Du kan alltid finne solskinnshistorier der det har gått bra for barn plassert i familiehjem, men det viktige er å se på det store bildet. Forskning viser at for flertallet av fosterhjemsplasserte barn går livet dårlig, skriver Dan Hernehult.
Av Dan Hernehult , Hällefors
Både denne og den forrige regjeringen er på farlig grunn da de opprettet og har til hensikt å lage flere lover som endrer menneskerettighetene til foreldre og barn i forhold til hverandre. Det hele strider mot den siste utviklingen i EU-domstolen (EMK).
Et gjennomgående tema i dommene som er avsagt er at EMK mener at all omsorgsovertakelser av barn skal ses på som midlertidig og at man umiddelbart og aktivt skal jobbe med tilbakeføring. Barn har også rett til foreldrene sine. Det skal tas hensyn til barnets språk, kultur og religion. Det er kun i svært ekstreme, veldokumenterte, helt uholdbare situasjoner at barn får omplasseres. EMK mener videre at omplasserte barn må få se sine foreldre og slektninger svært ofte for å opprettholde forholdet for en smidig gjenforening.
Å fokusere, som i Sverige, på en tragisk sak med en liten jente, Lilla hjärtat, forvrenger bildet. Man må ikke glemme alle overgrep og dødsfall som skjer i familiehjem og fosterhjem. I Hagfors-saken (i Sverige-red anm) der en fem år gammel gutt rømte fra et HVB-hjem (svensk barnevernsinstitusjon – red anm) og ble funnet druknet, vil tidligere ansatte se en Lex John Walter (straffeansvar – red anm). Vil han og de andre som har tatt feil i omsorgen for sosialtjenesten få noen lov som beskytter dem? Noen statistikker tyder på at misbruk er mer vanlig i fosterhjem. Det er ikke umulig at mørketallet er stort.
Ofte roser folk «barnets mening», men her må det være sunn fornuft. Hvis et barn plassert i et familiehjem lengter hjem og savner foreldrene, blir de ofte ikke lyttet til. De er umodne, sier de. På den annen side sier alle barn på et tidspunkt at de hater foreldrene sine og truer med å stikke av. Bør du høre på dem da? Utgangspunktet bør være at så lenge de er under 18 år er det normalt å bo hjemme.
Den hånd som vil hjelpe har også makten til å plutselig ta barnet med vold – det skaper redsel hos foreldrene.
Dan Hernehult
Å jobbe for «barnets beste» er en annen populær, men slitt, relativ og noen ganger meningsløs setning som betyr helt forskjellige ting for alle parter som er involvert i en konflikt. Man skal være forsiktig med uttrykket da det er uenighet om betydningen Man kan alltid finne solskinnshistorier der det gikk bra for de plasserte barna, men det viktige er å se helheten. Forskning viser at for flertallet av utflyttede barn går livet dårlig. Noen barn flytter rundt hele oppveksten. Det skader babyens hjerne og endrer DNA, viser studier. En kjent sak for noen år siden er Ganskog-brødrene som måtte flytte 75 ganger!
At vold og narkotika er den største årsaken til at barn plasseres utenfor hjemmet stemmer ikke, ifølge norsk statistikk. De fleste barn blir omplassert av andre årsaker, som «mangel på foreldrekompetanse» eller foreldres dårlige psykiske helse. Barn med NPF-diagnoser som autisme, ADHD, EDS osv. er også sterkt overrepresentert blant plasserte barn.
Det er ikke uvanlig at sosialtjenesten feiltolker vansker som barn med autisme har og tror at de skyldes manglende omsorg fra foreldrene. For disse plasserte barna går det ofte veldig galt. Tenk om du hadde satt inn riktig støtte i barnets hjem i stedet!
Hvis et barn må flyttes, bør, og bør, en se først blant familie og venner. Det sier seg selv at det burde være bedre for et barn som får bo hos for eksempel en bestemor som barnet er glad i. Mekling er en annen metode som bør brukes mer og har vist seg å fungere godt i enkelte kommuner i Norge. Du slipper også plagsomme rettslige prosesser.
Mer penger til sosialhjelp hjelper ikke alltid, ikke hvis systemet er feil. Ofte brukes enorme ressurser og penger på familier som ikke trenger hjelp og de som virkelig trenger hjelp får ingen.
Makten som barnevernstjenesten sitter på, bør deles. Hånden som vil hjelpe deg har også makt til å plutselig ta barnet med makt – det skaper frykt hos foreldrene. Å anta at samfunnet alltid har rett og alltid gjør det rette er feil utgangspunkt. IVO (svensk klageinstans, tilsvarende den norske Statsforvalteren – red anm) kan noen ganger undersøke hvis du ber dem om det og gi kritikk, men dette fører sjelden noen vei. Vi har et stort problem der.
Foreningen Barnets Bästa skrev en bok, «Utreder socialtjänsten för barnets bästa?», ca 400 saker etterforsket de. Ikke i et eneste tilfelle fulgte barnevernet loven eller riktig etterforskningsmetodikk. I prinsippet kan de derfor skrive omtrent hva som helst om en familie uten åpenhet. Retten legger da til grunn for sine avgjørelser det barnevernet skriver. På den annen side er retten dårlig til å be om bevis. Hadde man hatt samme beviskrav som i straffesaker, hadde alt sett annerledes ut.
Barnevernets egen oppdragsgiver i Norge, Bufdir, skrev en bok, «Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak», basert på en studie av hvordan deres hjelp til familier fungerte. De valgte selv ut familiene som skulle inkluderes i studien. Likevel fant de ikke et eneste tilfelle der deres hjelp var nyttig eller samfunnsnyttig. I stedet gikk det veldig bra for noen av barna som ble igjen i et dårlig hjemmemiljø!
På denne bakgrunnen kan man virkelig spørre seg om det ville være til det bedre om det, som det noen ganger blir hevdet i debatten, gjøres enklere for barnevernet å flytte barn fra foreldre og vanskeligere å få dem tilbake. jeg tror ikke det.
Leave a Reply