Forskningen viser at vi skal være forsiktige med å fjerne barn fra sin biologiske familie.
Eivind Meland Allmennlege og professor emeritus
Geir Kjell Andersland understreker i en kronikk 11.12. betydningen av forskning innen barnevernstjenesten (BVT), og spesielt forskning om institusjonsbarnevernet. Han viser at vår nære historie er skremmende, og vitner om hvordan barn systematisk har lidd av omsorgssvikt i institusjonsbarnevernet.
Det er knyttet forhåpninger til opprettelsen av to nasjonale institusjoner med forsterket bemanning med psykiatrisk kompetanse, men så vidt meg bekjent er det ikke forskningsmessig vist at slike institusjoner bedrer barns helse og livsutsikter.
UNICEF anbefaler FNs medlemsland å arbeide for å avvikle slike institusjoner, nettopp fordi de vonde erfaringene i vårt land er sammenfallende med hva man finner internasjonalt. Den internasjonale forskningen fra barnehjem i Romania, The Bucharest early intervention study, viste at for hver 2,6 måned et barn ble værende i barnehjem, ble det en måned forsinket i sin vekst.
Fosterhjemsplassering og adopsjon ble utprøvd i et kontrollert eksperiment og viste seg som et godt alternativ. Utviklingsmessig var det barna med alder under tre år da de ble plassert i familier, som profitterte mest.
LES OGSÅ– Barnevernssakene krever en mykere tilnærming
Hva viser forskningen om andre tiltak iverksatt i barnevernet? I en oppsummering foretatt av UNI Research i Bergen viste forfatteren at det var tiltak rettet mot opplæring og heving av omsorgskompetanse som hadde best dokumentasjon. Kompenserende tiltak i barnevernet, som avlastningshjem og støttekontakt, hadde i mindre grad dokumentert effekt. Slike tiltak har vært kritisert for å være sosialt klassebestemte og klientifiserende. Forskningen peker på at vi skal være forsiktige med å fjerne barn fra sin biologiske familie.
Vold, mishandling, misbruk, rus og grov vanskjøtsel skader barn, deres voksenhelse og livsutsikter. Slike forhold ligger bak cirka 25 prosent av omsorgsovertakelsene i BVT. Når «barnets beste» brukes som argument for omsorgsovertagelse i de resterende 75 prosent, er det viktig å være klar over at omsorgsovertagelsen i seg selv kan representere en trussel mot barnets psykiske og sosiale helse.
Slike skader er dokumentert i observasjonsstudier hvor unge voksne fra fosterhjem er sammenliknet med gjennomsnittsbefolkningen. Skadene består i redusert mental helse, mangelfull utdanning og økonomiske vansker i voksenlivet. Slike studier er imidlertid beheftet med feilkilder, der konkurrerende faktorer er vanskelig å justere for.
Basert på statistiske sammenhenger fant man i Foster Care Alumni Studies, en studie som undersøkte hvordan det hadde gått med 659 tidligere fosterhjemsbarn i USA, at det var spesifikke faktorer som forklarte de helsemessige og sosiale skadene: Mange bytter av fosterhjem, langvarig omsorgsovertagelse, mange skolebytter, mangelfull tilgang til utdanningsstøtte og manglende økonomiske og andre ressurser ved opphør av fosterhjemsomsorgen.
LES OGSÅ– Vern barnet, ikke foreldrene
I en kvasi-eksperimentell studie (studie med kontrollgruppe men uten loddtrekning til omsorgsovertagelse) er det samsvarende funn.I oppfølgingsstudien til Bohman og Sigvardssonvar gruppen som ble fosterhjems-plassert, utsatt for lavere utdannelse, høyere forekomst av rus og høyere kriminalitet enn den gruppen som ble værende i sine risikoutsatte hjem. Gruppen som vokste opp hos sin biologiske mor, skilte seg ikke fra kontrollgruppen eller den gruppen som ble adoptert bort, men ble værende hjemme på grunn av mangel på foster- og adoptivhjem.
Det er ikke gjort studier hvor man trekker lodd om hvem som skal bli værende hjemme og hvem som skal i fosterhjem. I USA er det gjort en stor studie i Chicago-distriktet der «loddtrekningen» besto i at ulike barneverns-team hadde en rotasjonsordning for tildeling av barnevernssaker. Teamene hadde ulik praksis med hensyn til offentlig omsorgsovertakelse, og analysene tok utgangspunkt i disse gruppenes tilbøyelighet til å iverksette omsorgsovertakelse.
Det ble foretatt justeringer for mange relevante konkurrerende faktorer. Studien kunne ikke dokumentere forskjeller i helsetap for de barna som var utsatt for grov vanskjøtsel (der teamene stort sett var enige om tiltakene). Det var de tilfellene der man var i tvil om berettigelsen av omsorgsovertakelse, at barnas utsikter ble skadelidende ved ungdomskriminalitet, tenåringssvangerskap og redusert økonomi og arbeidsdeltakelse.
I studier som sammenlikner plassering hos fremmede med fosterhjemsplassering hos egen biologiske familie, er det vist at det er det sistnevnte alternativet som kommer best ut. Endringene i lovgivning og barnevernspraksis det siste tiåret med prioritering av familiefosterhjem, er velbegrunnet og dokumentert i forskning.
I Fylkesnemndene er det nå innført samtaleprosess, og i BVT brukes familieråd i økt utstrekning. Begge disse tiltakene har utgangspunkt i erkjennelsen av at barns familier er ressurser som ønsker å bidra til barns trygghet og utviklingsmuligheter. Det er ofte til nytte for barna og deres familier.
I tillegg er det viktig at dommere, fylkesnemndsledere og andre jurister som arbeider med familie- og barnevernsrett, gjør seg kjent med forskningslitteraturen slik at de foretar avgjørelser på basis av forskning.
Det har dessverre utviklet seg en rettspraksis i vårt land der rettssakkyndige psykologer har fått en altfor sterk innflytelse. Jurister med kunnskap om forskningslitteraturen kan være et viktig bidrag til å bedre rettssikkerheten.
Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!
Leave a Reply