Rapporten belyser hvordan kontakten med barnevernet varierer med innvandrerbakgrunn. Det er tre grupper av barn og unge, 0-22 år, med barnevernstiltak som sammenlignes: 1) Barn uten innvandrerbakgrunn, 2) innvandrerbarn og 3) norskfødte barn med innvandrerforeldre. Rapporten baserer seg på SSBs barnevernsstatistikk for 2009 koblet med befolkningsstatistikk per 1. januar 2010.
Av 1 426 300 barn og unge i alderen 0-22 år per 1.1.2010 var 11 prosent innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. De to gruppene er nokså like av størrelse. Gruppen norskfødte barn med innvandrerforeldre var størst med 82 100 barn. Mens gruppen innvandrerbarn bestod av 76 800. Begge gruppene har vokst sterkt i den femårsperioden vi ser på fra 1.1.2005 til 1.1.2010. Mer enn 7 av 10 nye innbyggere i Norge i denne perioden i alderen 0-22 år hadde innvandrerbakgrunn.
I løpet av 2009 var det 46 487 barn som mottok tiltak fra barnevernet. Sett i forhold til barnebefolkningen 0-22 år hadde 32,6 per 1 000 barn hjelp fra barnevernet i 2009. Innslaget av innvandrerbarn og norskfødte barn med innvandrerforeldre har økt fra 16 prosent av alle barn med tiltak i 2004 til 21 prosent i 2009.
Sammenlignet med barnebefolkningen er det blant innvandrerbarn vi finner de høyeste klientratene for nesten alle aldersgrupper, med unntak av 3-5-åringene der den høyeste raten er blant norskfødte barn med innvandrerforeldre. I de resterende aldersgruppene er ratene for norskfødte barn med innvandrerforeldre lavere enn for innvandrerbarn, men høyere enn for barn uten innvandrerbakgrunn. Det er en overvekt av gutter som mottar hjelp fra barnevernet i alle tre gruppene, og den er størst blant innvandrerbarn.
Blant innvandrerbarn med barnevernstiltak skiller Afghanistan seg ut med den klart høyeste klientraten, 163 per 1 000 barn. Deretter følger Eritrea, Irak og Russland med over 90 barn per 1 000 med tiltak. Blant norskfødte barn med innvandrerforeldre hadde barn fra Russland den høyeste raten med 85, fulgt av barn fra Iran, Irak og Afghanistan med klientrater i overkant av 70 per 1 000. Blant innvandrerbarn som hadde flukt som innvandringsgrunn finner vi 2,6 ganger så høye klientrater som blant barn som kom til Norge for familiegjenforening.
Det er mye bruk av de samme barnevernstiltakene for alle tre gruppene. De mest brukte tiltakene er råd og veiledning og økonomisk hjelp.
Åtte av ti barn plassert utenfor hjemmet ved utgangen av 2009 var uten innvandrerbakgrunn. Men sett i forhold til barnbefolkningen var det 2,6 ganger så mange innvandrerbarn som var plassert som barn uten innvandrerbakgrunn. Norskfødte med innvandrerforeldre hadde den laveste plasseringsraten.
Fosterhjem er det mest vanlige plasseringsstedet uansett innvandrerbakgrunn. Sju av ti barn med plasseringstiltak ved utgangen av 2009 var i fosterhjem. Fra 2004 til 2009 er det imidlertid kategorien egen bolig/hybel og bolig med oppfølging som har økt mest, spesielt blant innvandrerbarn blir denne mye brukt.
Av 6 600 barn og unge under omsorg ved utgangen av 2009 var 89 prosent uten innvandrerbakgrunn, 6 prosent innvandrere og 5 prosent norskfødte med innvandrerforeldre. Sett i forhold til barnebefolkningen er det derimot flest innvandrerbarn under omsorg, 8,6 per 1 000, og færrest norskfødte barn med innvandrerforeldre, 4,3 per 1 000. Barn uten innvandrerbakgrunn har en rate på 5,9 per 1 000 med omsorgstiltak.
I Oslo har hvert tredje barn i alderen 0-22 år innvandrerbakgrunn, 10 prosent er innvandrere og 22 prosent er norskfødte med innvandrerforeldre. Av alle innvandrerbarn i Norge bor 20 prosent i Oslo, og av alle norskfødte barn med innvandrerforeldre bor 40 prosent i Oslo. Det er svært store forskjeller mellom bydelene i Oslo både når det gjelder andel barn med innvandrerbakgrunn og andel barn med tiltak.
Se hele rapporten her
Leave a Reply