Vi trenger en ny barnevernsdebatt

Noe er åpenbart galt når unge mennesker kraftig eskalerer sin rusbruk, og setter livet i fare, under Barnevernets omsorg.

Dagbladets lederartikkel 14 april 2018

Dagbladet bringer i dag historien om Hanne (18), «Marie» (17) og Karina (19). De var bestevenninner, og i barnevernets omsorg ble alle tre heroinavhengige og prostituerte seg. I dag er to av dem døde. Den tredje har flere titalls overdoser bak seg.

Barnevernet har en vanskelig jobb. De som barnevernet overtar ansvaret for, har som regel opplevelser bak seg som de fleste av oss har vanskelig for å forstå rekkevidden av. Hvordan det preger et ungt menneske å være utsatt for omsorgssvikt er ikke intuitivt, og det er ikke forutsigbart. Det finnes ingen eksakt fasit, derfor må vi stadig diskutere hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Slik at ikke pendelen svinger for langt i den ene eller andre retningen i valg av metoder.

Det har i noen år nå vært kritisk oppmerksomhet rundt Barnevernets bruk av tvang. Det har vært helt nødvendig. Historien om «Glassjenta», som Stavanger Aftenbladet publiserte i 2016, fortalte oss hvor ille det kan gå. Den sier også noe om hvor seige endringsprosesser i store, offentlige systemer er. Arbeidet for å redusere tvangsbruk startet tross alt ikke med historien i Stavanger Aftenblad.

De siste åra har det likevel blitt jobbet systematisk med en annen tilnærming som barnevernsansatte er kurset i, såkalt traumebevisst behandlingspraksis. Kort fortalt handler det om å ta hensyn til traumene barna er utsatt for gjennom oppveksten, og sørge for at de ikke gjentas – såkalt retraumatisering. Som tidligere barneombud Reidar Hjermann sier i dagens Magasinet: «Traumer fra barndommen kan føre til at følelsesreguleringen, de valgene ungdom tar, er ute av kontroll. Ideen om at barn skal oppleve gode relasjoner og få hjelp til følelsesregulering gjennom terapi, er veldig god».

Spørsmålet er om en for velvillig tolkning av dette, i kombinasjon med målstyrte krav om lav tvangsbruk, kan føre til at strikken blir for slapp. Noe er åpenbart galt når unge mennesker kraftig eskalerer sin rusbruk, og setter livet i fare, under Barnevernets omsorg. Denne saken speiler nok også utviklingen i ruspolitikken i landet. Det politiske Norge er i ferd med å anerkjenne at rus krever behandling, ikke straff. En mykere tilnærming innebærer at man må tenke nytt om hva ansvar er, og hvordan det utøves. Historien om Hanne (18), «Marie» (17) og Karina (19) bør føre til en slik debatt, både internt i Barnevernet og i den brede offentligheten.

Kilde

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!

Comments

comments