Barn som «settes bort» fra ettårsalder «mister sitt opphav, sin identitet, og sin trygghet», mener Per Sandberg, som kobler lang dag i barnehage og økte utgifter til psykiatri.
– Det unike hos det enkelte barn files bort når barn «settes bort i barnehage eller til dagmammaer allerede fra ettårsalderen, sier Frps nestleder Per Sandberg.
Han har aldri har hatt egne barn i heldagsbarnehage.
Roser hjemmeværende mor
Per Sandbergs omtale av partifeller fikk mye oppmerksomhet da han for to uker siden kom med egne memoarer. Men boken inneholder ikke bare karakteristikker av andre politikere, den rommer også kraftig kritikk av norsk barnehagepolitikk.
Det skjer i forlengelsen av at han i boken «Mot min vilje» roser sin egen hjemmeværende mor, og det han karakteriserer som «hennes overveldende morskjærlighet.»
– Det har senere alltid irritert meg, ikke minst i politikken, at det å være hjemmeværende på død og liv skal forbindes med noe negativt, skriver Sandberg, som kommer med følgende tirade om norske barns oppvekst i dagens Norge:
Tilknytning og tilhørighet
«Studerer jeg dagens familier der barna «settes bort» i barnehager eller til dagmammaer allerede fra ettårsalderen, er jeg ikke forundret over at de mangler tilhørighet og tilknytning. Min påstand er at familien er gått i oppløsning, og at barn og unge støpes til kopier av hverandre. Det unike hos den enkelte barn files bort, de mister sitt opphav, sin identitet og sin trygghet. Jens Bjørneboe beskriver dette på en god måte i boken Jonas. «Statens barn» er blitt en realitet, og barnehagen, skolen, skolefritidsordningen og psykiatrien har overtatt foreldrenes rolle. «
– Ja, dette mener jeg, sier han til Aftenposten, samtidig som han bedyrer at det ikke betyr at han er motstander av hverken barnehager eller dagmammaer.
– Men jeg tror mange hadde ønsket seg større pusterom.
Sandberg kritiserer både innholdet i barnehagene og hvilke det for at mange tilbringer så mye tid der.
– Jeg nevner boken Jonas av Jens Bjørneboe, fordi han beskriver enhetsskolen og tegner et bilde av kvernen – staten – som putter alle fargerike barn inn og så kommer de ut som firkanter, sier han.
Psykiatri
Sandberg ser alle ressursene som brukes i barne- og ungdomspsykiatrien i sammenheng mellom barns lange dag i barnehage.
– Vi bruker enorme ressurser i etterkant når vi skal reparere noen konsekvenser. Jeg tillater meg å spørre hvorfor det er blitt slik, sier han og sier han tror dette skyldes at mange barn er for lite sammen med søsken og foreldre.
– Det tror jeg slår negativt ut. Alle mine barn har gått i barnehage, og jeg har også brukt dagmamma. Men ingen av mine barn har gått i barnehage på heltid, sier han og legger til at selv om familien betalte for en fulldagsplass for minstemann Jakob, organiserte de seg slik at han oppholdt seg der i kortere tid.
– Dette er ikke ment som noen kritikk av foreldre og familier, men noen tanker jeg gjør meg hele tiden. Det handler om bruk av penger til barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet. Vi ser i altfor liten grad på hvorfor vi bruke så mye penger på dette.
– Du mener altså det skyldes at man splitter foreldre og barn og sender barn i barnehage på heltid?
– Ja, sier Per Sandberg.
Horne uenig
Frp sitter nå med hånden på rattet i familiepolitikken. Barn- likestillings og inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) vil ikke karakterisere innholdet i Per Sandbergs bok, men gir indirekte uttrykk for at hun ikke deler alle synspunktene hans.
– Han får stå for det han skriver. Mitt mål er ikke å snakke ned dem som velger barnehage, sier barne-, likestilling- og inkluderingsminister Solveig Horne, som i Stortingets finansdebatt i tirsdag la stor vekt på at H/Frp-regjeringen gir flere foreldre mer fleksibilitet og økt mulighet til å være sammen med egne barn.
– Mitt poeng er å gi anerkjennelse til dem som velger annerledes, sier hun og sikter til kvinner som ikke velger «en A4-løsning», men velger å passe egne barn fremfor å sende dem i barnehage.
Ikke ensretting
– Foregår det ensretting i norske barnehager?
– Nei, sier hun og legger til at hun er glad for den høye barnehagedekningen og barnehageforliket.
Barnehageforliket ble inngått for ti år siden og har ført til en vekst i antall barnehager og til nedsatt pris.
– I Norge er vi i en unik situasjon ved at vi har mange typer barnehager, sier hun og nevner både friluftsbarnehager og familiebarnehager.
– Selv har jeg hatt yrkesaktiv mor uten å ha tatt skade av det, sier hun og legger til at dersom barn får problemer er årsakene «mer komplekse enn å gi barnehagene skylden. «
Full støtte til Sandberg for å ta opp dette uvesenet med at staten mener det best å sende alle de små som ikke kan gjøre rede for seg til barnehager, der de blir en liten uten stemme i mengden. Sosialismenes vugge. Snakket selv med en barnehageleder om dette for noen år tilbake. Aldri om hun ville ha sendt sine ettåringer i en barnehage, så vondt ville hun ikke barna sine, var hennes ord. De små får ikke den oppmerksomhet og omsorg de trenger i den alderen i en barnehage, var barnehagelederens ord. Noe jeg støtter fullt ut! Tiden barnet trenger for å oppdage verden og hvordan ting fungerer, når skal barnet få tid og rom til å finne ut av ting i all støyen med stadig avbrudd av en mengde unger, og barnehagepersonalet som stadig må bryte av for å ta seg av noen andre? Bli tatt vare på og oppdragelse på samlebånd. Små barn trenger mer enn tørr bleie, mat og beskyttelse mot fare. De trenger kjærlighet og omsorg. Det er familien den beste til å gi i de fleste tilfeller.
Ann Tove Buklev
Skal man våge seg til å kommentere at Sandberg eksponerer stor innsikt?
Jeg vil absolutt ikke miskreditere Sandberg på dette området – han skårer mye på at han våger å ytre dette!
Men sammenhengen er åpenbar og fenomenet er klart manifestert – det handler om et uttrykk for en ærlig erkjennelse av virkeligheten!
Kjell
Det er en skam for samfunnet at alle barnefamilier ikke har mulighet for å velge om mor kan være hjemme med barna til de begynner på skolen. Det er et liv i stress for hele familien, gjøre barna klar om morgenen for så å overlate oppdragelsen til andre hele dagen og så hente de om kvelden. Og så er det å vaske å legge de. Minimal kontakt med foreldrene og mest kontakt med andre voksne. Sosialistene lovpriser jo selvfølgelig dette for da kan alle barn bli oppdratt likt. De to minste her har aldri vært i barnehagen, og de har blitt oppdratt av mor og er blitt mye mer selvstendige enn de barna de møtte i første klasse. De kunne både lese og skrive når de begynte i første klasse. Og de har egne meninger, ikke andres. Hva er galt med at barna kan være hjemme til de begynner på skolen skjønner ikke jeg. Alle burde få det valget.
Helge Refsnes
Jeg mener det sunneste er at barna er sammen med foreldrene sine til de når skolealder, men skjønner til en viss grad at det ikke lar seg gjøre i det samfunnet vi har i dag.
At spedbarn rundt 1 år skal i barnehage derimot har jeg lite forståelse for. Noe av det viktigste samfunnet kan gjøre er å ta vare på de minste, så man burde i større grad lagt til rette for at foreldre kan være sammen med sine barn når de er så små.
Det samfunn som nedprioriterer familieverdier og barn får betale prisen i fremtiden.
Inge Dahl
For en gangs skyld er jeg enig i Per Sandberg.Dette med barnehager har blitt en måting for småbarnsforeldre.Man kan spørre seg hvem som er oppdragerne til barna.Det blir jo de som har dem flest timer i løpet av oppveksten.Og det er ikke foreldrene.Tror ikke foreldre i dag reflekterer på det og tenker på hvor mange oppdragere de har i løpet av oppveksten.Det er trist slik det har blitt.Tenk på hvordan et lite barn opplever det når det blir skilt fra foreldrene ved ett-årsalderen og plassert på en helt fremmed plass og ukjente voksne på heltid.Plutselig er de revet vekk fra det trygge hjemmet.De som snakker så varmt for at det er det riktige,tenker bare på sine egne behov og prøver å døyve sin egen dårlige samvittighet.Noen ganger spør jeg meg selv hvorfor noen har satt barn til denne verden når de setter dem bort til andre fra de nesten er nyfødt.Og ikke kom med den klisjèen at begge må i full jobb for at de skal klare seg økonomisk.De første årene går det kanskje an å skjære ned på det materielle behovet og heller være mere sammen med barnet.Nar man ser at småbarnsforeldre kjøper dyre merkeklær til små barn,da kan jeg ikke skjønne at økonomien er så dårlig at begge trenger å være i full jobb.Noe er rav ruskende galt.Husk at det er dere foreldre som er de beste oppdragerne.Ikke fullt med pedagoger.
Annelisajohansen
Som tidligere førskolelærer med erfaring fra barnepsykiatrien, vil jeg si meg enig med Sandberg her. Alle barn i barnehage, er politikk. Alle ettåringer i barnehage er et gedigent sosiialt eksperiment. Ingen, eller svært få, ettåringer har behov for å være i barnehage. Å starte i barneage, er ideelt i treårsalderen. Det er da samlek med andre er viktig i utviklingen og læringen.
Det snakkes i dag mye om «flere voksne» i barnehagene. Ikke om flere kvalifiserte voksne. Tidligere var barnehagene et pedagogisk tilbud. Nå synes de mere å være oppbevaringssteder for barna, der personalet er dominert av ufaglærte. Med alt for få småbarnspedagoger.
Vi ser jo den samme kvalitetssenkningen i skolen. Med minst 10 000 som underviser uten lærerkompetanse.
Det trengs et krafttak for både barnehage og skole i samfunnet vårt. Den nye regjeringen har lovet å satse på skolen. Det er bra, og er på høy tid. Likeså trenger barnehagene sterkt til et kvalitetsløft ! Om jeg hadde en ett-åring i dag, ville jeg aldri sendt barnet i barnehage. Da hadde jeg heller forsaket materielle goder.
Marit