Slår en balanse mellom barnets beste og behovet for å holde familier sammen
Utvalg for sosiale saker, helse og bærekraftig utvikling
Rapportør: Valeriu GHILETCHI, Republikken Moldova, Gruppe av Det europeiske folkepartiet
Utkast til resolusjon vedtatt av komiteen enstemmig 26. april 2018.
Sammendrag
Utvalget om sosiale saker, helse og bærekraftig utvikling bekrefter at barn har rett til å bli beskyttet mot alle former for vold, misbruk og forsømmelse. Men de har også rett til ikke å bli skilt fra foreldrene sine mot deres vilje, unntatt når det er absolutt nødvendig for barnets beste.
Til tross for eksistensen av klare internasjonale og europeiske standarder på dette området av barns rettigheter, er det fortsatt mangel på ensartet søknad i vedtak om barnefjerning, adopsjon, plassering og gjenforening. Videre er det nødvendig med ytterligere tiltak for å bygge bro over gapet mellom disse standardene og deres gjennomføring.
Parlamentsforsamlingen bør anbefale at Europarådets medlemsstater fokuserer på prosessen for å oppnå de beste resultatene for både barn og deres familier.
Medlemsstatene bør sikre barnevennlige prosesser gjennom fjerning, plassering og gjenforening, gi den nødvendige støtten til familier på en rettidig og positiv måte, sikre at barnevernsystemene er åpne og transparente, og at alt personell som er involvert i fjerning og plasseringsbeslutninger, er kvalifisert og regelmessig trent. Medlemsstatene bør sette opp spesielle beskyttelsesforanstaltninger der barna er fjernet fra familiens hjem, og slutte å bruke misbruk.
A. Utkast til resolusjon
1. Minner om sin resolusjon 2049 (2015) og anbefaling 2068 (2015) «Sosialtjenester i Europa: Lovgivning og praksis for fjerning av barn fra deres familier i Europarådets medlemsstater», bekrefter parlamentariske forsamlingen at barn har rett til være beskyttet mot alle typer vold, misbruk og forsømmelse. Men de har også rett til ikke å bli skilt fra foreldrene sine mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter som er gjenstand for domstolsprøvelse, fastslår at slik adskillelse er absolutt nødvendig for barnets beste. Selv når en slik adskillelse er nødvendig, har barn rett til å opprettholde personlige forhold og direkte kontakt med begge foreldrene med jevne mellomrom, med mindre det er i strid med barnets beste.
2. Til tross for eksistensen av klare internasjonale og europeiske standarder på dette området av barns rettigheter, er det fortsatt mangel på ensartet anvendelse i vedtak om barnefjerning, vedtak, plassering og gjenforening i hele Europarådets medlemsland. Videre er det behov for ytterligere tiltak for å bygge bro over gapet mellom disse standardene og gjennomføringen av dem, samt bedre datainnsamling og forskning som kan informere beslutningstakere om hvordan man implementerer disse standardene på best mulig måte.
3. Forsamlingen bekrefter at barnets beste bør være et viktig hensyn i alle handlinger som gjelder barn, i samsvar med FNs barnekonvensjon. Imidlertid er implementeringen av dette prinsippet i praksis avhengig av konteksten og de spesifikke omstendighetene. Det er noen ganger lettere å si hva som ikke er i barnaes interesse: kommer til alvorlig skade i foreldrenes hender, eller blir fjernet fra en familie uten god grunn.
4. Det er med dette forbeholdet i tankene at forsamlingen gjentar anbefalingene i resolusjon 2049 (2015) og anbefaler at Europarådets medlemsstater fokuserer på prosessen for å oppnå de beste resultatene for både barn og deres familier. Medlemsstatene bør:
4.1. sikre barnevennlige prosesser gjennom fjerning, plassering og gjenforening: dette inkluderer å garantere full barns deltakelse ved å ha riktig opplært og utdannet personale snakke med og lytte til barnet, hvis synspunkter ikke bare skal høres, men også tas i betraktning;
4.2. gi den nødvendige støtten til familier på en rettidig og positiv måte med sikte på å unngå nødvendigheten av fjerningsbeslutninger i første omgang, og tilrettelegging for familiesammenføring så snart som mulig: dette inkluderer behovet for å bygge bedre samarbeid med foreldrene, med en syn på å unngå mulige feil basert på misforståelser, stereotyping og diskriminering, feil som kan være vanskelig å rette opp senere når tilliten er gått
4.3. sørge for at barnevernsystemer er åpne og transparente med sikte på å styrke legitimiteten til og tillit til systemet; Dette inkluderer nødvendigheten av at beslutninger skal være godt dokumentert i alle stadier av prosessen og for rettssaker å være lavt grenseverdig, barnevennlig og tilgjengelig, samt for bedre datainnsamling og forskning;
4.4. sørge for at alt personell som er involvert i fjerning og plasseringsbeslutninger, inkludert dommere, er kvalifisert og regelmessig opplært (inkludert internasjonale og europeiske standarder), har tilstrekkelige ressurser til å ta avgjørelser i en passende tidsramme (ikke forhastet eller forsinket) og ikke Overbelastet med for stor caseload;
4.5. forsøke å avslutte voldsdyktig praksis, som hyppig bruk av uberettiget fullstendig oppheving av familiebånd, fjerning av barn fra foreldrenes omsorg ved fødselen, å basere plasseringsbeslutninger om utløpet av tid og til adoptjoner uten foreldres samtykke;
4.6. hvor barn har blitt fjernet fra familiens hjem, sørg for at:
4.6.1. slike avgjørelser er et forholdsmessig svar på en troverdig og verifisert vurdering fra kompetente myndigheter som er gjenstand for rettslig vurdering, at det er reell risiko for faktisk og alvorlig skade for de involverte barna;
4.6.2. å fjerne barn er en siste utvei og er gjort for kortest mulig tid;
4.6.3. Når det er mulig, blir det tatt vare på barn i den bredere familieenheten for å minimere
forstyrrelse av familieobligasjoner for de involverte barna;
4.6.4. Tilrettelegging av familiesammenføring er alltid en sentral vurdering i alle saker, og at familier får riktig støtte fra barnevernsystemene i denne henseende.
4.6.5. besøks- og kontaktarrangementer letter opprettholdelsen av familiebonden og arbeider for gjenforening, med mindre det er åpenbart upassende;
4.6.6. Alle relaterte rettssaker er uavhengige, med garantert likestilling av armer, samt paritet mellom de tilgjengelige ressursene til familien og barnevernsystemet.
4.6.7. religiøs, etnisk og kulturell bakgrunn og søskenbondene tas i betraktning når barn plasseres i alternativ omsorg;
4.7. sørge for at hensiktsmessige kontroller og balanser er innbygget i barnevernsystemet, herunder tilsynsforskrift og parlamentarisk kontroll når det er nødvendig.
B. Forklarende memorandum av Valeriu Ghiletchi, ordfører
1. Innledning
1. Barnas velvære over hele Europarådets medlemsland er et tema som er spesielt viktig for meg som far og politiker. Jeg har også vært privilegert å være utnevnt av Utvalget for sosiale saker, helse og bærekraftig utvikling som rapportør om en rekke ulike rapporter om saker knyttet til barns rettigheter de siste årene. I den nåværende rapporten vil jeg vurdere en av de mest vidtgående tiltakene staten kan gjøre med hensyn til familieliv – fjerning av barn fra foreldrene og deres plassering utenfor hjemmet.
2. Det er viktig å gjenkjenne den ekstremt vanskelige situasjonen som barnevernsbyråer regelmessig står overfor i Europa, for å holde barna trygge mot skade. På den ene siden kan de bli kritisert for å gripe inn i situasjoner der barn ikke var i alvorlig fare for skade. På den annen side kan de bli kritisert for å gripe inn for sent der barna faktisk har kommet til skade. Det er en balanse mellom å sikre at familier holdes sammen og at utsatte barn beskyttes effektivt.
2. Fokus i rapporten
«Vi hjelper ikke barna som lider av forferdelig vold, men som vi ikke finner ved å fjerne andre barn fra foreldrene som ikke trenger å bli fjernet», en norsk psykolog
3. Fra begynnelsen må det understrekes at fjerning av barn fra deres familier utgjør en betydelig forstyrrelse i livet til både barn og foreldre, og bør bare sees som en handling av siste utvei hvor et barn er underlagt en reell risiko for alvorlig fysisk eller psykisk skade. FNs konvensjon om barnets rettigheter (UNCRC) er veldig tydelig på graden av dette tiltaket, og det fremgår av artikkel 9 at «partene skal sørge for at et barn ikke skal skilles fra foreldrene sine mot deres vilje, bortsett fra når kompetente myndigheter som er gjenstand for domstolsprøvelse, bestemmer i samsvar med gjeldende lover og regler at slik adskillelse er nødvendig for barnets beste «.
4. Videre fremhever artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetserklæringen (ETS nr. 5) at medborgere har rett til respekt for privatliv og familieliv. Utvidelse av denne bestemmelsen har Europadomstolen for menneskerettigheter sagt i tilfelle R.M.S. v. Spania at «Domstolen tar hensyn til det faktum at det er en forstyrrelse av en veldig seriøs rekkefølge for å splitte opp en familie. Et slikt skritt må støttes av tilstrekkelig lydige og tyngdefulle hensyn til barnets interesser. »
5. Parlamentsforsamlingen har tidligere anerkjent viktigheten av problemet i sin resolusjon 2049 (2015) «Sosialtjenester i Europa: lovgivning og praksis for fjerning av barn fra deres familier i Europarådets medlemsstater». Parlamentsforsamlingen registrerte spesielt sin bekymring for brudd på barns rettigheter når sosialtjenester tar barn i omsorg for utslett og ikke gjør nok innsats for å støtte familier før og / eller etter fjerning og plasseringsbeslutninger. «Disse uberettigede avgjørelsene har vanligvis en – noen ganger utilsiktet – diskriminerende karakter og kan utgjøre alvorlige brudd på barnets og foreldrenes rettigheter, som blir gjort enda mer tragiske når beslutningene er irreversible (for eksempel ved vedtak uten foreldres samtykke).» (3) Olga Borzovas rapport (4) viet flere sider til en forklaring på den juridiske situasjonen på internasjonalt og nasjonalt nivå, og til en oversikt over fakta og tall, som jeg derfor ikke ønsker å gjenta her.
6. På denne bakgrunn har jeg vært veldig opptatt av å få vite at det nylig har vært tilfeller der barneverntjenestene har tatt barn bort i tilfeller der fjerningen ser ut til å være en forhastet reaksjon på påstander, snarere enn en målrettet avgjørelse på grunnlag av etablerte fakta.
7. Igjen må vi være bevisste på den ekstremt vanskelige naturen til barneverntjenestene. På grunn av de involverte høye innsatsen forstår jeg at feil kan gjøres når det gjelder å ta bort barn i egen interesse. Det er en uheldig realitet, men vi må erkjenne at barnevernstjenesten ikke vil være riktig 100% av tiden. Et av de viktigste spørsmålene vil etter min mening være om det finnes tilstrekkelige beskyttelser i nasjonale barnevernsystemer for å sikre at bestemte byråer kan ta de riktige beslutninger om mulig fjerning av barn.
8. I april 2016, et år etter at hun hadde presentert fru Borzovas rapport om ososialtjenester i Europa til forsamlingen i hennes fravær (i egenskap av da formann for komiteen), hadde jeg muligheten til å ta opp saken med det da rådet av Europakommissær for menneskerettigheter, Nils Muižnieks, under sin årlige aktivitetsrapport til forsamlingen. Hans svar var kategorisk, og sier at: «Å ta barn bort fra foreldrene deres er et bredere problem, og her er den største forsiktighet nødvendig fordi vi må tenke: hva er barnets beste interesse? Barnets beste er nesten alltid å være sammen med foreldrene. Kun i ekstreme og eksepsjonelle tilfeller, hvor barnet kan komme til alvorlig skade på grunn av foreldrenes oppførsel, bør et barn bli tatt midlertidig fra foreldrene. Vi trenger å gripe inn for å støtte familier slik at de kan forbli sammen og barna kan være sammen med sine familier. Fjernelse av barn fra foreldrene skal bare gjøres som en siste utvei og i svært kort tid.» (4)
9. Uten forutse noen dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, tror jeg at vi allerede kan merke seg at, som en grunnleggende regel bør barnevernet i Europa være gjenstand for robuste sjekker og balanserer som i) minimerer risikoen for feil beslutninger blir gjort og ii) sørge for at hvis de fattige beslutninger fattes, reverseres de så snart som mulig for å minimere forstyrrelser i familielivet og effektivt beskytte barn mot skade. I denne rapporten vil jeg undersøke om disse prinsippene er effektivt anvendt i forskjellige Europarådets medlemsland.
10. Jeg må understreke at det ikke er min hensikt å fokusere på et bestemt land i denne rapporten; saken er opptatt av et syn på utøvelsen av alle Europarådets medlemsland. Norge ble imidlertid fremhevet i resolusjonen som et land som står overfor bestemte saker. Jeg bestemte meg derfor for å foreta en fact-finding besøk i landet på 7 og 8 mars 2018 som var perfekt organisert av den norske delegasjonen og dens sekretariat, for å ta en mer generell titt på det nasjonale beskyttelsessystemet uten å fokusere på detaljene i spesifikke saker. Jeg vil beskrive situasjonen i Norge i et eget kapittel i denne rapporten.
11. Opprinnelig hadde jeg også tenkt å undersøke i dybden situasjonen som råder i Østerrike, som synes å skille seg ut som svært sjelden å fjerne eller begrense foreldrenes rettigheter i en av eller begge foreldre (og som ikke innrømme adopsjon etter fjerning beslutninger), men På grunn av begrensninger i budsjettet viste dette seg ikke å være til slutt.
3. Situasjonen i Norge: en case studie
«Hvorfor er så mange så sint på Norge?«, En norsk sosialarbeider
12. Saken som førte til at bevegelse, og til slutt i rapporten, var en beslutning tatt av norsk barnevern i 2016 der, basert på påstander om fysisk avstraffelse (som er ulovlig i Norge), de fem barna (inkludert en tre- måneder gamle baby) av en rumensk-norsk familie ble tatt under omsorg av norske Barnevernet i det jeg anser problematiske forhold: familiens to eldste døtre hadde allerede blitt tatt i nøds varetekt rett fra skolen, når de to eldste sønner var plukket opp, mens den neste dagen kom barnevernstjenestene tilbake for å ta bort barnet også. Til slutt ble barna delt opp og sendt til tre separate fosterhjem rundt om i landet.
13. I dette spesielle tilfellet svarte barnevernets reaksjon om å ta bort alle barna uten noen tidligere inngrep eller advarsel det globale rumenske samfunnet, og det var store protester holdt på flere norske ambassader. Følgelig besluttet den rumenske regjeringen å sende en spesiell delegasjon til Norge for å undersøke saken, og etter en periode med intenst internasjonalt press sluttet barnevernet saken og løslatt barna tilbake til foreldrenes omsorg. Familien har nå gått til Romania på grunn av frykt for at barnevernet ville ta barna sine unna igjen.
14. I tillegg til dette tilfellet, som gjorde det til overskriftene til mange europeiske medier, har Europadomstolen for menneskerettigheter begynt å se på flere andre saker – den har nå kommunisert flere saker om barnevernet til den norske regjeringen.
15. Tillat meg å dele med deg informasjonen jeg samlet inn under mitt siste feilsøkingsbesøk. Mens det nevnte tilfellet førte til forslag til resolusjon ved opprinnelsen til denne rapporten, var målet med denne rapporten ikke å se på denne saken. Under mitt feilsøkingsbesøk kunne jeg samle mye informasjon om hvordan systemet i Norge er opprettet og fungerer, samt på statistikken og den siste utviklingen. Først av alt, la meg merke til at ved utgangen av 2016 var 1,1% av barna i Norge i alternativ omsorg. (5)
16. Det norske barnevernsystemet, i sin nåværende form, ble opprettet i 1992. Det er et komplekst system med mange kontroller og prosedyrevern, som, hvis det beskrives i detalj, vil fylle flere sider enn denne rapporten kan vie til saken. Sentralt for å forstå sin funksjon er at barnets beste i norsk lovgivning er avgjørende for å være et grunnleggende hensyn i handlinger og beslutninger som påvirker barn i Norge. Denne bestemmelsen, basert på UNCRCs artikkel 3, ble introdusert i Norges Grunnloven i 2014. Også sentralt er forbudet, siden 2010, av alle former for vold mot barn. Dette inkluderer «vold i forbindelse med oppdragelse av barnet, skremmende eller irriterende atferd, eller annen uhensiktsmessig oppførsel mot et barn» (6)
17. Kanskje den enkleste måten å forklare det norske systemet er, er å følge veien til et hypotetisk tilfelle av et barn og dets familie i barnevernsystemet: Et barnevernsakse starter når noen informerer Barnevernet i kommunen av bekymring med hensyn til et barn – det er 422 kommuner i Norge og 295 kommunale eller interkommunale barneverntjenester over hele landet. Dette «notatet / meldingen om bekymring», (7) som det er kjent, kan komme fra en nabo, en venn eller en slektning, men også fra offentlige myndigheter som lærere, helsepersonell eller politibetjent. (8) Et barnevernsak kan også starte når familien selv ber om hjelp, men dette er ikke flertallet av tilfellene. (9) Antallet «notater / meldinger om bekymring» øker hvert år, fra litt over 37 000 i 2008 til litt over 58 000 i 2016. Den kommunale barnevernstjenesten må så snart som mulig og senest innen en uke undersøke hvert «notat / melding om bekymring» mottar og vurderer om hver enkelt rapport skal følges opp av en undersøkelse.
18. I praksis synes relativt få «notater / meldinger om bekymring» å bli avvist helt, (10) slik at en undersøkelse vanligvis vil starte; Opphavsmannen til brevet kan kontaktes for å gi mer informasjon, eller barnets foreldre kan kontaktes direkte. Foreldrene kan bli kalt til møte på barnevernets kontorer, eller Barnevernet kan informere foreldrene (på forhånd) om at de skal møte dem på barnets hjem. Barnevernstjenestene vil samle all nødvendig informasjon, om nødvendig med faglig assistanse, for å kunne treffe en informert beslutning innen tre måneder (opptil seks måneder i spesielle tilfeller) om tiltak skal gjennomføres eller tilfelle skal være droppet.
19. Denne første undersøkelsesfasen er rapportert av mange familier for å være mest stressende; allmennhetenes syn på barnevernet er ikke overveldende positiv, (11) og mange familier frykter at barna skal bli tatt bort fra dem – spesielt hvis de ikke er av norsk opprinnelse.(12) Mange familier er usikre på hva som vil skje, og om de vil få fordel av juridisk representasjon (for hvilket det ikke ville være noen rettshjelp på dette punktet: det er gratis rettshjelp når saken er brakt til Sosialstyret og senere anke). (13) Foreldre kan dermed være på defensiv: Dette skyldes også at de fleste kommuner bruker et «sjekkliste» -system som har blitt kritisert som feilaktig likning av tilstedeværelsen av risikofaktorer med alvorligheten i den aktuelle saken. (14) Det er også uklart hvor langt det aktuelle barnets syn er ønsket og tatt hensyn til på dette stadium av saken. (15)
20. I litt mindre enn halvparten av undersøkte tilfeller vil undersøkelsen føre til tiltak for å bistå barnet og familien hjemme (ved utgangen av 2016 mottok 22 000 barn barnesikringstiltak innen årets utgang ). Denne hjelpen kan ta flere former, fra økonomisk støtte, generell rådgivning og veiledning for å støtte foreldrenes ferdigheter, for å sikre at barnet får plass i barnehagen mv. Mødre med små barn kan også frivillig samtykke til å flytte inn i en av 15 veiledede familie institusjoner (Sentre for foreldre og barn) i korte perioder for å bli assistert – og vurdert. Disse tiltakene har hittil vært frivillige, det vil si foreldrene gir sitt samtykke til dem. I 2016 ble det vedtatt endringer i loven som gjør det mulig å treffe slike tiltak på familier uten deres samtykke (disse vedtakene kan kun fattes av fylkeskommunene, og muligheten brukes sjelden). Familier kan også være enige om frivillig å ha et barn plassert utenfor hjemmet.
21. Dersom barnevernet mener at barnet må fjernes fra foreldrene etter undersøkelsen, må det søke om omsorgsordre hos det aktuelle «fylkeskommunen», hvorav det er 12 over hele landet. Disse styrene er kvasi-rettslige og selvstendige beslutningstaker Statlige myndigheter består av en dommer, en ekspert (vanligvis en psykolog) og en lekperson. En omsorgsordre kan gjøres hvis:
- Det er alvorlige mangler i den daglige omsorgen mottatt av barnet, eller alvorlige mangler i form av personlig kontakt og sikkerhet som trengs av et barn av hans eller hennes alder og utvikling;
- foreldrene unnlater å sikre at et barn som er syk, funksjonshemmede eller i særskilt behov for hjelp mottar behandling og trening som kreves;
- barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige misbruk hjemme;
22. I løpet av 2015 (det siste året for hvilket tallene er tilgjengelige) ble 1 545 barn underlagt en omsorgsordre utstedt av et fylke for sosial velferd. Antall barn i barnevernet økte med 52% mellom 2008 og 2012, etterfulgt av en reduksjon på 10% fra 2012 til 2015.
23. En omsorgsordre utstedt av et fylke for sosial velferd kan appelleres til tingsretten. Jeg ble underrettet i løpet av feilsøkingsbesøket om at i ca 90% av tilfellene utsteder fylkeskommunene omsorgsordrenes søknad, og også i omtrent 90% av tilfellene opprettholder distriktsdomstolene disse beslutningene. Få saker kan appelleres til Court of Appeal eller Høyesterett, ettersom det er nødvendig å få klageadgang. Foreldre kan senere søke om tilbakekalling av omsorgsordre en gang i året. I 2017 ble beslutninger for 508 barn overlevert etter slike tilbakekallingsforespørsler; 173 av de berørte barna ble returnert til sine familier (34%). Foreldre drar nytte av gratis rettshjelp gjennom hele prosessen, når søknaden om omsorgsordre er gjort.
24. Foreldrene jeg snakket med følte at de ikke har liten sjanse til å gjenvinne sine barn en gang en omsorgsordre, er gjort, og dette inntrykket er faktisk uttalt av ovennevnte statistikk – selv om barn til slutt blir returnert til foreldre i 50% -60% av beredskapsordre. Mine samtalepartnere i Norge forklarte at dette var fordi bare de alvorligste sakene førte til en omsorgsordre i utgangspunktet. Jeg er sikker på at vi alle kan være enige om at i tilfelle av alvorlig misbruk, vold og forsømmelse (inkludert seksuelt misbruk og / eller utnyttelse), er det i barnets interesse å bli tatt imot alternativ omsorg raskt og ikke å være returnert til foreldrene med mindre omstendighetene har endret seg betydelig.
25. Jeg ble imidlertid kjent med flere saker som, som det som inspirerte resolusjonen som denne rapporten bygger på, og faktisk saken ved opprinnelsen til den siste dommen av Den europeiske menneskerettighetsdomstol, Strand Lobben m.fl. v. Norway of 30. november 2017, er mye mindre klare. Som en av psykologene jeg snakket med (som sitter på et av fylkeskommunene), bemerket, «vi hjelper ikke barna som lider av forferdelig vold, men som vi ikke finner, ved å fjerne andre barn fra foreldrene deres som trenger ikke fjernes «.
26. Flere av mine samtalepartnere med direkte kontakt med barn som var blitt tatt vare på, rapporterte at disse barna vanligvis trodde etterpå at omsorgsordenen hadde vært den riktige avgjørelsen, og i noen tilfeller selv hadde reddet livet deres; Imidlertid hadde mange funnet prosessen med å bli tatt i omhu uforutsigbar og skremmende. De følte seg også at de hadde liten mulighet til å delta, og at deres preferanser – som for eksempel å bli plassert med sin utvidede familie – ikke var blitt lyttet til.
27. Hvis det er fare for at et barn vil lide materiell skade ved å forbli hjemme, kan lederen av den lokale barnevernet eller den påtalemyndigheten umiddelbart utstede en beredskapsordning uten foreldres samtykke. Denne ordren må sendes til Fylkesstyret for godkjenning, for å bli godkjent av styrets leder (dommeren) så snart som mulig, men normalt innen 48 timer etter mottak. Dersom det fattes vedtak fra Fylkesstyret om å godkjenne beredskapsordren, kan foreldrene appellere vedtaket. Fylkesstyret må etter en høring vurdere og avgjøre klagen innen en uke. Foreldrene kan også kreve en rettslig vurdering av styrets beslutning.
28. Dersom en beredskapsordning er utarbeidet og barnevernstjenesten finner det nødvendig å arkivere en omsorgsordre, må søknaden sendes til fylkeskommunen så snart som mulig og innen seks uker senest. 1 342 barn ble gjenstand for en beredskapsordning i 2017. Antall barn underlagt en beredskapsordning økte med 70% mellom 2008 og 2013, etterfulgt av en reduksjon på 17% fra 2013 til 2017. Det er store forskjeller mellom fylker i antall barn underlagt omsorgstiltak og antall nødplasseringer.
29. Måten som beredskapsordrer er implementert, beskrives ofte som stressende og «skremmende» av både barn og foreldre. Rapporter gir opplysning om at barn blir samlet inn på uegnede tider eller tatt ut av skolen på skolen, og i noen tilfeller blir tvang og tvang brukt med eller uten involvering av politiet. Det høye antallet barn som er berørt av beredskapsordre (1 555 i 2015, mot 1 545 «ordinære» omsorgsordrer, hvorav mange var oppfølging av beredskapsordre) stiller spørsmålet om hvorfor barnevernstjenestene gjør Ikke gripe inn tidligere, på en måte som ville være mindre traumatisk for barn og deres familier?
30. I denne sammenhengen er det bare en del av det faktum at kun 80% av alle fagpersoner som arbeider i barnevernstjenestene har formelle kvalifikasjoner (en bachelorgrad i barnevernsområdet), er særlig bekymret – særlig fordi andelen arbeidstakere som mangler formelle kvalifikasjoner virker å være enda høyere utenfor Oslo. I følge de psykologene jeg møtte har de norske barnevernstjenestene anvendt komplekse teorier knyttet til barnepsykologi og tidlig utviklingsforskning (for eksempel vedleggsteorien) de siste årene – noen ganger ute av sammenheng. Jeg tror det er ganske mulig at ikke alle sosialarbeidere har den nødvendige opplæringen for å forstå slike teorier, og kan dermed bruke dem feilaktig, med tragiske konsekvenser for barn som feilt vurderes og ikke mottar den hjelpen de trenger, og dermed risikere å bli fjernet for sent fra sine familier, eller blir unødvendig fjernet.
31. Når et barn er gjenstand for en omsorgsordning (nødsituasjon eller annet), vil han / hun vanligvis bli betrodd en fosterfamilie hvis han / hun er under 12. Barn i alderen 12-18 er ofte mer sannsynlige å bli plassert i en institusjon. Ni av ti barn i omsorg er i fosterhjem. Mens pleiepleie er vanligvis mindre stressende for et barn enn institusjonell omsorg, flytter barn i gjennomsnitt pleiehjem 3,5 ganger i løpet av deres plassering. Et ytterligere problem skyldes at det høye antallet søsken (6 av 10) er skilt når de legges i pleie. Til tross for praktiske problemer med å finne fosterfamilier villige og i stand til å ta inn store søskengrupper, bemerkes det at Europadomstolen for menneskerettigheter har vært spesielt kritisk når søsken ble skilt fra
32. Som i andre land er utfallet for barn i alternativ omsorg i Norge generelt ikke bra – det er høyere nivåer av narkotika- / alkoholmisbruk, selvmord, voldelig død osv. Nylige endringer i norsk lov oppfordrer imidlertid plassering innenfor barnets «nettverk» av bredere familie og venner, noe som burde føre til mer stabil pleie og bedre resultater.
33. Det som slo meg mest i Norge om barn i alternativ omsorg var de svært sjeldne og korte (så vel som ofte kun veiledte) besøksrettighetene til foreldrene, ofte så kort som to timer fire til seks ganger i året. Dette er spesielt bekymringsfullt da jeg lærte at det er tilfeller der babyer blir fjernet fra morens omsorg kort tid etter fødselen. Med slike korte og sjeldne besøksrettigheter stables kortene mot den naturlige moren til å bli gjenforenet med sitt barn (som i tilfelle av Strand Lobben m.fl. mot Norge), da den rene tidens gang kan forandre den beste interessen for barnet. Adopsjon etter plassering er relativt sjelden i Norge, med unntak av når barn blir tatt svært unge.
34. Når et barn blir ivaretatt, har familierådgivningstjenesten (en tjeneste som er uavhengig av barnevernet) fått et spesielt ansvar for å tilby tjenester til foreldre som har mistet varetekten over barnet sitt, selv om barnevernet fortsatt er ansvarlig for å følge opp på begge barnet og dets foreldre. Family Counseling Services tilbyr hjelp til å behandle følelser, fordi «å miste forvaring av ens barn er blant de alvorligste kriser en foreldre kan oppleve», råd og rådgivning, og støttegrupper og programmer.
35. Norge er halvveis gjennom en reform av barnevernsystemet, inkludert sannsynligvis i nær fremtid en reform av fylkeskommunenes sosialvelferdsstyringssystem (som kan få status som domstol) og utviklingen av en mekling system.
4. Utviklinger og bekymringer i Europarådets medlemsland
41. Som forfatterne med rette påpeker, vekker dette kunnskapsgapet også spørsmål om hvordan vi kan vite at beslutninger om flytting er av høy kvalitet og legitimt: «Selv om barnevernsystemene er bygget på prinsippene om familievern og prinsippet om barnets beste / trivsel, er det få systematiske empiriske studier på hvordan disse prinsippene er balansert … Hverken barnevernlov, utviklingsteori eller barnevernsforskning gir klare, konkrete svar om hva som er i beste forstand barn generelt, for ikke å nevne enkelte barn i et gitt sett av omstendigheter. Lov, teorier og forskning gir heller ikke eksakte svar når det gjelder å identifisere når de skal gripe inn i en familie, hvilke tjenester som vil hjelpe, og når risikoen for et barn er så flott at barnet skal fjernes fra omsorg for foreldrene sine s), og når denne fjerningen skal være permanent. «Det er derfor ikke inspirert til at for eksempel i England har risikovurderingsmodellen som rådene har brukt for vurderinger vist seg å være svært unøyaktige – 97% av 10 000 foreldre som systemet ville ha flagget som potensielle misbrukere, gikk ikke på å skade barna sine, mens 17% av foreldrene som senere gjorde det, ikke ville vært.
42. Det ser ut som at antall inngrep og fjerningsbeslutninger i de fleste land har gått opp i stedet for nedover de siste årene. Det er litt forvirrende at den forebyggende, «serviceorienterte» tilnærmingen til barnevernsystemer (som praktisert i Norden) ikke har ført til færre fjerningsbeslutninger. selv om «risiko-orienterte» systemer som engelsk, irsk og sveitsisk har ikke gått bedre. Flere mulige forklaringer for disse trendene har blitt fremsatt:
- den høye grad av «barn-sentrisme» i «serviceorienterte» systemer (som ofte inkluderer en nulltoleranse for vold av noe slag);
- et økende behov for intervensjon på grunn av økt forekomst av ledighet, marginalisering og / eller ekstrem fattigdom, og en reduksjon i tjenester i «risikorienterte» systemer som gjør det umulig for risikofilmer foreldre og familier å takle;
- og økende risikoaversjon blant sosialarbeidere i begge systemene på grunn av noen svært publiserte tragedier av barn som dør i sine foreldres / henders hender.
Diskriminering og ulempe kan også spille en rolle i historien: i de fleste land er det ikke høyklasse / høyinntektsforeldrene som til slutt er mest innblandet i barnevernsystemet, men de fattige, uutdannede, innvandrere og flyktninger, nasjonale eller religiøse minoriteter, foreldre med en historie med psykisk lidelse eller rusmisbruk, eller en kriminell fortid, eller enslige mødre. Som en norsk advokat fortalte meg: «Hvis du ikke passer til den vanlige boksen, har du et problem.»
43. Dette problemet er forsterket av det faktum at mange barnevernsystemer arbeider under enorm belastning: Selv i Norge, et rikt land som alltid har investert tungt i barn og deres velferd, har ikke 20% av sosialarbeidere de kvalifikasjoner de ville ha trenger, og mangelen på tillit i enkelte kvarterer i barnevernet legger til belastningen av en vanskelig jobb, sapping motivasjon. I England jobber sosialarbeidere (og domstoler) med enda strengere tidsbegrensninger enn i Norge: omsorgssaker (selv de som vil føre til en «tvungen adopsjonsordre») må inngås innen 26 uker. Det er også spørsmålet om holdninger – ser barnevernsforvaltere seg som hjelpere eller inspektører? Forsamlingens 2015 anbefaling at stater «sikrer at personell involvert i fjerning og plasseringsbeslutninger styres av passende kriterier og standarder (om mulig på tverrfaglig måte), er kvalifisert og regelmessig opplært, har tilstrekkelige ressurser til å ta avgjørelser i en passende tid ramme, og er ikke overbelastet med for stor caseload «virker langt fra å bli oppfylt.
44. En av de sentrale anbefalingene fra forsamlingen i 2015 var å avslutte mishandlingspraksis (se punkt 38 i denne rapporten), herunder å fjerne barn fra foreldrenes omsorg ved fødselen, fullstendig avskaffe familiebånd og ha bruk av adoptjoner uten foreldres samtykke, bortsett fra i mest eksepsjonelle omstendigheter. Dessverre har utviklingen gått helt motsatt: i systemer som den engelske hvor barnevernspolitikken legger frem og senter barnets behov for varighet, definert som rett til livslang sikre omsorgsforhold, har de siste årene ikke bare sett en hidtil uset stige i omsorgssaker, men også i «tvunget adopsjoner», og løftet spørsmålet om den offisielle terskelen bar – «når ingenting annet vil gjøre» – blir virkelig respektert.
45. Det er faktisk grunn til bekymring når nesten en fjerdedel av mødrene i omsorgssaker tidligere har mistet et barn. England driver for tiden to innovative pilotordninger som tar sikte på å forandre den statistikken: En er «Pause» som går i 18 av de 152 engelske kommunene og har til hensikt å forhindre mødre som allerede har mistet ett barn til sosiale tjenester som har etterfølgende barn tatt bort, ved å kombinere bruken av langsiktige prevensjonsmidler med rådgivning og støtte for å imøtekomme deres bolig- og utdanningsbehov. Et annet initiativ er familiens narkotika-og-alkohol domstoler, som 22 lokale myndigheter tilbyr tilhengige foreldre som et alternativ til omsorgssaker og adversarielle høringer.
46. Det er stor kontrovers om bruken av «20 frivillig innkvartering» -beføyelser i England for å fjerne et nyfødt spedbarn fra en mors omsorg. Det er ikke uvanlig at de lokale myndighetene fjerner spedbarn på grunnlag av at omsorgssaker ikke kan bringes før barnets fødsel. En rekke høyprofilerte saksdommer har økt vesentlig uro om handling for å sikre en mors avtale om «frivillig» fjerning av spedbarnet, innen timer etter faktisk levering.
47. Dette er ikke det eneste området hvor det er uklart hvordan «frivillige» frivillige avtaler egentlig er, i alle Europarådets medlemsland. Hvis du vet at staten også kan bruke tvangsmakt mot deg, og du vet at «kamp» kan staten bli sett på som manglende samarbeid eller manglende forståelse av din barns rettigheter og behov, du kan bli tvunget til å «frivillig» godta tiltak (inkludert fjerning) i håp om at statens intervensjon kan forbli minimal.
5. Konklusjoner og anbefalinger
48. Som forsker Karen Broadhurst skrev i fjor: «Barnevilkårene for lov og politikk er formet av en ideskamp – ideer som er teoretiske, moralske og politiske.» I denne ideskampen har parlamentarikforsamlingen kommet ned rett og slett på siden av barnets rettigheter: «Barn har rett til å bli beskyttet mot alle former for vold, misbruk og forsømmelse. Men de har også rett til ikke å bli skilt fra foreldrene sine mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter som er gjenstand for rettslig vurdering, fastslår at slik adskillelse er nødvendig for barnets beste. Selv når en slik adskillelse er nødvendig, har barn rett til å opprettholde personlige forhold og direkte kontakt med begge foreldrene med jevne mellomrom, bortsett fra om det er i strid med barnets beste. »
49. Men hva er i barnets beste? Hvem bestemmer dette, og på hvilket grunnlag? Som vi har sett (se punkt 41), vil forskjellige systemer, forskjellige land og forskjellige personer (sosialarbeidere, advokater, lovgivere osv.) Balansere barns og foreldres rettigheter forskjellig på forskjellige tidspunkter, og vil også tolke hva som er i barnets aller beste interesse annerledes. Det er ingen riktig svar i min personlige mening: Svaret vil bli påvirket av historie, kultur, religion og andre faktorer som er unike for hvert system. Det er lettere å si hva som ikke er i barnets interesse: å lide alvorlig skade i foreldrenes hender eller å bli fjernet fra en familie uten god grunn. Vi må innse at ingen system skal være riktig 100% av tiden.
50. Så spørsmålet gjenstår: Hvor å tegne den røde linjen? 50 land over hele verden, mange av dem Europarådets medlemsland, har en nulltoleransepolitikk for vold mot barn. Jeg kan være enig i at «selv svak vold kan være svært skadelig for barn» (som en av dommerne som forvalter et Norges fylke for sosial velferd, sa til meg). Jeg er imidlertid personlig overbevist om at tiltakene må forbli forholdsmessige. For eksempel bør «irriterende oppførsel eller annen uhensiktsmessig oppførsel mot et barn» ikke i seg selv føre til et barns fjerning fra familien, spesielt ikke permanent. Tiltak bør i stedet bli tatt i slike tilfeller, etter min mening, å utdanne foreldre i ikke-voldelig, positiv foreldre.
51. I denne sammenheng vil jeg understreke at UNCRC gir rett til barn og foreldre til å være sammen, og alle relevante FN og Europarådets standarder og organer er enige om at fjerning av et barn fra hans / hennes familien bør være en siste utvei, og at målet bør være å gjenforene barnet med sin familie så snart som mulig. Dette omfatter også statens plikt til å skape omstendigheter som vil muliggjøre en slik gjenforening, for eksempel gjennom et barn som holder forhold til sine biologiske foreldre gjennom passende lange og hyppige besøks- og kontaktrettigheter. Sukkelende familier trenger hjelp, ikke straff. Som en psykolog møtte jeg det: «Vil tvinge foreldre virkelig gjøre dem bedre foreldre, eller ville det ikke vært bedre å vinne tilliten deres og overbevise dem om å endre deres oppførsel?»
52. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har faktisk understreket at «det er i barnets beste å opprettholde båndene hans med familien, bortsett fra hvor familien har vist seg å være spesielt uegnet. Det fremgår av det foregående at familiebånd bare kan bli kuttet i meget eksepsjonelle tilfeller og alt må gjøres for å bevare personlige relasjoner og, hvor det er hensiktsmessig, å «gjenoppbygge» familien. Det er ikke nok å vise at et barn kunne bli plassert i et mer gunstig miljø for sin oppdragelse. » I dette henseende vil jeg også understreke at – i følge psykologene jeg snakket med – langsgående studier har vist at langsiktig pleie og «tvunget adopsjon» ikke er et privilegium, men heller en risikofaktor for barns livssykdommer.
53. Kommer tilbake til «ideens kamp» – det er en rettferdig del av ideologien, ikke bare konkurrerende ideer innen barnevern. Som en psykolog fortalte meg at hvis familier ikke lenger er ansett som viktige, kan regjeringen bære illusjonen om at den kan gi en «bedre» familie for barnet. Hva er samfunnets rolle i denne ideens kamp? Skal familier bli pålagt å akseptere hjelp til å overholde det samfunnet mener barnet trenger? Hva er «god nok» omsorg i samfunnets øyne? – Skal vi bli «overbeskyttende» av barn, og dermed kreve «perfekte» foreldre? Er foreldre den «siste fienden» i et demokratisk, sekulært samfunn hvor den sosiale konstruksjonen er at du kan «bygge» en annen familie?
55. Vi må også se på spørsmålet om dynamikken i systemet: Er sosiale tjenester tillatt å «miste» en sak? Hvor langt er sosiale tjenester tillatt å gå til «vinn»? Systemer liker vanligvis ikke å bli kritisert – de vil gå på defensiv, og / eller i fornektelse; Jo mer lukket systemet, jo mer regelrettet er det, desto mindre vil det innrømme feil og vise empati. Vi bør slutte å bygge systemer som «inspiser om familiene er gode nok» bak lukkede dører, og isteden tilby hjelp og støtte til familier, og bygge åpne, transparente systemer der både barn og foreldre kan ha tillit. Dette innebærer også virkelig å sette en stopper for den mishandlingspraksis som Borzova beskrev allerede i 2015: for eksempel hyppig bruk av uberettiget fullstendig sletting av familiebånd, fjerning av barn fra foreldresorg ved fødselen, å basere plasseringsbeslutninger på utløpet av tid, og til adoptjoner uten foreldres samtykke. Det er behov for riktig kontroll og balanse som fungerer i praksis, ikke bare på papir. Det er også et behov for ekte uavhengighet i disse systemene for å sikre at det er tilstrekkelig upartisk oversikt over disse endringsbeslutningene, og begrense feil og misforståelser i rettferdighet så langt som mulig. Jeg tror personlig at parlamentariske forespørsler kan også være nyttige når ting virkelig har gått dårlig feil.
56. Jeg håper å kunne stole på din støtte til mine forslag basert på disse konklusjonene som jeg har tatt med i utkastet til resolusjon med sikte på å finne den rette balansen mellom barnets beste og behovet for å holde familiene sammen, i både barns og foreldres interesse.
Fotnoter:
(2) Assembly Resolution 2049 (2015), paragraph 6.
(3) Assembly Doc. 13730.
(4) Council of Europe Commissioner for Human Rights Nils Muižnieks in the presentation of his Annual Activity Report 2016 to the Spring Session of the Assembly on 18 April 2016.
(5) At the end of 2016, 12 591 children were placed outside the home – a steadily increasing number, up from 7 863 in 2003 (Information document on the Norwegian child welfare system provided to me by Bufdir, the Norwegian Directorate for Children, Youth and Family Affairs, p. 5). With a child population of about 1.14 million, this means 1.1% of children in Norway are living in alternative care. In Ms Borzova’s 2015 report, the lower range included countries with less than 0.5% of the child population in care, the middle range with up to 0.8% in care, and the higher range with up to 1.66% in care. A 2015 report from the Council of the Baltic Sea States Secretariat on Family Support and Alternative Care indicates that, in 2013, the percentage of children in alternative care ranged from 0.8% of the total child population under age 18 to 2.3% in the region, with a medium of 1.22% (the countries included in the survey were Denmark, Estonia, Finland, Germany, Iceland, Latvia, Lithuania, Norway, Poland and Sweden). In Oslo, 4.4% of the child population comes into contact with the Barnevernet every year, with 0,7% of the Oslo child population being taken into care every year (either as a voluntary or a compulsory measure), of which 86% move into foster families (statistics provided to me in my meeting with the Oslo Barnevernet).
(6) Information document on the Norwegian child welfare system provided to me by Bufdir, op. cit., p. 3.
(7) The correct legal term would be “notifications to the child welfare services”, but all our interlocutors, including Bufdir, actually used “letter of concern.”
(8) Anonymous calls and letters are also accepted. In the meeting I had with families, the system of “notes/messages of concern” was criticised as it encouraged persons with a grievance to make up or exaggerate allegations. According to them, once the system had started investigating, it was not with a presumption of innocence: parents felt they had to prove their innocence, which could be difficult (if not impossible) in particular with allegations of sexual violence or “emotional neglect”. I admit that the feelings of the families I met with may not be representative.
(9) According to research findings from the New Child Welfare Project (NCW) at the Norwegian University of Science and Technology (NTNU), about a third of all families which come into contact with the child welfare system in Norway do so because parents ask for help (findings of Professors Graham Clifford, Willy Lichtwarck, Edgar Marthinsen and Halvor Fauske, available from Professor Lichtwarck).
(10) According to Bufdir, 18% of letters of concern are dismissed without investigation. Paragraph 4-3 of the Norwegian Child Welfare Act stipulates the criteria for initiating an investigation.
(11) According to Bufdir, 18% of letters of concern are dismissed without investigation. Paragraph 4-3 of the Norwegian Child Welfare Act stipulates the criteria for initiating an investigation.
- 6% has a very good impression
- 37% has a quite good/rather good impression
- 28% has neither a good or bad impression/neutral impression
- 17% has a quite bad impression
- 6% doesn’t know
This contrasts with the finding of the NCW in 2011 that 70% of parents who used child welfare services had a high level of trust in the service, while only 42% of users reported a good impression in 2017 (37% had a bad impression).
12) 25% of children subject to care orders in 2015 had a mother who was not born in Norway (Information document on the Norwegian child welfare system provided to me by Bufdir, op. cit., p. 13.)
(14) “Weaknesses in the child welfare system for assessing cases”, Associate professors: Svein-Arild Vis, Camilla Lauritzen, Sturla Fossum (University of Tromso) and researcher Karen J. Skaale Havnen, https://forskning.no/meninger/kronikk/2018/02/svakheter-i-barnevernets-system-undersokelse-av-saker. Families I met also criticised the “woolly” categories, such as “future possible emotional harm”, as did lawyers I met (“inability to comfort a child” – after a vaccination, for example – or “inability to set boundaries”, or “lack of parental ability”).
(15) In a report of 22 June 2017 entitled “Failure and betrayal” by a Committee appointed by Royal Decree to analyse 20 cases in which children had suffered severe violence, sexual abuse/exploitation or neglect, one of the failures identified was a complete lack of communication with the children or a lack of communication in a safe or secure way. https://www.regjeringen.no/contentassets/a44ef6e251cd443396588483e97402ab/no/pdfs/nou201720170012000dddpdfs.pdf.
Oversatt vha Google translate fra denne nettsiden.
problem ligger at ansatte av Barnevern, klarer å avlegge ed og lyver. De forfalsker rapporter, De produserer falske opplysninger. Møte å jobbe er å overdramatisere situasjon, ikke sjekke anmeldelse og videre traumatisere barn og foreldre. De utøver faktisk vold mot familie og tortur. Dette kan sammenlignes med å tilkalle kirurg og kappe hånd grunnet liten prikk,. Ansatter mangler empati og er psykisk skeive. Bak ligger i tillegg penger og derfor barn vokser i familier uten adopsjon. For da blir det ikke penger. Bussines is bussines. Og Erna S. med pedofiler støtter det. Norge brytter menneske rettighetter, er det jo fakta. Beste land å bo? Absolut ikke.