Psykologspesialist Judith van der Weele mener norske myndigheter bagatelliserer betydningen kulturell identitet har for minoritetsbarn.
– Å la kortsiktig sikring fra vold og kortsiktige innvandringspolitiske hensyn gå foran barnets beste er langsiktig strukturell vold satt i system, sier Judith van der Weele.
Som psykolog har hun arbeidet i feltet vold, traumebehandling og migrasjon siden 1992. Hun har også jobbet med familievold i etniske minoriteter.
– Når en tilknytningsperson er fraværende over tid kan det for et barn oppleves som om den fraværende er død. Fraværet utløser ofte massive sorgreaksjoner, klamring, aggresjon eller desorganisert adferd, sier Judith van der Weele.
– Uopprettelige skader
Dagsavisen har i flere artikler fortalt om tunisiske Fathi Alis kamp for samvær med sin biologiske sønn. Ali er en av mange minoritetsforeldre til barn som av forskjellige grunner vokser opp i hvite, norske fosterhjem. For eksempel er biologiske barn i Norge ikke nok til å få opphold.
I Alis tilfelle stilles det ikke spørsmål ved hans omsorgsevne. Likevel mener Barnevernet at det ikke er bra for barnet å være følelsesmessig tilknyttet faren, det holder å vite hvem faren er og at kontakten kan sikres med «kommunikasjonsverktøy» som telefon og Skype. Dette er psykologspesialist Judith van der Weele grunnleggende uenig i.
– Skype kan ikke erstatte utviklingen av relasjon mellom far sønn og heller ikke ivareta de kulturelle rettighetene, sier hun.
– Assimilering i en ny kulturell kontekst, som en fosterhjemsplassering, kan skape uopprettelige skader når det gjelder identitet språk og tilhørighet. Det er viktig at domstolene tar tak i disse problemstillinger. Barn med tilhørighet i flere land utgjør en særlig sårbar gruppe når det gjelder vurderinger knyttet til barnets beste, sier van der Weele.
Hun oppfordrer fosterhjemstjenesten til å intensivere arbeidet for å skaffe flere fosterfamilier med minoritetsbakgrunn, og ikke nødvendigvis kreve at hjemmene skal likne våre mest mulig.
– En somalisk organisasjon skaffet 15 fosterforeldre som de mente var gode. Ingen ble godkjent, sier van der Weele.
Ingen ærefull historie
Psykologspesialisten mener at barns kulturelle rettigheter tradisjonelt er dårlig stilt i Norge.
– Vi har ingen ærefull historie å være stolte av når vi plasserer minoritetsbarn i hvite, norske fosterhjem. Det har vi gjort i årtier med samer, romfolk, tatere, sigøynere – og nå etniske minoriteter, sier van der Weele.
Hun mener at norske myndigheter mangler dybdeforståelse av hva kulturell identitet er.
– Vi trenger en faglig veileder om hvordan barns kulturelle rettigheter skal ivaretas. Det er en rett de har uavhengig av hvem de bor hos, sier hun.
Registreres ikke
Dagsavisen har forsøkt å innhente tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) over hvor mange minoritetsbarn som er plassert i fosterfamilier – og hvor mange fosterfamilier som har minoritetsbakgrunn. Det finnes det ikke tall på.
– Vi har dessverre ikke kjennskap til fosterfamiliens opprinnelse. Vi har heller ikke statistikk over barnas opprinnelse – utover spesialrapporter fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) , sier medierådgiver Charlotte Lundgren i Bufdir.
5.100 norskfødte barn og unge med innvandrerforeldre og drøyt 7.300 innvandrere mottok tiltak fra barnevernet i 2012. Råd og veiledning er vanligst.
FAKTA: En fars kamp for samvær med sønnen
- Dagsavisen har i flere artikler fortalt om tunisiske Fathi Alis kamp for å få samvær med sin biologiske sønn. Sønnen er plassert i et norsk fosterhjem. Ali har foreldreansvar.
- Barnevernet og Fylkesnemnda mener at tre timers samvær tre ganger i året er nok, men vil ikke dekke Alis reiseutgifter fra Tunisia. Utlendingsnemnda mener at tre samvær er for lite til å innvilge oppholdstillatelse, og at far og sønn kan ha kontakt på Skype.
- Oslo tingrett mener at dette vil bety et totalt brudd mellom Fathi Ali og hans sønn, og at sønnen ikke vil få kontakt med far og kjennskap til identitet, kultur og bakgrunn gjennom ham. Retten har derfor kjent UNEs vedtak ugyldig.
Leave a Reply