Audun Lysbakken og ammebaugen

Audun Lysbakken ønsker å redusere verdien av amming. Uttalelsen kommer som et ledd i statsrådens arbeid med å svekke «det biologiske prinsipp» og fjerne grensesteinen i familien. Dette tenderer mot FNs barnekonvensjon og vern av barnets identitet.

Publisert 22 oktober 2011

Først en liten bakgrunnshistorie. I en dokumentar på Nrk ble vi kjent med Ragnhild -som falt fra da hun var under barnevernets omsorg. Hennes historie viser betydningen av det viktige båndet mellom mor og barn. I dagboka skriver Ragnhild nært om følelsene, og hun møter oss på morsmålets plan hvor barnet har sin indre identitet. Bevaringen av denne identiteten er i dag brutt av statens degradering av det «biologiske prinsipp». Statsrådens uttalelse i ammespørsmålet vitner om manglende forståelse for den nære kontakten mellom mor og barn, som er så grunnleggende for personens identitet, og vår evne til å kjenne empati og omsorg.

Barnets identitet er endog lovfestet gjennom FNs barnekonvensjon: ”Staten skal respektere barns rett til å bevare sin identitet, herunder navn, familieforhold(…) Dersom et barn ulovlig blir fratatt slik identitet, skal staten hurtig bistå med gjenopprettelse.”I dag trues barnets identitet når staten satser på å bygge opp private fosterhjem fremfor å hjelpe familier i vanskelige faser.

Statens fosterhjemsordning hindrer restitusjonsarbeidet. Ordningen har et økonomisk tyngdepunkt som flyttes fra de hjelpetrengende til de ressurssterke fosterhjemfamiliene. Den stille overenskomst mellom penger og omsorg springer ut av en utvelgelsesideologi som tildekker statens utilstrekkelighet overfor ressurssvake mennesker. Hjelperen, det offentlige, stiller seg som en bemidlet makt overfor nødstilte familier i en økonomisk avgrensning som utelukker tjenestens omsorgsoppgaver .

Etaten kobles dermed feil til familien.Gjennom kalde vurderingsritualer måles familien uten at deres identitetserfaringer blir imøtegått på en nær og god måte. Ansattes ajourføringer i hjemmet stenger for relasjonen- og deres «avsløringer» suppleres av sakkyndige som er kjøpt og betalt av etaten. Den eiendommelige observasjonen er basert på et lukket prinsipp, og ender opp i vilkårlige rapporter som er gjennomsyret av betrakterens ståsted. Ved etatens egen makt avklares «saken» bak lukkede dører framfor å yte gradvis hjelp og omsorg i hjemmet.

Kartleggingen er et sosialt og kulturelt betinget eksperiment som går utover tjenesteideen og omsorgsverdien som nettopp har sitt utspring i den primære kontakten mellom mor og barn. Vi vet at ressurssvake er avskåret fra aktualiteten i samfunnet, og at det er etaten som sitter med definisjonsmakten og legitimerer kunnskapen innenfor eget område. Familien forlates i en høyst ulykkelig tilstand-uten rom for gjenopprettelse slik FNs barnekonvensjon krever.

At staten har makt til å oppløse familien, lammer foreldrene, barna og kommunikasjonen mellom dem. Etatens tvil forandrer hjemmet til en taus kampsone. Systemet fungerer fordi virkeligheten legges bak, og foreldrene etterlates uten tro på sine omsorgskvaliteter. Dersom barna flyttes på institusjon eller i en fosterfamilie, endrer situasjonen seg fra vondt til verre. Å bli atskilt fra mor og far skaper også vanskelige, uklare følelser i barna. Jeg vil minne om Ragnhild som skrev om lengselen etter å bo sammen med moren sin.

Omsorg er å gi og få. Det handler ikke om å gi bort ting, og heller ikke om å ødelegge for hverandre ut fra selvrettferdighet. Barn er ikke statens eiendom, men en gave som er gitt familien. En gave som ikke kan forventes, eller provoseres fram, kun mottas. Ammesituasjonen gir et fullendt bilde av en relasjon som handler om å gi og få. Slik kan også barnevernet ta i mot enhver ressurssvak familie med forklaring, veiledning og lindring. Omsorgskvaliteten bedres og barnet kan leve i nærværet av den som elsker det.

Heisi Stakset

Comments

comments