Da mannen hennes ble arrestert for seksuelle overgrep mot deres barn, trengte «Camilla» hjelp. I stedet ble hun en kasteball mellom instanser.
Tekst: Sven Arthur Ljosland/Foto: Kristin Ellefsen
KRISTIANSAND: – Jeg satt i sofaen og spiste frokost mens jeg så på tv. Mann og barn var på jobb og skole.
«Camilla» beskriver de siste minuttene av sitt forrige liv. De siste minuttene av det hun kaller sin idylliske hverdag.
En hverdag like harmonisk som omgivelsene antok at den var. Konfliktene var få og små hjemme hos barnefamilien.
Og nå var det en helt vanlig, idyllisk morgen i rekkehuset.
– Alt var egentlig som det pleide, sier «Camilla».
Men det var før det ringte på døra. Før politiet spurte om de kunne komme inn. Og før de fortalte henne at mannen var siktet for å ha forgrepet seg på deres barn.
– Jeg husker jeg tenkte: «Dette er ikke virkelig». Jeg forsto ingen ting, og var i sjokktilstand. Det ble den verste dagen i livet mitt.
Det ble dag 1.
Tusen spørsmål
Politiets budskap sank ikke umiddelbart inn. Hun hørte hva de sa. Men det stemte jo ikke. Det kunne ikke stemme. Noe måtte være feil.
Et virvar av tanker herjet i hodet mens hun prøvde å forstå hva som foregikk. Kaoset var totalt.
Så fikk hun beskjed om at ungene var tatt hånd om. De skulle til Statens barnehus for avhør.
Selv ble hun kjørt til politihuset. Hun hadde tusen spørsmål: «Hvor er mannen min? Kan jeg få treffe ham? Har ungene det bra?».
Men det var ikke hun som skulle spørre. Det var politiet. Og de ville ha svar på alt. Avhøret varte i flere timer.
Hele tiden holdt hun fast i håpet om at det måtte være en misforståelse. Eller til og med en grotesk spøk.
Den gang ei. Politiet sparte det verste til slutt:
En vitneforklaring fra Statens barnehus. Ord for ord.
Det gikk kaldt nedover ryggen på «Camilla».
– Alt falt i grus. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å holde meg oppreist.
Samtidig forsto hun at det ikke var et alternativ å kollapse.
– Jeg måtte ta meg sammen for barnas skyld, sier «Camilla».
Men det ville kreve hjelp. Mye hjelp.
– I stedet har jeg blitt en kasteball i systemet.
Rundt et bord i et kommunalt møterom sitter åtte mennesker.
Syv av dem lytter på den ene:
– Det har gått i ett siden dag 1. Det er for mange aktører, for mange møter og for lite samhandling.
«Camilla» har snakket i over en halv time, men har fortsatt forsamlingens fulle oppmerksomhet. Det skulle da også bare mangle, for det hun forteller dem har de alle et ansvar for å rydde opp i. De representerer tjenestene hun omtaler.
Og de utgjør arbeidsgruppa som skal svare ut tiltak for Kristiansands kanskje mest ambisiøse visjon: At ingen barn eller unge skal utsettes for vold eller seksuelle overgrep.
Derfor lytter de. Og lærer.
– Jeg trodde terskelen for å få hjelp var lav. Det er den ikke, sier «Camilla».
Tross krisen hun gjennomgår har hun fått avslag på søknader om både avlastning og psykologhjelp.
– Hva skal til i Helse-Norge for å få hjelp? Må jeg ligge under en buss? spør hun.
«Camilla» vet så altfor godt hva hun snakker om. Siden den vondeste dagen har tilværelsen vært en runddans med aktører som Abup, barnevern, politi, Statens barnehus, lege, Nok, Nav, Nye Mønstre, Stine Sofies Stiftelse, støttesenter for kriminalitetsutsatte, PPT, skolen, kriminalomsorgen og Familiens Hus.
– Det første halvåret var det for eksempel møter tre-fire dager i uka. Hvordan skal jeg da kunne gå på jobb? Kunne ikke møtene blitt lagt til samme dag i det minste?
Hun forteller om å bli sendt fra tue til tue. Om ubesvarte spørsmål og utallige dokumenter, som alle må leses og forstås.
Og hun forteller om å hele tiden møte nye ansikter som skal ha akkurat samme informasjon som hun har gitt andre hundre ganger før.
«Camilla» snakker om «tauet». Det som skiller henne fra avgrunnen.
Men som blir stadig mer tynnslitt. Hun vet ikke hvor lenge hun klarer å holde seg fast.
– Jeg har så lite å gå på, og føler meg ensom og tom.
Alt handler om å komme seg gjennom dagene. Minutt for minutt.
– Noen ganger kan jeg føle meg ovenpå, men det snur på et sekund. Kanskje fremstår jeg som for ressurssterk til at jeg får hjelpen jeg trenger? undrer hun.
I en optimal verden ville «Camilla» hatt én person som holdt i trådene for henne.
– En koordinator som kunne snakket på mine vegne. Det måtte jo ha vært en med fire forskjellige utdanninger, da …
Hun understreker at hun kun har møtt mennesker med gode intensjoner i de ulike tjenestene.
– Det er gode folk. Og særlig i PPT og på barnehuset har de vært fantastiske. Men mange kan ikke hjelpe meg med akkurat det jeg eller barna trenger.
Hun mener også noen har kommet for sent inn i løpet, mens andre har trukket seg ut for tidlig.
– Jeg ville for eksempel hatt noen fra kommunen, en familiekontakt, påkoblet allerede første dagen. Noen som kunne vært med meg hjem etter avhøret. Barnevernet meldte seg på sin side ut mens jeg fortsatt var i sjokk.
«Camilla» knytter joggeskoene foran nok en løpetur. For henne blir treningsøktene et fristed fra en ellers krevende hverdag.
«Kokt i hodet»
Ifølge «Camilla» har det vært så mye å huske på at hun har blitt «helt kokt i hodet»:
– Alt som sies i møtene er glemt to minutter etterpå. Egentlig skulle jeg hatt noen til å hjelpe meg med hukommelsen!
På toppen av alt skal hun være alenemor, arbeidstager og venninne.
– De første ni-ti månedene holdt jeg meg oppe på rent adrenalinsjokk. Men nå har jeg egentlig gitt litt opp. Det er et ork bare å ringe til de ulike instansene. Noen ganger er jeg utslitt etter en liten tur på butikken.
Det hektiske miljøet på jobb hun før likte så godt, er blitt vanskelig å takle.
– Jeg blir bare blank, og får ikke gjort noe.
Nettene er lange, søvnen kort. Og dagene desto mer utfordrende.
– Heldigvis har besteforeldre og venner stilt mye opp. Andre i min situasjon er kanskje ikke like heldige, sier hun.
«Camilla» synes fortsatt det vanskelig å ta innover seg hva som har rammet familien hennes.
– Jeg lever i ei boble. Det er først i det siste at jeg har hatt tid til å kjenne på sinne. Men det fungerer jo ikke å være sint heller. Da ender jeg opp med å ta ut frustrasjonen på ungene.
Også de har følelser som skal takles, sier hun.
– Plutselig bor ikke pappa hos oss. Jeg vet at de trenger oppmerksomhet, men jeg kan ikke være nok for alle.
Trening og barnevakt
«Camilla» trekker fram to viktige prioriteringer hun mener har vært avgjørende for at hun fortsatt holder hodet over vann: Trening og barnevakt.
– Jeg må trene flere ganger i uka! Kall det gjerne frustrasjonsjogging. Men det kunne jeg ikke vært foruten.
Pengene hun har brukt på barnevakt kaller hun sin beste investering i krisetida.
– Uten barnevakten hadde jeg gått i spinn. Faktisk kunne det vært et tilbud fra tjenestene, tipser hun de andre rundt bordet.
«Camilla» fortalte om sine opplevelser i møte med hjelpeinstansene da familien ble kastet ut i krisa. Fra venstre: John Einar Kvam (rådgiver i oppvekstetaten), Kristin Mosfjell Rosen (rådgiver i barnehageetaten), Kristine Finsæther (pedagogisk psykologisk rådgiver i PPT) og «Camilla».
«De andre» har mottatt og forstått. Og sier seg enige:
– Jeg er lei meg på vegne av hjelpeapparatet. Vi skulle kommet lenger enn dette i 2023, sier nestleder i Barneverntjenesten for Kristiansandregionen, Tine Langeland.
John Einar Kvam, rådgiver oppvekst, er ikke mindre frustrert:
– Det er helt utrolig at vi ikke klarer å skape større kontinuitet rundt deg og barna.
Prosjektleder Nina Lindland Sletten sier at arbeidet med nullvisjonen har gått inn i en ny fase.
– Nå begynner vi å se konkret på satsingsområder og tiltak. Innspillene fra «Camilla» er svært verdifulle. Blant annet basert på hennes tilbakemeldinger vil vi se på andre måter å jobbe på i praksis, sier Sletten.
– Ingen vil «tyste»
Mangel på åpenhet rundt tabubelagte temaer som overgrep og vold er med på å holde stigmaet ved like, mener «Camilla».
– Ingen vil «tyste» eller sende bekymringsmeldinger.
Selv har hun vært åpen i sine kretser om det som har rammet familien.
– Jeg har fortalt det til noen av vennene mine.
Overraskelsen hennes var stor da flere av dem først da fortalte om sine egne hemmeligheter:
– «Jeg kjenner også noen som har opplevd noe lignende», sa de. Men ingen hadde altså nevnt noe. Folk føler ikke at de kan prate om dette. Fra utsiden ser vi bare velfungerende familier.
Prosjektleder Nina Lindland Sletten (t.v.) og Tine Langeland (nestleder i Barneverntjenesten for Kristiansandsregionen) lytter til «Camilla».
«Camilla» ser ingen ende på krisen hun står i. Men prøvelsene har med tiden tatt en annen form.
– Det er en helt annen type krise nå. Ikke så akutt, men likevel en krise. Den kommer til å vare i mange år.
Sjokket har lagt seg. Men det har ikke alle de andre følelsene «Camilla» har kjent på siden dagen politiet sto på døra.
I sin nye tilværelse har hun ikke en livspartner å dele gleder og sorger med. Eller daglige gjøremål, for den saks skyld.
– Her om dagen lå jeg og gråt fire timer i senga. Det går aldri en dag uten at jeg bekymrer meg.
Følelsen av håpløshet og avmakt er aldri mer enn en strøtanke unna.
– Noen ganger kan jeg tenke at jeg burde forstått. Sett et eller annet som skurret. Men det var ingen ting. Og ingen andre så noe heller.
Før dag 1.
Leave a Reply