Menneskers biologi er ikke en konstruksjon som noen forskere har funnet opp.
Når en knippe politikere fra Senterpartiet i Nationen, 28. februar går ut og støtter lesbiske pars rett til sæddonasjon, er de på linje med Bioteknologinemndas anbefalinger. Når disse politikerne omtaler derimot debatten omkring dette emnet som en konstruert debatt, vitner det om en manglende evne til å se de etiske problemene som en slik lovendring reiser. Det vitner også om en manglende kjennskap til innholdet i Bioteknologinemndas uttalelse av 1. februar 2007, der noen av de samme etiske problemene er blitt grundig diskutert.
Flertallet i Bioteknologinemnda åpner for inseminasjon av lesbiske, men dette flertallet ser samtidig større etiske og tekniske hindringer for at homofile menn skal kunne få barn med bruk av surrogatmødre. Det er viktig å poengtere at Bioteknologinemnda ikke åpner for at homofile menn skal få tilgang til assistert befruktning. Når de nevnte Sp-politikerne i sitt innlegg bruker ordene homofile og lesbiske om hverandre, blir dette ikke bare direkte misvisende, men det feier også under teppet de komplekse etiske spørsmål som medlemmene i Bioteknologinemnda har måttet omgås med forsiktighet.
Bioteknologinemnda åpner heller ikke for inseminasjon fra anonyme donorer. Barna som er blitt til ved en sæddonasjon har rett til finne sitt biologiske opphav når de fyller 18 år. Et barn av heterofile par som er blitt til ved sæddonasjon vet ikke om sitt biologiske opphav med mindre det blir fortalt, mens for et barn av et lesbisk par vil det være innlysende lenge før barnet fyller 18 år at barnet må ha en biologisk far.
Bioteknologinemnda er oppmerksom på denne vesensforskjellen, og det er prisverdig at nemnda mener at det er til barns beste at de tidlig i livet får vite om hvordan de er blitt til, uavhengig av hvilket kjønn foreldrene har.
Det er i denne sammenheng også verdt å få med seg mindretallets reservasjoner mot en lovendring som tillater assistert befruktning til lesbiske par: Foruten å vektlegge den naturgitte reproduserende enheten av mann og kvinne, bemerker mindretallet at anvendelse av likebehandlingsprinsippet som i denne omgang sidestiller lesbiske med heterofile par gjør at det neste naturlige skrittet vil være å tillate homofile menn hjelp til å få barn – en utvikling som vil stille samfunnet overfor vesentlig etiske problemstillinger.
Mens vi kan applaudere Bioteknologinemndas forsiktighet i sin oppveiing av de etiske dilemmaene som en slik lovendring reiser, blir det nærliggende å spørre om det finnes grenser for hva som mennesker i et samfunn kan oppfatte som «naturlig». Langt fra å være oppkonstruert, er denne debatten ytterst nødvendig. Det er også nødvendig at disse spørsmålene debatteres i full offentlighet. Denne debatten har for øvrig konsekvenser for de barna som i dag rives ut av sine biologiske familier av barnevernet og plasseres i fosterhjem. Enkelte i barnevernet har tatt til ordet for at de biologiske båndene må brytes. Men det er ikke gitt at det finnes bred støtte for å kaste om kull betydningen av biologiske bånd som grunnlag for vårt samfunn.
Menneskers biologi er ikke en konstruksjon som noen forskere har funnet opp. Biologien kan heller ikke trylles bort med lovgivning – som noen politikere eller fagfolk ser ut til å tro. Å leve i den tro at biologien er ubetydelig for lovgivning og kultur er en form for overmot som har forårsaket altfor mange menneskelige tragedier i verdens nyere historie. Hvis det 20. århundrets historie har en lærdom vi bør trykke til vårt bryst, så må det være at den enkle kjensgjerningen at menneskesinnet ikke er uendelig formbar. Politikere som tror at lovgiverne kan se bort fra biologiens betydning for enkeltmennesker og for samfunnet, forsøker i virkeligheten å skyve grenser for hvordan samfunnet kan innrettes. De bør gjøre seg kjent med det lange registeret av feilgrep! som har blitt begått i ideologiens navn – ideologier som har oppfattet biologiske bånd mellom mennesker som konstruerte og erstattelige.
Et ukeblad skrev nylig om en kjendis som ønsker å finne sin biologiske far. Forrige nummer av gratisavisen Byavisen fra Bergen hadde et innslag om adopterte barn i Hordaland som forsøker å spore opp sine biologiske foreldre. For de fleste av oss er kjennskapen til vårt biologiske opphav noe vi kan ta for gitt. For andre kan det bli en livslang påkjenning å ikke kjenne sine egne foreldre.
Leave a Reply