BARN UTEN KVALITETSSIKRING?

AVVIK

Det finnes i dag en stor gruppe med barn som er uten kvalitetssikrende tjenester. Barna blir oversett, misforstått, mistrodd og faller utenfor samfunnets forpliktelser om offentlige tjenester og offentlig hjemhørighet i sine respektive kommuner. Barna blir påvirket gjennom offentlige ansatte sine skjønnsmessige og erfaringsbaserte tilnærmingsmetoder. Disse barna lever ofte hele sitt babystadie, barne og ungdomsår med feildiagnoser. Barna blir videre påført store mentale skader, som ledd i at de ikke blir hørt, ikke blir sett, ikke blir trodd og at de ikke følges opp av foreldre, hjem kommune eller riktig offentlige ansatte.

HVEM BARNA ER

I følge seriøse og erfarne advokater er dette en gruppe barn som utgjør ca 80% av en total på 100% barn. Antall barn som lider under ovenfor nevnte avvik er ca 8000 barn som bor i Norge. 8000 barn som har blitt «silet ut,» påført store traumer som også sine foreldre, søsken og nettverk. De har erfart en stat innenfor staten, som fratar dem menneskerettigheter på svært mangelfullt grunnlag, ofte med hjelp av virkemiddel som usannheter, detekstualisering, stigmatisering, stereotype tenkning, generalisering og fordomsfulle konklusjoner.

Barna rykkes ut av sine hjem. Oftest med praktiske metoder som tvangsvedtak. Politiet og barnehageansatte, assisterer oftest barnevernspedagogene. Barna blir lurt med eller tvunget med fra barnehager, skoler, sine hjem, på gata eller der hvor de er når det passer for barnevernet å iverksette tiltak. Barna får ikke med sine personlige eiendeler eller kosedyr. Barna får ikke si adjø til sine søsken eller foreldre. Barna blir tvunget med uten bistand av juridisk forsvar. Ofte blir barna fratatt telefoner, pc’er eller annet som de kan kontakte sine nærmeste med – personene som barna stoler på. De blir kjørt til ukjente mennesker, for barna også av ukjente grunner. Mulig tror barna at de har gjort noe galt siden de blir plassert bort. Ofte blir de fortalt at foreldrene ikke lenger klarer å ha dem. Ofte blir de fortalt at foreldrene ikke var deres foreldre, men at beredsskaps eller fosterforeldre er deres foreldre. Antallet er ca 8000 barn. Ca 10 000 barn lever i dag i fosterhjem. Advokater sier at kun ca 20% av barna kommer fra så stor omsorgssvikt, at de ikke kan bo hjemme. Såkalte reelle saker. Dette vil si at ca 8000, jeg gjentar, ca 8000 barn av ca 10000 barn er fratatt sine mammaer og pappaer, søster og bror, kosebamser og kjæledyr, uten at der foreligger omsorgssvikt i en slik alvorlig grad, at Lov om Barnevern og tvangsparagrafene burde ramme dem. Norge har dannet det man kalle «Verdens Beste Barnevern», men svikt på enkelt-, gruppe, og systemnivå gjør at det mulig er blitt «Verdens Verste Barnevern.»

HVORFOR DET SKJER

Grunnen er for stort GAP mellom delegert ansvar fra statlig hold og ressurser hos barnevernspedagoger. Dette også hos enkelte advokater og enkelte sakkyndige psykologer. Mangel på handlings- og relasjonskompetanse, mangel på fagutdannelse, for lav grad av intelligens, for høy grad av uteksaminerte «svake elever.» Fordomsfulle holdninger og misforståelser, samt uærlige teknikker for å vinne sine «personlige saker» i det skreddersydde rettsapparatet til denne staten innen staten. Dette gjør at BARN og deres foreldre blir mobbet og fratatt menneskerettigheter. Mange som jobber innenfor barnevernet, kan vise til en egen oppvekst i omsorgssvikt. Mange av barnevernsansatte bærer fortsatt på traumatiske hendelser som de ikke har lagt fra seg. Når de etter barnevernsloven skal undersøke bekymringsmeldinger, møter de så foreldre og barn med «mistenksomhetsbriller eller tunnellsyn.» Barnevernsansatte er ofte elevene fra barne- og ungdoms- skolen med de laveste karakterene. Barnevernslinjen ved Høgskolene er den yrkesutdannelsen som har svært lave krav til inntak. Ofte er laveste karakter fra videregående tilstrekkelig. Noen kommer inn på særskilt grunnlag. Likevel får disse ofte svakt fungerende studentene, når de er ferdig uteksaminert et delegert ansvar fra staten som overgår Grunnloven, leger, advokater, rettssystem o.a. For eksempel har en barnevernspedagog fått myndighet til å kreve at foreldre låser opp dørene sine og slipper inn barnevernspedagoger, slik at disse enkeltansatte kan få etterforske og undersøke hjemmesituasjonen, til en hver tid og over så mange år som de ønsker. De har også fått myndighet til å frata barna sine foreldre og hjem, kun på mistanke om omsorgssvikt. Om foreldrene ikke i møtekommer barnevernet på «tilsyn» i hjemmet, sier loven at manglende samarbeid mellom foreldre og barnevern er grunn nok for at barnevernet kan iverksette tiltak: Tvangsfjerne barna. Grunnloven er klar på at: Ingen har rett til å kreve adgang til annen manns eiendom eller hjem, uten ransakelses ordre.

PULVERISERT ANSVAR

Ansvar fordelt på mange- gjør at systemet har fått fungere med sin svikt, siden midten av -90 tallet. Systemet er nå i ferd med å slå store sprekker. Ansvar fordeles på den som sender anonym eller signert bekymringsmelding, barnevernspedagog, barnevernsleder, barneverns- eller kommuneadvokat, Fylkesnemnd og Tingrett. Videre har forsvarerne til barna og foreldrene – advokatene et ansvar for å være grundige nok i sitt forsvar. Ofte svikter dette og man ser et mislighold i juridisk forsvar. Barnevernsadvokatene som skal forsvare barnevernet får dobbelt betalt for sine jobber og bruker mer tid, samt møter «åpne dører gjennom rettssystemet», mot barna og foreldrenes forsvarer som får halvparten av lønnen, blir møtt med mistenksomhet og blir møtt med fordomsfulle holdninger som «tunge saker, ressurssvake, lite nettverk, rus, vold og psykiatri.» Dette er holdninger som møter advokater og rettssystem, grunnet barnevernspedagogers manglende vilje til å se sannhet og ressurser hos 80% av sakene de bistår. Majoriteten av Barnevern fremstår ikke som en tjeneste, men som en usunn og krenkende utrenskningsanstalt. Majoriteten av barnevern har ikke praktiske tilnærmingsmetoder som gjør at de møter tillit blant innbyggerne.

Staten ved tidligere barne – familie og likestillingsminister Lysbakken sa: «Barna tilhører staten Norge.» Den av voksne, ikke nødvendigvis foreldrene skulle få ansvaret for oppfostringen av barna. Norge ville ha barn som blir til nytte for staten. Barna skal derfor ut av sine hjem, hvor barneverns- pedagoger mener det er MULIG at barna ikke får det optimalt i fremtiden.

Alle barn tilhører en kommune, som skal ha ansvar også for de minste innbyggerne – BARNA. Når barn blir skysset med tvang ut av kommuner, sier kommunene indirekte at de har mislykket i sin ivaretagelse av sine innbyggere. Barna mister fra nå av det meste av sivile, sosiale og politiske rettigheter. Barna mister tryggheten i å bli sett og vurdert av voksne som kjenner dem. Foreldre, besteforeldre, søsken, fastlege, helsesøster, lærere og barnehagepersonell, mister kontakten med barna.

HVA SKJER MED BARNA

Barna mister tryggheten og kontakten med sine private og offentlige støttespillere. Gjennom tvangsvedtaket, bortføringen og plasseringen hos fremmede, blir barna påført sjokk- og krise reaksjoner. Dette er alvorlige belastninger som igjen gjør at barna skifter personlighetstrekk. I kjølevannet av sjokk – og krisereaksjonene oppstår symptom hos barna som: gråt, panikk, spise- forstyrrelser, søvnvansker, angst, selvbebreidelser, apati, forvirring, depresjon, usikkerhet og mye mer.

På -70 tallet fikk daværende Helsedirektør Evang slått fast ved Lov at det skal være ulovlig å skille barn fra sine foreldre ved sykehus innleggelser på barneavdelinger. Det norske folk var splittet i dette synet. Mange mente at det var bedre at foreldrene ikke var på sengepostene, andre så skadene som barna ble påført ved at foreldrenes trygghet og vern ble fratatt dem. I dag ville det være omsorgssvikt om foreldre nektet å bli med barna på barneavdelinger. Offentlige ansatte ville miste jobbene tvert, om de nektet foreldre adgang på barneavdelinger. Grunnen til bedringen for barna ved sykehusinnleggelser, bunner i 50 år med forskning på adskillelse barn – foreldre. Barna fikke store mentale skader av adskillelsen. Ofte ligger også skadene latent i et menneskesinn og kan bryte ut først i voksen alder, hvis voksenpersonen igjen opplever lignende adskillelser som død, skilsmisser og lignende.

Det er derfor urovekkende at ca 8000 av 10000 barn i Norge, med tvang er skilt fra sine mammaer og pappaer, søster og bror. Har vi glemt gammel kunnskap?

Å leve med vissheten om at ens biologiske familie er god nok, er grunnleggende faktorer for selvtillit, motivering og livsglede.

RETTSAPPARATET TIL BARNA

Barnekommisjonen, Barne- Familie og Likestillingsdepartementet, Barneombudet, BUFETAT, BARNEVERN, Fylkesnemnd, Tingrett og Lagmannsrett, samt foreldre og advokater: Alle vet at EN STOR GRUPPE BARN, er pådratt tvangsflyttinger fra sine kjære. Men, ingen hører på BARNA. Barna blir ikke funnet troverdige. Foreldrene blir ikke funnet troverdige. Advokater som forsvarer barn og foreldre med oppriktig juridisk rettsvern, blir «snudd ryggen» av et barnevern, en Nemnd og et «rettssystem» som alle har private behov de ønsker dekt ved å vinne sakene. Barnekommisjonen og De Europeiske Menneskerettighetene gjelder ikke innenfor denne staten i staten: Barnevern, Fylkesnemnd og Tingrett. Offentlige ansatte som vitner til fordel for barna og foreldrene blir ikke hørt. Lov om Barnevern skal beskytte barna, ikke frata dem frihet og rettigheter. All tvangs- eller frivillig plassering skal være av midlertidig art. Likevel gjør barnevernet og rettssystemet barna urett også på dette punktet. Svært få barn, får komme tilbake til sine foreldre.
Når barna så med tvang er plassert i fosterhjem, blir mange av dem fratatt telefoner og pc’er. De mister mulighetene til læring og deltagelse i utvikling. Lærere misforstår barnas væremåte. Karakterene til barna stuper. Fraværet øker. Fosterforeldre tjener det dobbelte i måneden, på at de nye fastlegene til barna diagnoserer barna med diagnoser som: angst, depresjon, søvnvansker og lignende. Disse adferdsendringene, diagnosene og personlighetsforandringene vil få negative følger for barna gjennom hele deres voksenliv. Er dette til beste for Norge?

Flere og flere media, kommuner og fylker, er nå endelig i ferd med å forstå overgrepene. Det haster! Barna gråter og lengter hjem.

Comments

comments