Ankende part, A har i korte trekk anført:

Tingretten har i for stor grad basert sin avgjørelse på akuttvedtaket fattet av barneverntjenesten. Selv om vedtaket og Fylkesnemndas avslag på klagen gir grunn for bekymring, er det ikke sagt at far fremstår som et bedre omsorgsalternativ enn mor. Det er også bekymringsfulle forhold knyttet til far. Den rettsoppnevnte sakkyndige har foreløpig ikke gjort noe utredningsarbeid med tanke på far som omsorgsperson. Mor var barnets primære omsorgsperson, både før og etter samlivsbruddet, og C har sterkest tilknytning til henne.

I og med at akuttvedtaket nå er opphevet og C er tilbakeført til faren, har A fremsatt begjæring til tingretten om endring av den midlertidige avgjørelse datert 13. februar 2015. Det anføres at «de nye omstendigheter hensyntas ved lagmannsrettens vurdering av de spørsmål saken reiser, herunder det faktum at det ikke er tilrettelagt for kontakt mellom mor og barn etter at far fikk datteren til seg». 

Det er nedlagt slik påstand i anken:

Prinsipalt:

Subsidiært:

Ankemotparten, B har i korte trekk anført:

Som følge av at [kommune 2] har opphevet akuttvedtaket for Cs del, bor barnet nå hos faren i [kommune 1]. Hun er tilbake i den barnehagen hun gikk i før mor flyttet til [kommune 2]. B har etablert et samarbeid med barneverntjenesten i [kommune 1], og barneverntjenesten har formelt opprettet undersøkelsessak i forhold til far hvor målet er å kartlegge hans omsorgsevne etter barnevernloven. Far har på sin side anmodet om barnevernets bistand til å få gjennomført samvær mellom mor og barn, jf. brev 13. mars 2015 til barneverntjenesten fra Bs advokat. Det er videre igangsatt full sakkyndig utredning etter barneloven hvor den sakkyndige skal utrede fars omsorgsevne.

Tingrettens kjennelse er til barnets beste, og det er ikke grunnlag for å oppheve den. Far er den av foreldrene som er best egnet til å ha omsorgen for C inntil retten bestemmer noe annet. 

Det er nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at midlertidige avgjørelser etter barneloven § 60 skal treffes ut fra hva som er best for barnet, jf.barneloven § 48. Avgjørelsen beror på en samlet vurdering av de konkrete omstendigheter, herunder behovet for en midlertidig ordning i påvente av en rettskraftig avgjørelse.

Tingretten har vurdert det slik at det vil være best for C at hun bor hos faren inntil retten bestemmer noe annet. Det er vist til den grundige vurdering som er gjort av barneverntjenesten i [kommune 2] og Fylkesnemnda i Hordaland, Sogn og Fjordane. Slik saken lå an, fant tingretten at A ikke kunne anses for å ha den nødvendige omsorgskompetanse. I denne situasjonen fant tingretten at C burde bo hos faren.

Lagmannsretten er enig i tingrettens vurderinger. Som tingretten er lagmannsretten ikke i tvil om at C har bodd under svært bekymringsfulle forhold hos sin mor i [kommune 2]. Saken for Fylkesnemnda, som gjaldt akuttplassering av samtlige av As tre barn, tilsa at A ikke har den nødvendige omsorgskompetanse.

Som påpekt av tingretten har barnevernet i [kommune 1] også hatt bekymringer når det gjelder Bs omsorgskompetanse. [kommune 2] har likevel – etter å ha vært på hjemmebesøk hos B – funnet å kunne oppheve akuttvedtaket og tilbakeføre barnet til ham. C har bodd hos faren i [kommune 1] siden begynnelsen av mars måned, og hun går nå i samme barnehage som før moren flyttet med henne og D til [kommune 2]. Slik saken er opplyst legger lagmannsretten til grunn at B har etablert et samarbeid med barneverntjenesten i [kommune 1]. Barneverntjenesten skal kartlegge hans omsorgsevne etter barnevernloven. Det er videre igangsatt full sakkyndig utredning etter barneloven hvor den sakkyndige skal utrede fars omsorgsevne og om nødvendig mors omsorgsevne, jf. tingrettens brev 12. mars 2015 til den rettsoppnevnte sakkyndige.

Lagmannsretten finner etter dette at det er til barnets beste at hun har fast bosted hos B inntil hovedsaken er avgjort.

Etter den utvikling saken har hatt siden A innga anke, oppfatter for øvrig lagmannsretten prosesskrivene 1. april 2015 til lagmannsretten og tingretten slik at det nå er samvær med C som er det vesentlige for henne. Lagmannsretten har merket seg at B ikke motsetter seg at C har samvær med A mens barnet bor hos ham. Det vises til brev 13. mars 2015 fra hans advokat til barneverntjenesten i [kommune 1], hvor det er anmodet om barnevernets bistand til å få gjennomført samvær mellom mor og barn. Uansett legger lagmannsretten til grunn at tingretten snarest vil avgjøre As begjæring om endring av tingrettens midlertidige avgjørelse for så vidt gjelder samværsspørsmålet.

Etter dette forkastes anken.

Anken har ikke ført frem og ankende part skal da som utgangspunkt erstatte ankemotpartens sakskostnader etter hovedregelen itvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita henne for sakskostnadsansvaret, jf. bestemmelsens tredje ledd. Det vises til de spesielle trekk ved denne sakstypen, de særlige omstendigheter i saken her og at den har stor velferdsmessig betydning for ankende part.

Etter dette tilkjennes ikke sakskostnader, verken for tingretten eller lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning