Påstander om barnevernets uforstand, skjulte agendaer og direkte lovbrudd florerer.
Det er knapt noen offentlig institusjon som utsettes for beskere kritikk enn barnevernet. På internett florerer det av hjemmesider og blogger drevet av organisasjoner, mer eller mindre løse grupper og dessuten mange enkeltmennesker, alle med det helt uttalte formål å «avsløre» barnevernet. Påstander om barnevernets uforstand, skjulte agendaer og direkte lovbrudd florerer. Enkeltsaker offentliggjøres, ofte uten synderlig forståelse for skadevirkningene dette har for langt flere enn barna som er involvert. Temperaturen kan være svært høy. Nye medier har gjort åpen og offentlig kritikk av barnevernet enklere å fremme, men de beske angrepene er i sin karakter slett ikke nye. Også lenge før den digitale tidsalder kunne fagfolk involvert i barnevernssaker bli utsatt for det som til tider kunne ligne på ren forfølgelse.
Dette er ikke særlig underlig. Det ligger i barnevernets natur at etaten lett kommer på kant med foreldre. Og det på et område der vi føler oss aller mest sårbare: vurderingen av våre evner som omsorgspersoner for dem vi elsker høyest.
Selv om også en og annen fagperson med ujevne mellomrom har hevet røsten for å flagge bekymring over barnevernets arbeid tidligere, ser vi denne sommeren noe som faktisk er ganske nytt i den evigvarende krigen mot etaten: Foreløpig har over hundre spesialister undertegnet en bekymringsmelding om tilstanden i vårt barnevern. På listen finner vi advokater og psykologer, menneskerettsspesialister og professorer. Oppropet er balansert og presist formulert, og uttrykker bekymring både når det gjelder unnlatelsessynder overfor barn som lider, og for overgrep ved svakt evidensbaserte tvungne omsorgsovertakelser.
Bekymringsmeldingen er i sannhet egnet til å bekymre. At forfatterne av skrivet er fagpersoner, betyr imidlertid ikke at de nødvendigvis har rett. Det er faktisk vanskelig å vite. Den angrepne part lever nemlig bak lukkede dører. Vi hører knapt fra dem der de sitter gjemt bak en taushetsplikt som sikkert til tider oppleves som en byrde, men som åpenbart også har utviklet seg til å bli en kjærkommen beskyttelse. En mur mot verden der ute. Mot deg og meg, som ikke vet noe, ikke kan noe særlig, og heller ikke skal få noe forklart. Og der er vi ved hovedårsaken til den tillitskrisen norsk barnevern har latt seg skli inn i.
Barnevernet er nemlig elendige kommunikatorer. Gang på gang blir de gjenstand for kritikk i enkeltsaker. Av åpenbare grunner kan de ikke offentliggjøre fakta om de skjebnene de har grepet inn i. Det er likevel sterkt påfallende hvor passive de er når anledningen byr seg til å forklare hva de holder på med og hvordan de tenker. Barnevern er mer enn et fag, men det er også nettopp det. Faglighet lar seg alltid forklare, også generelt, dersom fagpersonen er dyktig nok. Og dyktige fagpersoner er det mange av i barnevernet, noe som også understrekes i ovennevnte opprop. Når for eksempel Aftenposten tidligere denne uka bringer enda en barnevernshistorie som får de fleste i det minste til å stusse, unnlater etaten som vanlig å gripe muligheten til offensivt å fortelle hva de driver med. Resultatet blir nødvendigvis en gjennomført skjev fremstilling av en enkeltsak, med en påfølgende økt skepsis til hele etaten.
Et pålitelig, grundig og faglig sterkt barnevern er en grunnpilar i et samfunn som vårt. Det kan hende vi har det. Det kan også hende vi ikke har det. Det er som sagt vanskelig å vite, for de forsvarer seg aldri. Åpner seg sjelden for innsyn, selv på generelt grunnlag. De er påfallende fraværende fra den offentlige debatt. At kritikken mot dem blir stadig sterkere, må de derfor selv ta mye av ansvaret for.
Kanskje det er på tide,slik mange har foreslått lenge, å dele barnevernet i to: en hjelpende instans for seg, løsrevet fra en egen etat som skal forvalte sanksjoner. Kanskje vil de forestående kommunesammenslåingene gjøre barnevernet sterkere og bedre. Antakelig vil den varslede modernisering av barnevernloven og styrkingen av rettssikkerheten i fylkesnemndene gi både mer presist barnevern og noe større tillit til prosessene. Men alt dette vil ikke være nok. Barnevernet kan ikke fortsette sin tradisjon med å se seg unndratt fra den plikt til offentlig kommunikasjon som påligger ethvert organ som råder over tvangsmidler i et demokrati. For utenforstående virker det som om faget Taushet er det viktigste i barnevernspedagoger og sosionomers utdanning. Det er på tide de kaster det på båten, og innfører Kommunikasjon som hovedfag i stedet. Litt brennkvikt.
Om så ikke skjer, bør vi pusse en granskningskommisjon på norsk barnevern. Påstandene som fremmes om etaten er så alvorlige og kommer fra så vidt mange og tunge aktører at tausheten denne sommeren virker illevarslende øredøvende. Det er rett og slett ikke til å leve med at vi ikke vet om barnevernet er dyktige nok i jobben sin. Ikke for noen av oss. Spesielt ikke for alle dem som kommer i berøring med etaten på godt og vondt.
Og særlig ikke for ungene.
Igjen ser vi det samme fenomenet, en tilsynelatende oppegående person prøver forstå barnevernet. Og vi får den samme paradoksale beskrivelse:
«Vi vet ikke om de som kritiserer barnevernet har rett i sin kritikk…fordi det er alltid en annen side (barnevernets) som ikke kommer frem.»
Underforstått, hadde vi bare hørt barnevernets versjon så hadde vi nok fått et mer balansert syn og kritikken hadde vært mindre alvorlig. Dette er jo en åpenbar feilslutning. At en parts syn ikke kommer frem, er ikke et utrykk for at denne parts syn er mer riktig. Tvert imot kan det bekrefte og forsterke kritikken.
Og feilslutningen forsterkes når man hører beskrivelsene fra barnevernets argumenter, for der tar man aldri forbehold om at «Bare vi hadde fått høre den andre siden»!
Når barnevernet uttaler seg, blir deres beskrivelser tatt til inntekt for faglig holdbarhet uten videre, mens når kritikere av barnevernet uttaler seg, så er man nærmest av troverdighetsårsaker, utelukkende kritisk til deres beskrivelser. Hvorfor? Faglige titler er ikke en predikator for faglighet. Er det autoritetstro og konformitet som styrere slike holdninger?
– Vi vet fra forskning at barnevernet svikter grovt faglig, både i vurderinger og hjelp til barn.
– Vi vet fra forskning at mange barn utsettes for overgrep og vold i barnevernet.
– Vi vet overdødligheten er ekstremt høy i barnevernet.
– vi vet at barnevernsbarn som gruppe ikke kommer bedre ut enn barn i risikofamilier.
Alt dette som vi faktisk VET, blir åpenbart nedprioritert og oversett, hvorfor?
Vi vet alt dette, vi trenger ikke vente på at barnevernet skal komme ut av sin selvpålagte taushetsborg. Til tross for denne kunnskapen synes Holt og mange med henne ha vansker med å forholde seg til at barnevernet har meget alvorlige feil og mangler. Barnevernet skader 1000 vis av barn. Og da har jeg ikke begynt å nevne den skade det påfører familie ved foreldre og besteforeldre, andre barn, onkler, tanter venner osv. Hvordan tilknytningen og utvikingen påvirkes er neppe av positiv karakter.
Det er min påstand, etter å ha observert dette dysfunksjonelle system i en rekke år, at tausheten som oftest ikke er for å beskytte barnet i en sak, men for å skjule de meget grove overgrep og feilvurderinger som begås av ansatte i barnevernet.
Husk at det var en barnevernsansatt som mente Breivik skulle bo med sin mor, mens psykologekspertisen mente han burde vært fjernet raskt! I Christoffer saken beskyttet barnevernet moren så faren ikke fikk samvær og kunne avslørt volden. I Alvdalsaken beskyttet barnevernet moren med tragiske følger. I Kvam saken beskyttet barnevernet mor/stefar så overgrep kunne skje uten straff. 1000 vis av saker viser det samme mønster, barnevernet vet ikke hva de driver med. Noen ganger har de flaks, alt for ofte tar de feil, og deres feil ødelegger barn og familier for livet.
Hvorfor får det ikke konsekvenser? Hvorfor må de ikke ta ansvar? Hadde noen vært ansvarlige for at over 60 barn døde hvert år, mens de var under omsorgsbeskyttelse, ville de umiddelbart vært fengslet. Forskning (NIBR rap. s.60) viser at dette er antall barn som i snitt dør i barnevernet hvert år! Ekstremt mye høyere enn i normalbefolkningen. Hvor ble det av hjelpen?
Foreldre mister omsorgen umiddelbart om de hadde behandlet barn på denne måten. Barnevernet er faktisk Norges største overgriper! Å påstå en alenemors 3-4 flyttinger er skadelig for barnet, for så sende barnet gjennom 8-10 fosterhjem viser at barnevernet overhodet ikke bryr seg om barnets beste.
Som Holt skriver blir mye opplysninger lagt ut av foreldre og andre som har innblikk i hvordan barnevernet i årevis har fart frem. Ikke alle disse opplysninger er like veloverveid å legge ut, men man må forstå slike reaksjoner ut i fra de traumer foreldre og barn påføres av barnevernet.
At barnevernet nå har kranglet på seg nærmere 30 andre land for å ha tatt deres foreldres barn gjør det ikke bedre, berettiget eller ikke. En åpenbarmangel på kulturforståelse.
Tausheten er ikke for «barnets beste», men for saksbehandlerens beste. Vi kan ikke ha det slik. Ansatte i barnevernet må holdes personlig ansvarlige for hva de driver med. Ikke noe annet sted finner man en slik ansvarsfraskrivelse og manglende konsekvens som det vi ser i norsk barnevern.
Barnevernets behandling av barn er en skam, likeså er naive mennesker som ukritisk tror barnevernet hjelper barn. Det er på tide med kritisk tenkning.
At barnevernet kan gjøre feil fra tid til annen er åpenbart. Det gjør også jurister, journalister, politi og rettsvesen. Likevel er det svært få som har så sterke argusøyne rettet mot seg som nettopp barnevernet.
Barnevernet er og har alltid vært hoggestabbe, selv om det i de fleste tvangssaker har vært mange andre aktører med i prosessen, bl.a. helsepersonell, leger, psykologer, politi, barnehage- og/eller skolepersonell og andre. Dessuten er det ikke barnevernet som ene og alene fatter de endelige avgjørelsene. Det gjør oppnevnte nemndsmedlemmer. Systemet forutsetter også klageadgang på vedtak til fylkesmann og departement.
Vanligvis har tvangsvedtak derfor rot i et tverrfaglig/tverretatlig konsept som strekker seg langt utover barnevernets suverenitet. Likevel blir disse medaktørene holdt unna ethvert fokus og synes å være svært komfortable med det. De føler seg sannsynligvis også bundet av sin taushetsplikt.
Selvsagt er taushetsplikt både riktig og nødvendig å opprettholde. Man kan ikke ha et system som gir barnevernsarbeidere, leger, psykologer, helsesøstere osv anledning til å informere offentligheten i enkeltsaker. Sikkerheten må ligge i nemndsstrukturen, det tverrfaglige/tverretatlige samarbeidet og i klageadgangen.
Det som nesten aldri blir fokusert i mediene er at mange tidligere barnevernsbarn og deres foresatte i ettertid har takket barnevernet for den hjelpen de har fått og de tiltakene som ble iverksatt for å rette på en tidsrelatert uholdbar livssituasjon.
Det er mange forhold i livet som innvirker på foreldres omsorgsevne. Noen får det rett og slett ikke til, selv med hjelp og støtte. Dette betyr selvsagt ikke at de ikke er glade i barna sine, men de ser ikke konsekvensene av interaksjonen i hjemmet. Når forebyggende tiltak ikke er tilstrekkelig, har man vanligvis ikke annet valg enn å ta barnet ut av hjemmet.
Det kan føles sjelerått, men er nødvendig.
Det som imidlertid er viktig er at foreldre som er fratatt barn må følges opp på en tilpasset god måte, slik at de ikke blir sittende alene med tankene og fortvilelsen.
Det skorter nok på allmenn kjennskap til barnevernets arbeid og forutsetninger. Dette kan barnevernet selvsagt gjøre noe med selv.
Taushetsplikten i enkeltsaker må selvsagt ivaretas, men dette er ikke til hinder for at man på generelt grunnlag kan informere allmennheten om det arbeidet som blir gjort, gjerne med uidentifiserbare eksempler.
Her har barnevernet (og deres samarbeidspartnere) en jobb å gjøre. Den bør de ta.