Debattinnlegg i NRK STANDPUNKT 11.11.03
Av Sverre Kvilhaug, advokat.
De fleste er klar over at barn sørger ved foreldres død. Tap av foreldre som følge av omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering gir åpenbart barna minst like store sorgreaksjoner, og virkningene kan være langt verre. Dette er det stor uvitenhet om, så vel hos ”vanlige” folk som presumptivt sakkyndige personer. Som advokat i barnevernssaker har jeg lenge vært opptatt av dette, mens man i barnevernet og blant barnefaglig sakkyndige er en påfallende mangel på interesse.
Blant annet John Bowlby fastslo på 60-tallet at barns atskillelse fra og tap av omsorgsperson er en av de hyppigste årsakene til senere psykiske lidelser og kan gi alvorlige konsekvenser for et barns personlighetsutvikling. Psykiater Jarl Jørstad fastslår det samme i Suicidologi nr 1/2002 og refererer også til at han har hatt flere voksne pasienter med depresjon og sterke suicidale impulser etter aktuelle tap ved at de som barn var blitt plassert i noen uker på et ”rekonvalesenthjem” for små barn uten at foreldrene var med. Jørstad slår fast at det vi alle er mest sårbare for, er atskillelse og tap, og særlig for små barns vedkommende gjelder det tap av foreldre.
For bare ca 30 år siden skjønte ikke de barnefaglige autoritetene at det å skille barna fra foreldrene ved barns sykehusinnleggelse var skadelig. Det skjønner man i dag, men skjønner ikke at atskillelse og tap ved omsorgsovertakelse for å bli langtidsplassert i fremmed fosterhjem er minst like alvorlig.
Barn som kommer i fremmed fosterhjem, blir fratatt begge foreldre, besteforeldre og andre slektninger, venner, og ikke minst mister de hjemmet sitt og lekemiljøet der alle minnene som gir dem den nødvendige kontinuiteten i livet, befinner seg. Det kan som nevnt utløse en sterk sorgreaksjon, og de alvorligste psykiske utslagene kommer kanskje i voksen alder. Et barn som mister sin far eller mor ved død eller skilsmisse, vil i det minste ofte både få lov til å fortsette å bo i hjemmet sammen med den andre av foreldrene og opprettholde kontakten med alt det andre som betyr noe for barnet. Et fosterbarn blir alene med sin sorg i et fremmede miljø og bearbeider den derfor lite. Omgivelsene kan ofte bli lurt, fordi ikke alle barn viser sin sorg for omgivelsene, men pakker den inn inntil det oppstår en ny tapsopplevelse som den økte sårbarheten ikke mestrer.
Det foreligger en svært gammel og grunnfestet kollektiv livsløgn som går ut på at barn som bor i et dårlig hjem, vil få det bedre ved å bli fjernet fra hjemmet og langtidsplassert i et velkvalifisert fosterhjem. Den samme livsløgnen innebærer at disse barna skal få svekket sin tilknytning til foreldrene og bygge opp ny tilknytning til fosterforeldrene, og derfor blir samværene gjort meget sjeldne og kortvarige.
Mange har selvsagt svært vanskelig for å skjønne at de ikke gjør barna en tjeneste ved å fjerne dem fra et hjem som de mener er et svært dårlig hjem, og derfor ofrer man det knapt en tanke at man dermed utsetter barn for et potensielt meget skadelig tap som kan være langt alvorligere for barnet enn dårlig omsorg. Det er symptomatisk at man aldri ser i en sakkyndig uttalelse i barnevernssaker at den sakkyndige eller fylkesnemnda drøfter hvordan risikoen for barnet vil være etter omsorgsovertakelsen, bare risikoen før omsorgsovertakelsen. Man nøyer seg som regel med å fastslå at det foreligger omsorgssvikt, og dermed har fylkesnemnda og de sakkyndige livsløgnen som fasit og fastslår omsorgsovertakelse uten mer drøfting.
Livsløgnen deles av svært mange psykologer og psykiatere som opererer på barnevernområdet, i tillegg til barnevernets egne ansatte, og den styrer også departementets og NOVAs oppfatning.
Den svenske forskeren Bo Vinnerljung gikk i en avhandling gjennom egne søskenundersøkelser og den internasjonale barnevernforskningen, og fant klart at barna kom dårligere ut ved fosterhjemsplassering selv om de kom fra «utsatta familjer», og i beste fall like bra som om de hadde fortsatt å bo hjemme.
Merkelig nok skjønte han ikke hvorfor. Problemet med livsløgnen er at den skygger for intellektet. Forklaringen på forskningsresultatene er jo åpenbar: Det å påføre barn den tapsopplevelsen og sorgen som fjerning fra hjemmet og plassering i fremmed fosterhjem innebærer, er i seg selv en enormt stor tapspåkjenning for barna. Samtidig ligger det i omsorgsovertakelsens natur at barna blir fullstendig hindret i å bearbeide sorgtraumet, fordi slik bearbeiding krever at barnet får opprettholde god kontakt med familien og det tidligere miljøet. Det skal meget store påkjenninger til i hjemmet for å gi barn så store psykiske skavanker som en omsorgsovertakelse gir dem.
En sjelden gang har man ikke noe valg. Da tilsier all sunn fornuft at man finner en løsning i storfamilien, ikke i fremmed fosterhjem.
På forespørsel om tillatelse til å publisere debattinnlegget svarer advokat Kvilhaug slik:
Det er i orden at innlegget publiseres, og om du vil, kan du også publisere dette svaret. Jeg tror at akkurat det innlegget er svært viktig – eller rettere sagt: Den problemstillingen jeg peker på i innlegget, er svært viktig. Får vi først en forståelse for at omsorgsovertakelse i seg selv er skadelig for barn, kommer det andre av seg selv. Da blir de sakkyndige nødt til å problematisere ut fra hensynet til barnets beste om forholdene i hjemmet er så alvorlige at det kan forsvares å utsette et barn for en omsorgsovertakelse som med stor sannsynlighet vil påføre barnet skade, dels umiddelbar skade eller skade som viser seg ganske snart, dels skade som først kommer skikkelig til synet når barnet er blitt voksen og gjerne utsettes for nye atskillelser eller tap eller opplever usikkerhet omkring situasjonen. Videre blir både fylkesnemndene og domstolene på en helt annen måte enn i dag tvunget til å vurdere dette. I dag er omsorgsovertakelse i praksis så å si fasiten hvis man konkluderer med at det foreligger omsorgssvikt, dvs. man vurderer ikke hvordan akkurat det barnet vil tåle en slik tapsopplevelse. Derfor fastsetter man også rigide samværsordninger som nødvendigvis må innebære at tapsopplevelsen blir enda større for barnet og dermed også større fare for psykiatriske diagnoser siden. Det forekommer meg at dette egentlig burde være ganske innlysende for alle fagfolk på området. Når det ikke er det, skyldes det etter min oppfatning en kollektiv livsløgn som stenger for tanken. Man tar for gitt uten å undergi standpunktet noen prøving, at barn vil profittere på å komme bort fra et «dårlig» hjem og bli plassert langvarig i et «godt» men fremmed fosterhjem. Om 20 år vil man forhåpentligvis riste overbærende på hodet av denne livsløgnen, og myndighetene vil muligens be de tidligere fosterbarna og de foreldrene som fremdeles lever, om unnskyldning. Ingen blir stilt til ansvar.
Med hilsen Sverre Kvilhaug
Leave a Reply