Min appell på demonstrasjonen 5.nov
Kjære alle sammen
Når man opplever et så stort tap som å bli fratatt barn etter barnevernets herjinger med familien, er det vanskelig å forstå hvordan man skal klare livet. Når jeg som bestemor føler det så uutholdelig, hvordan må ikke foreldre føle det da? Man er på desperat jakt etter noe å gripe fatt i. «Ta vare på dere selv», sa Stueland på en tidligere demonstrasjon. «Vi gir oss aldri», sa Henriksen, og dette er ord jeg har gjentatt for meg selv hver eneste dag for å klare livet.
Jeg lurer på hvordan ansatte i barnevernet klarer livet. Jeg ser flere av dem gå forbi vinduet der jeg underviser, smilende blide kikker dem inn til meg, strålende fornøyd for det dem har gjort. Det er som å se djevelen selv. Djevelen har kommet for å myrde og ødelegge på jorden.
Hadde du orka å jobbe i terror-nettverket barnevernet? Det er ikke til å legge skjul på at de må være litt forstyrra oppi topplokket for å klare å jobbe der. Søker seg til sånne jobber hvor de kan herske og misbruke sin makt. Det er falske og usanne mennesker, farlige mennesker.
Har dere lagt merke til at de ikke kan fordra enslige foreldre? Dem er det lettest å hakke på. Men de finner noe galt med samboere og ektepar også. De har funnet noe galt med min familie i flere generasjoner. Men nå går det over alle støvelskaft med barnevernet. Det har blitt verre og verre.
I hvilke tilfeller tar de barna fra foreldra? Jo, det er hvis du har en bakgrunn, en fortid. Forskjellen er bare om barnevernet kjenner bakgrunnen din eller ikke.
Ved omsorgsovertakelser blir barna ødelagt for livet, de blir traumatisert, og det skal vi liksom bare akseptere? Aldri i livet om vi kan akseptere det! Og hvem kan få barna tilbake? Jo, 1.bud er: Du må snakke pent om barneverntjenesten. De må strykes med håra, ikke kritiser det ufeilbarlige barnevernet. Da surmuler de, og vil ikke gi barna tilbake.
Jeg sendte et brev til ordfører og rådmann der jeg bor, og spurte hva de ville gjøre. Fikk bare til svar: » Jeg har ikke mulighet til å sette meg inn i den konkrete saken» Nei, det var akkurat det jeg tenkte. Politikere, de som styrer og steller i samfunnet. Mange av dem er ikke så intelligente som de påberoper seg å være. Men de må ta til vettet. Kanskje når de selv opplever mange tårer og fortvilelse kan bruke forstanden sin Det må da være noen som ser galskapen i barnevernet og kan sette en stopper for det. Hvor mange år trenger politikere før dem får opp øya sine? 150 år? Er det våre tipp, tipp, tippoldebarn som skal få lese om denne kampen i historiebøkene sine.
Barnebarnet mitt er satt bort i fosterhjem. Ingen må komme og fortelle meg at fosterhjem er bra for barn. Hvorfor det? Det er unaturlig, det er uforutsigbart, total mangel på stabilitet, ikke noe til felles, ingenå ligne på. Barna får ikke utvikla evnene sine der fordi fosterforeldra forstår dem ikke. Å vokse opp i et hjem er mye mer enn å få mat og en seng. Dynamikken mellom de voksne og fosterbarna kan aldri bli riktig. Fosterbarna blir ikke elsket fordi de er der på nåde. Gjett om ungene føler det . De er egentlig i veien. Fosterforeldra har ikke et hjerte som slår for barna, det er pengene som lokker. Og så må barna kalle fosterforeldra for mamma og pappa. Noe så kunstig og tåpelig. De kunne heller brukt fornavn på dem. Barna har bare en riktig mamma og pappa. Jeg mener fosterforeldre har tyvegods i huset sitt!
Det er en del av vår samfunnsordning at foreldre skal oppdra egne barn og videreføre sine egne verdier til barna. Alle som står her er sikkert mer enn bra nok for barna deres.
De som er tvangssendt til institusjoner, de skal vel nesten bare være glad for å komme levende fra det. Voldtekt,tvang,overgrep og narkotika. Det offentlige skalter og valter med folk som de vil.
Det offentlige påfører mennesker en ekstrem psykisk belastning. Norge skal liksom være et så supert land. Neimen om det er. Menneskerettighetene blir brutt hele tiden, hver eneste dag. Jeg håper alltid at de som er på flukt fra barnevernet klarer å rømme ut av landet, og at de får hjelp på flukten.
Jeg tror at vi må enda lenger ned i gjørma før noen politikere gidder å ta tak i systemet. Problemet er at politikere er så utrolig treige!
Det må komme flere «glassjenter», vi har det verste igjen. En dag smeller det, det er jeg helt sikker på, for alle har en grense. Og når den grensen er nådd, så smeller det!
Jeg har ett motto: Alle barn skal hjem der de hører hjemme.
Leave a Reply