Dette er Sverre Kvilhaugs brev til Befringutvalget i 2000. Der forskning viser at barn i fosterhjem (som gruppe) kommer dårlig ut.
Professor Edvard Befring adr.: Universitetet i Oslo
Hovedformålet med min henvendelse og mine skriv til utvalget var å forvisse meg om at utvalgsmedlemmene var kjent med Bo Vinnerljungs avhandling: Fosterbarn som vuxna.
Vinnerljung går her systematisk gjennom den internasjonale barnevernforskningen som viser hvordan det går med barn som har vært i langvarig fosterhjem. Hertil gjorde han en egen søskenundersøkelse som også er presentert i avhandlingen. Den samlede forskningen slår klart fast at det på gruppenivå ikke er noen gevinst for barn i «utsatte hjem» å bli revet bort fra familien for å komme i fosterhjem på langsiktig basis.
Man skulle kanskje tro at «barnevernsmyndighetene» og alle aktører sentralt og lokalt både var kjent med og hadde tatt til etterretning godt dokumentert forskning med så alarmerende resultater i forhold til norsk barnevernpraksis og norsk barnevernlovgivning, og var i ferd med å endre praksis og lovgivningen, slik at det var unødvendig for undertegnede å engasjere seg. Dessverre synes ingen av beslutningstakerne og aktørene å være interessert i denne forskningen, men vil drive «business as usual» selv om det ut fra forskningsresultatene enten er skadelig for barna eller i hvert fall ikke noen fordel for dem. Samtidig ødelegges mer eller mindre hele familier (dette siste sier ikke forskningen noe om, men det er en åpenbar konklusjon basert på de saker jeg har kjennskap til). For å kunne slippe å erkjenne sin egen livsløgn, hvilket jo ikke er mindre vanskelig for de fagfolk dette angår, er det åpenbart viktig å unngå en offentlig debatt omkring disse spørsmålet, hvilket ville ført til at forskningsresultatene ble kjent. Så godt ties dette ihjel av de aktuelle fagfolk at heller ikke media er interessert. Jeg synes derfor det var meget beklagelig at heller ikke Befringutvalget benyttet anledningen og oppfordringen fra min side til å ta for seg Vinnerljungs avhandling og sørge for at den kom på den offentlige dagsordenen.
Jeg har i en artikkel i Materialisten nr. 1/97 påvist at Turid Vogt Grinde i sin kunnskapsstatus for barnevernet forsøkte å skjule Bohman og Sigvardssons forskning, og jeg antar at hun også har hovedansvaret for at ikke Stortinget med begrunnelse i denne forskningen ble advart mot å åpne opp for for mange langvarige fosterhjemsplasseringer da Stortinget skulle behandle forslaget til ny barnevernlov i sin tid.
De toneangivende innenfor barnevernsystemet, herunder bl.a. Torill Havik og Elisabeth Backe Hansen og de institusjoner de har tilknytning til, synes som sagt mest opptatt av å unngå offentlig interesse og debatt vedrørende denne forskningen. Det gjorde man da Bohman og Sigvardsson la fram resultatene fra deres longitudinelle undersøkelse på 80 – tallet, til tross for at resultatene meget klart avslørte at det ikke var grunn til å forvente at omsorgsovertakelse med fosterhjemsplassering ville gi barn en bedre framtid, og det gjør man nå med Bo Vinnerljungs avhandling: Fosterbarn som vuxna.
Mest sensasjonelt med Bohmans forskningsresultater var at de viste at det var dobbelt så mange tidligere fosterbarn som var registrert som kriminelle eller som rusmisbrukere enn hva tilfellet var for normalbefolkningen, adoptivbarna og de barna som vokste opp i risikohjem.
Hvis man tenkte seg at forskningsresultater av tilsvarende alvorlig karakter hadde blitt lagt fram på et nær sagt hvilket som helst annet område, ville det ha skapt en kolossal offentlig debatt og tvunget fram en endring. Det som gjør at denne forskningen ikke får slik oppmerksomhet og slike konsekvenser, er at en anerkjennelse av forskningsresultatene ville fjerne selve livsløgnen for mange såkalte fagfolk, og vi vet jo fra Ibsen hvor vanskelig det er.
Jeg dokumenterte i mitt brev av 10.11.99 til utvalget også et brev fra Barneombudet og fra Norges forskningsråd vedrørende et notat som siden er trykket i Materialisten nr. 1/97. Jeg uttalte at til tross for at begge de nevnte instanser uttalte at de fant mitt notat interessant, også i forskningssammenheng, var jeg nok redd notatet senere bare er lagt i en skuff hos begge instanser, og det kan jeg med stor sikkerhet konstatere i dag.
Verken NOVA eller barneombudet har siden vist noen som helst interesse for Vinnerljungs forskning så langt jeg har sett.
På siste omslagsside i Bo Vinnerljungs bok Fosterbarn som vuxna (i serien Lund Studies in Social Welfare, Arkiv förlag 1996) heter det at «Resultaten av Vinnerljungs forskning kommer att framtvinga en allvarlig diskussion om barns utveckling og socialtjenestens åtgärder». Det har ikke skjedd, og årsaken er som nevnt at det dreier seg om selve livsløgnen for svært mange personer som derfor har en gjensidig interesse av å unngå en slik diskusjon.
Fra side 49 og utover gjennomgår Vinnerljung de undersøkelser som er gjort med «matchade» sammenligningsgrupper. Jeg skal kort omtale disse:
McCord (1960, USA) sammenlignet 19 tidligere fosterbarn med 19 menn som hadde vokst opp i sine avvikende biologiske hjem, og fant at signifikant flere fosterbarn var kriminalitetsregistrert i 30 års alderen, og kom for øvrig til at fosterhjemsoppholdet hadde hatt en skadelig innvirkning på guttenes utvikling.
Runyan & Gould (1985, USA) fant ingen signifikante forskjeller i ungdomskriminalitet mellom i overkant av 100 fosterbarn og tilsvarende antall barn som hadde vært utsatt for dårlig behandling i hjemmet men ikke blitt fosterhjemsplassert.
Minty (1987, britisk) fant også at andelen som var dømt for kriminalitet av 100 personer som i barndommen hadde vært i «dygnsvård» («care»), var omtrent den samme som hos de to sammenligningsgruppene, hhv tidligere barnepsykiatri-pasienter og tidligere kroniske skoleskulkere, men dobbelt så høy som blant «normale» barn.
Cook (1992) gjorde i sin doktoravhandling en sammenligning av 107 fosterbarn som inngikk i en amerikansk surveyundersøkelse av 13.000 voksne, med resten av personene i undersøkelsen og fant at fosterbarna hadde signifikant dårlige verdi for «depresjon» og på skalaer som beskrev relasjoner til andre, mens hun ikke fant signifikante forskjeller for så vidt gjaldt livstilfredsstillelse og selvfølelse. Cook mente at resultatene viste dårligere velbefinnende og sosial funksjon hos voksne fosterbarn enn hos andre sammenlignbare voksne, og hun tolket dette som en konsekvens av tiden i fosterhjemsomsorg.
Bohman & Sigvardsson fulgte gjennom mange år ca 600 barn som før de var fylt ett år skulle flyttes fra hjemmene og adopteres av fremmede. Det viste seg gjennom det første året at bare 168 faktisk ble adoptert, mens 203 ble fosterbarn og 208 vendte tilbake til sin mor. De fleste av de nevnte fosterbarna ble også adoptert etter hvert og hele 70% av dem var således adoptert ved sju års alderen, men alle disse er likevel i resultatene beholdt som fosterbarn. (De som bruker undersøkelsen til å argumentere for adopsjon – og det er det noen som er så freidig å gjøre til tross for at de neglisjerer undersøkelsens resultater for fosterbarn – har følgelig ikke så gode argumenter som de gir uttrykk for at de har.) De tre gruppene ble sammenlignet med hverandre og med tilfeldig utvalgte i deres skoleklasser. Da barna i Bohmans undersøkelse var 11 år gamle, klassifiserte lærerne 20% av guttene i alle de tre gruppene som problembarn i motsetning til bare 8 – 12% av kontrollbarna, og fosterjentene ble bedømt like negativt som guttene, mens «hjemmejentene» og adoptivjentene ble bedømt betydelig bedre. Fosterbarna hadde dårligere resultater enn både hjemmebarna og kontrollbarna. Da barna var 15 år gamle, var 2 – 3 ganger flere av både fosterbarna og hjemmebarna klassifisert som mistilpasset sammenlignet med kontrollbarna, mens adoptivbarna ikke skilte seg fra kontrollbarna. Derimot hadde adoptivguttene signifikant dårligere resultater enn kontrollbarna i to skolefag og adoptivjentene i ett fag, mens hjemmebarna (guttene) hadde dårligere resultater i tre fag og fosterguttene dårligere resultater i alle sju skolefagene. De hjemmeboende jentene og fosterjentene var dårligere i to fag.
Ved sesjonen avvek både fosterguttene og hjemmeguttene kraftig negativt fra kontrollgruppene i alle testene, i motsetning til adoptivbarna. Noen år senere var bare ca 16% av hjemmeguttene registrert for kriminalitet og alkoholmisbruk sammenlignet med hele 30% av fosterguttene. Hjemmeguttenes resultater samsvarte med kontrollbarna og adoptivbarna.
Ferguson (1966) fant tilsvarende resultater, herunder at dobbelt så mange fostergutter enn hjemmegutter (de siste var gutter som sluttet skolen tidlig) var blitt straffedømt ved 18 års alderen, og han fant også lignende forskjeller for så vidt gjalt jentene.
Derimot fant Cathy Widom (1991)at gruppen straffedømte i 20-30 års alderen var omtrent den samme for fosterbarna som for gruppen hjemmebarn (alle barna var angivelig utsatt for «abuse» og «neglect»).
Christoffersen (1993) fant ved stikkprøveundersøkelser av danske barn, tilsammen ca 1400, hvorav 700 hadde vært plassert i omsorg utenfor hjemmet (39% i fosterhjem), 300 vokste opp i risikohjem og 400 utgjorde normalgruppen. Resultatene viste ut fra en mengde delresultater at de som hadde vært i omsorg utenfor hjemmet, hadde en dårligere sosial situasjon og velbefinnende enn sammenligningsgruppene i voksen alder, altså dårligere også enn de som vokste opp i risikohjem, bl.a. fant også han at prosent fosterbarn som var straffedømt ved 25 års alder, var dobbelt så høy (17%) som i normalgruppen (8%) mot 11% i risikogruppen, mens de som også hadde vært i institusjon hadde over fire ganger så høy prosentandel kriminelle (35%) som i normalgruppen.
Vinnerljung har også gått gjennom undersøkelser som er gjort uten undersøkelsesgrupper, og de skal jeg la ligge bortsett fra at jeg vil trekke fram de sammenligninger som er gjort med normaltall:
Otterstrøm (1946) fant at blant tidligere fosterbarn var 3 ganger så mange menn og 6 ganger så mange kvinner som i normaltallene for Malmø registrert for kriminalitet og 3 ganger flere menn registrert for edruelighetsproblemer og mer enn 10 ganger flere av begge kjønn for løsgjengeri.
>Berglind (1950) fant at fosterbarna ikke avvek fra et normalmaterial i utdanningsmessig henseende, men at det derimot var 2,5 ganger flere menn i strafferegisteret. Carlsson (1972)fant også høy andel kriminelle eller alkoholmisbruker blant de tidligere fosterbarna (39% av guttene og 6% av jentene). Lignende resultater fant Kraus (1981) med 30% kriminelle blant de tidligere fosterguttene og 6% av fosterjentene, mens Zimmerman (1982) fant 28% kriminelle blant tidligere fosterbarn. Bonnier & Kälvesten (1990) fant at blant gutter som vokste opp i fosterhjem fra spedbarnsalderen var prosentandelen straffedømte omtrent tilsvarende som Bohman & Sigvardsson fant for både straff og misbruk, 30%. Endelig tar jeg med fra Billing, Larsson (1979) at i en undersøkelse av alle amfetaminmisbrukende kvinner i Stockholm som fødte barn i en 14 måneders periode på 70-tallet, hadde nesten 2/3 av kvinnene vært fosterhjemsplassert, hvorav hele 43% permanent siden tidlig alder. Vinnerljung konkluderer på side 78 med at:«Alla studier viser likartede eller sämre resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande.» «Sammanfattningsvis: visse variationer finns men ingen har funnit at fosterbarnen klarat sig bättre.»
På side 202 uttaler Vinnerljung:
«I alla de jämförelser som gjorts kommer männen – føre detta fosterpojkarna – till korta, i vissa avseenden rejält:
-nærmare dubbelt så många som i normalbefolkningen är straffade för brott -fler tilhör den mest sjuka delen av befolkningen» På side 203 kommenterer Vinnerlung resultatene fra hans egne søskenstudier. Han konstaterer at det er ingen signifikante forskjeller mellom fosterbarna og deres søsken, og han kan heller ikke finne at hvorvidt barna har vokst opp i fosterhjem eller i opprinnelig hjem har hatt noen entydig og klar påvirkning av resultatene. Derimot avviker begge grupper fra normaltallene. På side 212 spør Vinnerljung så: «Blir långtidsplacerade fosterbarn mindre sällan socialt avvikande vuxna än barn som blir kvar hemma i utsatta familjer?» Det svaret han selv gir, er:
«Som visats är svaret från syskonstudien, «nej, det verkar inte så».» «Överhuvudtaget har behandlings- och utvärderingsforskningen skakat många föreställningar om effekter av samhälleliga sociala interventioner.» På side 238 konstaterer Vinnerljung sammenfatningsvis at resultatene fra søskenundersøkelsen viser at «långvarigt placerade fosterbarn riskerar att utvecklas til marginaliserade eller avvikande vuxna i ungefär samma utsträckning som i hemmet uppvuxna barn från jämförbara ursprungsfamiljer.» Jeg tar også med hva Vinnerljung uttaler i sluttordet. På side 244 uttaler han:
«Det samhället har att erbjuda som ersättning til uppväxt i utsatta familjer – långvarig fosterbarnsvård – verkar även med tillsynes goda förutsättningar medföra risker för den individuella sociale utvecklingen. Detta har även konstaterats av andra, till exempel av Emmy Werner (1995). I syskonstudien har det varit ungefär lika riskfyllt att växa upp i stabil fosterbarnsvård som at växa upp hemma i samma ursprungsfamilj som fosterbarnens. Särskilt fosterpojkarna hamnade som grupp i de flesta avseenden under en «normalstandard». Mortalitetsstudien i kap 4 pekar i samma riktning.» Etter så kort å ha drøftet adopsjon som alternativ til fosterhjemsplassering (side 245), drøfter Vinnerljung på side 246 den konsekvens at fosterbarnomsorgen må forbedres, men sier straks:
«Men det är problematisk att identifiere vad som trovärdigt kan antas förbättra de långsiktiga resulaten.»
Og det har han evig rett i. Så sier han på side 247 at avhandlingen også kan brukes som argument for færre intervensjoner i form av lange fosterhjemsplasseringer, og antyder at større innsats for gjenforening av fosterbarn med sine foreldre i kombinasjon med kraftig hjelp til foreldrene, muligens kan være noe å satse på, selv om vi så vidt jeg forstår vet lite om effekten av dette på lengre sikt. Videre uttaler Vinnerljung på side 247 at resultatene motsier den vanlige skepsisen mot å la slekten ta hånd om barna og kan brukes som argument for en praksis der de utsatte familienes slekt og nettverk gis øket tiltro og legitimitet. På side 248 sier han så:
«Det är rimligt att allmänt varna för en stark tilltro till förmågan att göra förutsägelser om barns framtid utifrån bilder av deras hemförhållanden liksom för en övertro på vad fosterbarnsvård kan ge utsatta barn som ersättning till deras ursprungsfamiljer. Detta inte bara mot bakgrund av forskning om vuxna fosterbarn utan även utifrån vad som redovisats i forskning om pågående vård.» Skal man følge Dawes oppskrift på et dårlig helse- eller sosialvesen, skal man stadig forske videre i håp om at forskningen til slutt vil gi det bestående medhold i at det er dagens praksis som er den riktige. Det er slik barnevernet og dets støttespilleres oppfatning stadig er. Av den grunn må et altfor stort antall barn og familier fortsatt lide overlast ved oppsplitting av familien med barn plassert langvarig i fosterhjem og vanligvis også i kombinasjon med en destruktiv samværsordning. De færreste kan tenke seg hvor mange destruktive samværsordninger som er fastsatt i slike saker. De som forsker på dette området, henviser bare til andre forskere eller fagkyndige de er enige med. Vinnerljungs avhandling: Fosterbarn som vuxna vil man således meget sjelden finne i litteraturlistene, og man vil heller ikke finne den i pensumlistene i utdanningen av barnevernpedagoger eller for den saks skyld heller ikke i mer videregående utdanning. For min del er jeg overbevist om at det er forsket mer enn nok på dette området allerede til at vi vet med meget stor grad av sikkerhet at terskelen for omsorgsovertakelse med langvarig fosterhjemsplassering må heves betydelig og forbeholdes barn som lider direkte overlast i hjemmet. Bo Vinnerljungs avhandling er i så måte det avgjørende beviset, fordi den ikke bare viser hva han selv har funnet ved sammenlignende søskenundersøkelser, men særlig fordi han gjennomgår det som fins av forskning som viser hvordan det har gått med fosterbarn som voksne sammenlignet med andre barn, herunder med barn som «burde» ha vært i fosterhjem ut fra de kriterier som i stor grad praktiseres i dag. Ny forskning tjener derfor ikke til annet enn at barn og familier fortsatt må lide overlast på grunn av en feilslått barnevernpolitikk. Barnevernet har lagt en klam hånd over all barnehjelp. Alt for mange som har søkt hjelp til sine barn, har i stedet fått enda større problemer fordi de ikke får adekvat hjelp av helsevesenet og dertil må kjempe mot barnevernet som straks værer omsorgsovertakelse. Selv om Vinnerljungs avhandling ikke er gjennomgått i utredningen , håper jeg at den likevel kan komme på den offentlige dagsorden, både i forhold til departementet og i forhold til media. Jeg gjentar igjen at Bo Vinnerljungs egne søskenstudier og hans gjennomgang av den internasjonale barnevernforskningen, alt presentert i hans avhandling i boken Fosterbarn som vuxna, viser at alle undersøkelsene viste samme eller dårligere resultater for fosterbarna sammenlignet med hjemmeboende barn fra risikogrupper eller lignende, og at ingen undersøkelser viste at fosterbarna klarte seg bedre enn hjemmebarna og barn flest. Når dette ikke er nok til å utløse en offentlig debatt både blant politikere og fagfolk om man skal fortsette med samme terskel for omsorgsovertakelse eller heve den betraktelig, er det både skremmende og nedslående. Det fins såkalte fagfolk og politikere som synes å tro at terskelen er høy i dag, men de vet enten overhodet ikke hva de snakker om, eller så har de et syn på barnets beste som er uforståelig for normalt tenkende mennesker. Departementet bør således foreslå å heve terskelen for omsorgsovertakelse betraktelig, slik at det blir en bestemmelse kun for de tilfeller der barn blir utsatt for direkte overgrep i familien, og for øvrig gå inn for å styrke familien ved at plassering først og fremst skal skje innenfor slekten, samt gå inn for at samvær ikke skal rasjoneres som i dag. Jeg har som kjent foreslått overfor utvalget flere konkrete lovendringer i barnevernloven for å styrke barnets og familiens felles interesser i å bevare familien samlet, herunder flere endringsforslag for å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre. Jeg håper at selv om disse ikke ble vurdert i utredningen, vil de likevel bli gjenstand for en vurdering i departementet og komme på den politiske og faglige dagsorden. Med hilsen
Sverre Kvilhaug
Leave a Reply