Alt du sier kan bli brukt mot deg

-Politiet har strenge regler for innhenting av bevis og gjennomføring av en etterforskning. Du er i avhør og avgir forklaring som du leser gjennom og signerer. Politiet kan ikke skrive hva de vil. Det skal være en nøytral beskrivelse og gjengivelse av det du forteller.

I avhør hos saksbehandler i barnevernet får du åpne spørsmål som krever mer enn ja/nei svar.  Svarene må utdypes – og hva som noteres ned får du ikke vite. Ofte får du ikke vite hva som fremkommer i avhørsrapportene før du står midt i rettssaken. (eller det såkalte «domstol lignende» organet Fylkesnemnda)

Det blir foretatt subjektive vurderinger av utseende ditt, fakter, reaksjoner, pupiller (?) og saksbehandler noterer hele tiden hva denne synes om deg og hva som konkluderer med, uten at du aner hva som blir notert, eller er enig/får mulighet til å forklare/forsvare deg. Du får ikke lese gjennom hva som er skrevet, og som vil bli lagt frem som bevis i en rettssak.

Neste avhør er gjerne hjemmebesøk. Der blir hjemmet ditt, resten av familien, og familiens interesser, økonomi, forhold til rydding og rengjøring, leker og klær, og gjøren og laden på alle områder gjenstand for subjektiv vurdering av saksbehandler. Eksempelvis at «mor tente stearinlys» – og deretter en «tolkning» av hva denne handlingen egentlig betyr.

Heller ikke her får du lese gjennom hva som er «observert», hvilke funn som er gjort, og hva som eventuelt er relevant for saken. Saksbehandler har myndighet til å skrive akkurat det som passer, utfra hvilke personlige meninger/motsetninger vedkommende måtte ha om deg som person. Rapporten som utarbeides av saksbehandler etter endt etterforskning, legges frem som hoved bevis under rettsbehandlingen – uten at den siktede får informasjon om hva saksbehandler har avdekket under etterforskningen.

Ofte kan de mene at du «går på noe», fordi dine reaksjoner er merkelige, uten at det begrunnes. Observasjoner som – store pupiller, uvanlig reaksjoner, skum rundt munnen, sløv og uinteressert, insinuerer rusmisbruk uten at dette er undersøkt av fagekspertise. Du er rusmisbruker, dersom saksbehandler ønsker det – og blir deretter avkrevd urinprøver.

Den videre «etterforskningen» kan da godt være med rusmisbruk som hovedpoeng, og barnehage/skole blir fortalt at «det» er bekymring for rusmisbruk og de blir bedt om å opplyse om de har sett/hørt noe som kan lede i den retningen. Og her gis det anledning til å ramme foreldre som skole/barnehage opplever som  brysomme eller på annen måte besværlige.

Politiet har ikke lov å spekulere i rusmisbruk uten skjellig grunn til mistanke, eksempelvis at du oppfører deg ruset eller kjører som om du har misbrukt rusmidler. Da kan de taue deg inn til blodprøve.

Her skal de skrive avhørsrapporter, som leveres etter en person er anholdt.

Denne rapporten blir gjenstand for gransking dersom prosedyrene ikke følges.

Barnevernet har ingen slike lovpålagte rutiner og prosedyrer de skal følge i sin «etterforskning». 

Ved innhenting av informasjon rundt barnet, gjøres dette med primitive gerilja metoder. Hele fremgangsmåten er amatørmessig, og folk med litt over middels intelligens steiler av saksbehandlingen som er gjennomsyret av lav kompetanse, høyt konfliktnivå internt i etaten hvor hovedsaklig kvinner jobber, og preget av saksbehandlers personlige meninger om den siktede.

De har et eget «stammespråk» som tilslører inkompetansen og gir inntrykk av et akademisk nivå. Taushetsplikten brukes for å forhindre kontrollutvalget i kommunene å gå etterforskningen nærmere i sømmene.

​

​ Denne praksisen er det største rettssikkerhets problemet for barn og familier i dag – og som har resultert i at 10 000 barn ikke får lov å bo hos sine foreldre.​ Ikke fordi de ikke kan – men fordi de enkelte saksbehandlere har sørget for å gjøre foreldrene skyldige i angivelig omsorgssvikt gjennom totalt fravær av regler og rutiner i gjennomføringen av en undersøkelse.

Når det hevdes at så mange som 10 000 barn ikke kan bo hjemme – er dette en «sannhet» skapt av barneverntjenesten. At ingen stopper opp og reflekterer over det høye antallet er bekymringsfullt – mer enn noe annet. Det er snakk om at 20 000 småbarnsforeldre ikke er skikket til å ha barn. Ser man på tabellen utarbeidet av Buf-etat på årsaken til omsorgsovertagelse, (se vedlegg) – representerer vold, overgrep og alvorlig rusmisbruk/omsorgssvikt er det kanskje 2000 barn. Resten, mer enn 8000 barn, er en type «omsorgssvikt» som ikke engang de nærmeste har sett noe til.