. For barnevernet innrømmer sjelden at de tar feil, foreldrene må kjempe for å vinne barnet tilbake og må som regel gå gjennom fylkesnemnd og Tingrett før så skjer. Problemet og bekymringen er at barnevernet ikke ser problemstillingen og gir familien hjelp, men istedet akuttplasserer «for sikkerhets skyld» for de er livredde for en ny Christoffer sak. Byråkratiet gjør at saksbehandlingen tar lang tid og i mellomtiden er barnet «fengslet» med livsvarige traumer som mulig resultat.
sitat «Det er åpenbart at det gjøres gale vurderinger i barneverntjenesten, som i mange andre intervenerende instanser. Men man bør vokte seg for unyanserte fremstillinger av dem, de jobber tross alt for å sørge for at barn får den omsorgen de trenger.» Barnevernet har ikke lov å gjøre feil ! Det er barn det er snakk om, ikke dukker……..
Jeg har sett det stikk motsatte i løpet av de 6 årene jeg har fulgt med…
De mangler det meste av kunnskap, kompetanse og erfaring og da er veien kort og farlig til prestisje og maktmisbruk.
Man hadde ikke trengt å invitere til konferanser til barnets beste om dette hadde vært sannheten.
I oktober 2014 arrangerte autismeforeningen og adhd foreningen konferansen «barnevern for barnets beste» nettopp pga mange misforståelser og dårlig behandling av barn og foreldre, når de kommer i kontakt med barnevernet i Norge.
http://www.adhdnorge.no/index.asp?id=71502
Barnevernet er spesialister i…
-I å splitte søskenflokker.
-I å ikke la nære og kjente slektninger hjelpe.
-I og ikke ville bruke nok ressurser på foreldre som trenger hjelp og veiledning.
-I bastante holdninger.
-I subjektive og forutinntatte holdninger.
-I først og fremst å være tro mot systemet.
Siden jeg var alenepappa fra ’91 og til barnet vokste opp og flyttet hjemmefra. Hadde jeg barnevernet over meg, enslige fedre kunne da ikke klare å oppdra barn….
Det eneste jeg skal si meg enig i er at barnevernet ikke nødvendigvis tilsier omsorgsplassering. Det er det eneste jeg skal være enig med deg i, Rebecca.
Men så stopper det også. Jeg kan ikke legge ut hele historien min ang omsorgskrevende barn med diagnoser og barnevernet. Til det må jeg skjerme ungdommen min. Men den kombinasjonen for vår del, var en forskrekkelig erfaring .
Du tar feil , Rebecca. Alvorlig feil . En stor del av barnevernstjenesten kan nettopp ikke veldig mye om barn og ungdom med diagnoser. I vårt tilfelle gjorde den manglende kunnskapen langt utfordrende enn det som var nødvendig.
De nektet også samarbeide med andre instansen tross for barnevernstjenesteloven pålegger barnevernet det.
Jeg måtte sågar true med fastlegen for å få min ungdom inn i BUP-systemet igjen . De lente seg på at h*n var såpass godt utredet, mens min opplevelser som mor var at min h*n hadde fått enda flere tegn på autistisk atferd . Først når jeg måtte vifte med fastlegen , snudde de og fikk h*n tilbake til BUP
Det viste seg at jeg fikk rett , Rebecca. og barnevernet fikk feil. Tidligere diagnose ble endret til en ASD -diagnose. . Tenk hvis ungdommen min ikke kom tilbake til BUP-systemet . Da ville ikke autismespekterforstyrrelsen blitt oppdaget.
Jeg fikk heller aldri noen form for avlastningstilbud. De forstod rett og slett ikke at det er krevende å oppdra en ungdom med en diagnose. Det burde vel eksperter på omsorg, vite noe om ?
De dukket opp i fylkesnemnda med ett tre uker gammel akuttvedtak med gal medisinsk informasjon om en ungdom. Ett akuttvedtak som ble opphevet av fylkesnemnda og barnevernssaken ble henlagt 6 seks uker etter. Etter først å ha sendt politiet på en forsvarsløs ungdom. De skulle akuttplassere h*n til en barnebolig som drev med trusselbruk om bruk om politiet om ungdommen satte seg på bakbena. Hva tenker du som lege om det, Rebecca ? Ligger det god omsorg å plassere ungdom i setting med bruk om psykisk vold ? Hva ville det gjort med denne ungdommen å leve i en slik setting ?
Det er alt jeg skal skrive om privat informasjon, men ber deg gripe fatt det jeg har skrevet.
Du tar feil, Rebecca. Veldig feil
Barnevernet i store deler er ikke som du tror det er. –
Og for å få sagt det også : Det er det rigide systemet med lover og regler som tapper foreldre med barn med spesielle behov for krefter. Ikke barna selv. Systemet i Norge er makabert for en del familier !
Jeg kan ikke ta innlegget ditt, Rebecca, annet som en ren ansvarsfraskrivelse. Barnevern vil aldri ha ekspertkompetanse på barn og unge med psykiske lidelser eller andre medisinske diagnoser uten medisinskfaglig hjelp.
Utover det viser jeg til denne saken her . Denne jenten er ikke ett unntak. Snarere tvertmot . Jenten er ett vanlig tilfelle . Så vær snill og ta ansvar enn å hive ansvaret over til en barnevernstjeneste som langt i fra har nok kunnskap til å håndtere enkelte barn og ungdom,
http://www.dagbladet.no/2015/06/26/nyheter/innenriks/drap/vollen-drapet/anna_kristin_gillebo_backlund/39828659/
Takk skal du ha at du skriver dette Birgitte. En veldig tydelig tale fra virkeligheten. At barnevernet skal få holde på slik og ødelegge mengder av barn og familier, det er totalt uforståelig. Det er lovstridig iflg norsk lov. Bor vi ikke i Norge i 2015 ??
Dette er en del av min erfaring med bvtj., ja. Jeg har krympet mye for å skåne ungdommen min.
Jo, det er lovstridig og de får bare en klapp på skulderen når de bryter loven.
Kjære lege Rebekka. Det var veldig trist å lese det du har skrevet. Har du ikke fått med deg hva som har skjedd i Oslo. 150 av våre dyktigste fagfolk innen området, advokater, sakkyndige, leger osv, med til sammen mange hundre års erfaring innen barnevernsarbeid, har overlevert en bekymringsmelding til regjeringen. Ja, Rebekka, du leste riktig. Det er sendt en bekymringsmelding om barnevernet. De skriver. Barnevernet bedriver daglig grov uforstand og overgrep mot barn. Og disse fagfolkene tør du å si imot? Jeg vil instendig be deg om å sette deg inn i sakene. Barnevernet arbeider på en slik måte at hundrevis av barn og foreldre til barn som er i barnevernets varetekt, begår selvmord. Les NIBR rapporten. Barnevernet produserer så mye nød og lidelser at vi som vet om det ikke kan sitte stille lenger. Vi er nødt til å fortelle om det. I håp om at det snart kan bli en slutt på barnevernets mishandlinger.
At 150 fagfolk fra forskjellige områder finner sammen i felles sak, trenger ikke bety mer enn at de 150 er optimistisk overbevist om egen rettskaffenhet enn deres evner burde tilsi. At de og blir opphøyet til dyktigst, vil og kunne forsterke den optimismistiske tro på seg selv.
Barn som opplever at barnevernet må overta omsorgen er ofte sterkt traumatisert gjennom den omsorgssituasjon de blir tatt bort fra. Og tross selvtillitsoppbygging de får i sine nye omgivelser, kan det likevel være for lite og for sent. For å hindre selvmord totalt må de alle låses inne og fratas muligheten til å lære om livet.
Ungdom som begår selmord gjør det på grunn av den samlede belastning gjennom sitt korte liv. At de ikke alle er i kontakt med barnevernet er kanskje mer værdt en bekymring. Det viser at barnevernet ikke evner å fange opp alle unge med hjelpebehov.
Mon tro om noen av de 150 omtalte fagfolk profesjonelt kjenner til ungdommer utenfor barnevernet`omsorg som har begått selvmord?