Bak hvert «avvik» kan det være et barn som trenger hjelp, i verste fall er det barn som daglig utsettes for vold og tortur av sine egne omsorgspersoner.
Blant 141 bekymringsmeldinger som ble ignorert av barnevernet i Midtre Namdal samkommune i Nord-Trøndelag, skjulte det seg 53 barn som var utsatt for så stor grad av omsorgssvikt at de skulle hatt hjelp fra barnevernet.
15 av disse hadde det så ille at de skulle ha blitt flyttet vekk fra sine biologiske foreldre.
Men de fikk ikke hjelp fordi barnevernet, av uforklarlige grunner, aldri fulgte opp bekymringsmeldingene.
Flere av disse barna opplevde overgrep, vold eller bodde hos foreldre med tunge rusproblemer. Sviktet av sine nærmeste omsorgspersoner, for så igjen å bli sviktet av samfunnet. Dette er ansiktsløse barn. Deres personlige historier når ikke opp til politikere og beslutningstagere. De gjemmes bak en mur av taushetsplikt, tabuer, frykt for nabosladring og uforklarlig tåkeprat.
Når barnevernet ikke følger opp en bekymringsmelding – altså bryter loven og indirekte kan være medskyldig i at et barn fortsetter å leve med mishandling eller rus – så kalles det et «avvik». Barnevernet får en tørr beskjed fra tilsynsmyndigheten om å «lukke avviket». Det å gi et barn som utsettes for overgrep hjelp, kalles altså «å lukke et avvik» i offentlige dokumenter.
I Midtre Namdal har de tatt tak i situasjonen etter at de ble politianmeldt. Barnevernet er straffet for lovbrudd – selv om straffen er symbolsk.
De forsømte barna er identifisert, og hjelpetiltak er igangsatt – selv om det er mange år for sent.
Nå må resten av landet gjøre samme. For det er mye som tyder på at skrekkeksemplet fra Midtre Namdal ikke er unikt. Det gjennomføres nå tilsyn av barnevernet i alle landets kommuner.
Foreløpig viser rapportene fra 36 avsluttede tilsyn at det er begått lovbrudd i 33 kommuner. Altså i mer en 9 av 10 kommuner brytes loven. Et ukjent antall barn får ikke den oppfølgingen de bør ha fra barnevernet. Vi kan ikke ha det slik. For bak hvert «avvik» som kommunene blir bedt om å «lukke», kan det være et barn som trenger hjelp, i verste fall er det barn som daglig utsettes for vold og tortur av sine egne omsorgspersoner.
Hvorfor er det slik? Svaret er helt sikkert sammensatt. Noe kan sikkert tilskrives dårlig ledelse og inkompetanse og noe skyldes til syvende og sist mangel på ressurser. En god begynnelse er å kalle alle disse «avvikene» for det de faktisk er: Det er lovbrudd rettet mot forsvarsløse barn.
Politiet må kobles inn, slik som i Nord-Trøndelag, og det må trues med bøter og straffeforfølgelse. Da må ledere og ansvarlige politikere faktisk prioritere å forebygge omsorgssvikt mot ansiktsløse barn, i minst like stor grad som nye skolebygg, populære kulturtiltak, sykehjem, veier og ting som angår alle.
Om vi bare ble kjent med én av de ungene som ble sviktet, ville det skapt et stort folkelig engasjement. Men vi blir ofte ikke kjent med disse barna før det er for sent. Dessverre.
Frem til nå er mange barns tragedier blitt redusert til «avvik» som skal «lukkes».
Det må det i hvert fall bli slutt på.
Kilde: TV2
Leave a Reply