Jeg så TV2’s nye store satsing, krimserien – Det Tredje Øyet – i går.
En gripende serie om politimannen Viggo Lust som opplever alle foreldres verste mareritt.
Å miste et barn.
_______________________________________________________
Et barn på 5 år forsvinner sporløst. Vi ser det ikke – men aner hvilke enorme lidelser og smerter foreldrene går gjennom. Pappan til den nydelige blonde 5 år gamle jenta er seriens hovedperson. En politimann. Livet hans er stoppet opp – han eksisterer bare, og hjemsøkes av mareritt og flash om datteren som han forgudet.
Serien starter etter at Christina har vært savnet i over 4 år. Vi ser fars mareritt og flash, at ekteskapet gikk i stykker og livet kun består av å klamre seg desperat til et håp om å finne igjen lille Christina, som han nekter å innse aldri kommer tilbake – at hun er død.
Jeg kan levende forestille meg det helvete faren lever i. Det han elsket mest av alt her i verden – er brått og meningsløst revet bort. Hvorfor akkurat hans datter?
Vi har sett filmer fra Hollywood om det samme. De er flinke til å skildre lidelsen til en familie som brått mister et barn. Da benker vi oss sammen i sofaen fulle av empati og medfølelse.
Vi kan levende forestille oss hvordan dette føles, og griner kollektivt så snørr og tårer renner. Vi forstår så inderlig vel. Ingen av oss har problemer med å sette oss inn i den enorme smerten som herjer foreldre og søsken når et lite barn forsvinner. Vi mobiliserer alt vi har av medlidenhet og forståelse, og lider sammen med seriens hovedperson hjemme i vår egen stue.
Hvorfor klarer vi ikke å ta med oss denne medfølelsen og empatien – til familien over gata, den stille gutten i klassen, den litt rare jenta i barnehagen, barna som ikke har de fineste klærne eller har råd til å være med på aktiviteter, historiene i media – om barn som er hentet med tvang og makt, bortført, kidnappet av barnevernet?
Det er noe helt annet sier du.
De barna hadde det vondt. Og når barnevernet har tatt de, så får de det bedre. Det er mye enklere for mor og far å leve med at de har mistet sin lille engel på fem år, når barnevernet har «tatt hånd» om barnet. Når de brått og brutalt kommer på døra – mannsterke med politi bistand og river med seg barnet. Barn som skriker i dødsangst der de blir revet ut av armene på mor eller far. Fordi det er jo det beste for barnet. Fordi foreldrene ikke klarer ta vare på den lille engelen….. Det skal staten gjøre på en mye bedre måte – og da er det lettere å akseptere. Det er ikke slik det skjer tenker du. Men jo – det er akkurat slik det skjer. 80% av alle barn som barnevernet tar – er nettopp på denne måten.
Familier mister barn fordi de ikke klarer oppgaven alene. Ikke bare ett barn, men ofte både to og tre. Fordi de har praktiske problemer. Kanskje på grunn av sykdom eller arbeidsledighet. Økonomi, plutselig sykdom hos mor eller far, skilsmisse, livskrise med påfølgende depresjon, er grunn god nok til å ta vekk barna.
Dessuten vet mor og far at barna lever – og dermed skal det føles bedre.
Er du sikker på det?
Er du sikker på at det føles bedre – når man i tillegg legger store mengder skyldfølelse på foreldrenes sorg – når barnet brått blir revet bort, plassert på en annen kant av landet – fullstendig avskåret fra all kontakt ved bruk av besøksforbud og hemmelig adresse.
I den hensikt bryte all tilknytning og familiebånd mellom mor og barn, eller far og barn, for å opprette nye «tilknytninger» til nye familier. Mange nye familier og nye «tilknytninger» i løpet av barndommen.
Hva får deg til å tro at foreldre som har, eller har hatt problemer, ikke føler den samme smerten ved å miste et barn, som det vi ser på film og tv? Hvorfor tenker vi at følelsene til foreldre som ikke strekker til – ikke er de samme som de Friske & Flinke og vakre foreldrene vi ser på tv? Pakket inn i Hollywood glasur – kan vi så inderlig vel ikke tåle denne uretten og smerten som rammer. Andre enn oss selv.
Vi vet – at i en periode på 12 år – har mer enn 950 barn mistet sine fedre i selvmord etter at barnevernet har fratatt de barna sine. Vi vet – at i samme periode miste mer enn 450 barn sine mødre i selvmord. Vi vet – at mer enn 150 barn tok sitt eget liv. Fordi de mistet det kjæreste de hadde. Og vi vet – at, totalt i denne perioden døde 702 barn, mer enn 2600 barn mistet mødrene sine i død, og over 3000 barn miste fedrene sine i død.
Over en periode på 12 år.
Vissheten om at det bortførte barnet også lider – gjør smerten uutholdelig, og mange ganger større, enn om barnet hadde blitt revet bort i brå og uventet død. Vi har forskning som viser dette.
At sorg, smerte og lidelser er betydelig større, når vissheten om at barnet er plassert i statlig betalt «omsorg», og utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep i institusjoner og fosterhjem. Foreldre som ser og hører barnas desperate skrik og rop om hjelp – pappa kom og hent meg! Mamma jeg vil hjem!
Tror du ikke at disse mødrene og fedrene lider på samme måte som det vi ser på film – fordi det du ser, ikke har samme grad av glitter & glasur?
Tror du ikke at livet til disse foreldrene også er totalt ødelagt, når de mister sin lille engel? Når de i sine mareritt hører barnet skrike i smerte av å bli slått og voldtatt av såkalte omsorgspersoner? Statlig betalt omsorg. Omsorg som ytes etter tariffavtale, med rett til fem uker ferie fra barnet og fri under sykdom, og rett til å si opp omsorgs oppgaven når som helst.
Men du tror vel ikke at det skjer? At barn mishandles mer i fosterhjem enn hos egne foreldre? Det gjør de. Forskning i fleng viser det.
Når du vet at barnet ditt blir spist opp av sorg og savn, over å ha mistet det kjæreste de hadde. Mor og far. Når barnet tilslutt resignerer og slutter å leve – og bare eksisterer. Blir medisinert for «psykiske skader» som følge av tidligere angivelig omsorgssvikt.
Etter at de har blitt «medisinert» i lange perioder for å slå seg fullstendig vrange i protest mot kidnappingen.
For deretter å havne på sosial stønad som ødelagte voksne. Ja – 70% av de gjør det. Forskning viser det.
Kan du forestille deg hvordan en mor og en far opplever det?
Nei – det kan du nok ikke forestille deg.
Til tross for at forskningen viser – at til og med barn av hardt belastede rusmisbrukere – klarer seg betydelig bedre i oppveksten, enn barn under barnevernets omsorg.
Hva hvis, og tenk om…? Barnevernet tar feil? Hva om deres klippefaste tro på barnets beste – er feil?
At adskillelsen skader mer – enn midlertidig omsorgssvikt?
Hva hvis – vi en dag innser at – det barnevernet gjør, er ufattelig galt? At deres «hjelp» ikke er hjelp – men regelrett drap?
Dette er i dag noe av det mest ødeleggende vi har i vårt samfunn. Alle de «kasteløse» barna som blir ødelagt av en kjærlighetsløs oppvekst, uten mor, far, søsken, besteforeldre, onkler og tanter, venner og nærmiljø. Jeg tror – at om ti år, vil vi se tilbake på det samfunnet gjør mot disse familiene i dag, og snu oss i vemmelse over at vi kunne tro at vi gjorde noe riktig…..
Tenk over det du. Mens du leser bevisene på dette i denne forsknings rapporten fra NIBR. Samtidig som du vet, at barnevernet får mer og mer penger til å drive regelrett familiehenrettelse.
http://www.nibr.no/filer/2005-12.pdf
Irene Hov
Først publisert på facebook:
https://www.facebook.com/notes/irene-hov/%C3%A5-tenke-to-tanker-samtidig-tv2s-krimserie-det-tredje-%C3%B8yet/835836966433282