Hensikten med barneloven er bl.a. å ivareta «barnets beste» etter samlivsbrudd, og å si noe om foreldrenes ansvar og rettigheter. En del punkter i loven er dog lite oppdatert i forhold til hvordan dagens situasjon er for foreldre og barn, og i forhold til forskningen som finnes rundt bosted for både små og store barn. Et utvalg ble satt ned i januar 2007, og gjennomgikk barneloven, hvor hensikten var å oppdatere denne i forhold til fars rolle i familien, slik at den tar hensyn til nåtiden. Hele dokumentet, NOU 2008: 9, var ferdig april 2008 og finnes her.
«Barnets beste» er et vanskelig begrep, for mye kan spille inn. Men i utgangspunktet vet man fra forskningen at hyppig kontakt med begge foreldre er en fordel for barnets utvikling, og dermed burde man ha det som et utgangspunkt. Utover det må man nesten vurdere sakene individuelt. Det jeg erfarte i tingretten var dog at mors situasjon var viktigst. Ved å legge til «for barnets beste» til hvilken som helst situasjon, anså tingrettsdommeren at han hadde sitt på det tørre. Jeg har vært i tingretten ved 2 anledninger. Første gang da mor reiste med barnet til utlandet (Sverige) og oppholdt seg der i lange perioder, uten samtykke, på tvers av inngått avtale, som også medførte samværssabotasje. Andre gangen gjaldt det bytte av barnehage og flytting uten varsling. Jeg hadde samme dommer i begge saker, og hans måte å resonnere på forundret meg veldig. Første gangen spurte han bl.a. om jeg ville gå med på en ordning mor la frem, som innebar masse pendling mellom Sverige og Norge (med et barn på 2 år), sporadiske barnehagebesøk i Norge, tilsyn fra arbeidsufør besteforelder i Sverige, uforutsigbare samværstider o.l. Han la det frem slik: «Vil du akseptere ca. 60/40 fordeling, til barnets beste?» Hvordan var dette til barnets beste, med tanke på hva det innebar for barnet? Jeg forklarte at jeg syntes det var vanskelig å si ja til, for barnet fikk fortsatt en ustabil og uforutsigbar hverdag. Dette hadde han ikke forståelse for, jeg måtte jo bare kunne si ja eller nei. Heldigvis fikk den sakkyndige stoppet ham, da hun var enig med meg i akkurat dette.
Dommeren har dog fortsatt i dette sporet. Mors ønske om å flytte kunne isolert sett virke fornuftig for hennes del, derfor var det også automatisk barnets beste. Selv om det totalt sett begrenset samværsmuligheter og muligheter til opptrapping av samværet; det innebar flytting til et området hvor hverken barnet eller mor har tilknytning; lenger unna meg, besteforeldre og tante; bosted i en sokkeleilighet på 35 m2, med 1 soverom. Han mente også i sak nummer 2 at hun i den første saken kanskje hadde gode grunner til å reise til Sverige i forbindelse med studier, og at det var barnets beste. Det var altså ikke noe som handlet om hva dette faktisk innebar for barnet og den totale foreldrekontakten, kun at hvis mor tok en avgjørelset, så var det «til barnets beste», så lenge dette utrykket avsluttet setningen. Dette er min erfaring og jeg «håper» jeg var ekstra uheldig, og at dette ikke er normen. Men jeg har sett andre dommer, og snakket med andre fedre, og det er ikke mye positivt å høre. Selvsagt er jo saker som blir tatt til retten alltid vanskelige i utgangspunktet, men når de først havner der, må foreldrene bli behandlet som likeverdige.
Fra dette kan vi gå til OT.prp nr 104, som er Barne- og likestillingsdepartementets gjennomgang av utvalgets utredning og høringsinstansenes synspunkter, angående likestilling mellom foreldrene. Slik jeg ser det, bør begge foreldrene i utgangspunktet likestilles i forhold til foreldreansvaret. Det betyr ikke at barnet må bo 50/50 hos begge foreldre, men at begge foreldrene i alle fall er med på viktige avgjørelser. Utvalget mente at likestilling kunne være i konflikt med barnets beste i blant, og dermed ikke alltid riktig. Jeg er dog ikke helt sikker på hvordan det henger sammen. Selvsagt finnes det tilfeller der en av foreldrene kanskje er uskikket til å ha like stor bestemmelsesrett som den andre. Men da får jo heller det bestemmes i retten, og ikke være normen i loven, da de fleste foreldre er velfungerende mennesker.
Jeg har merket meg noen utsagn fra høringsinstansene som viser hvordan mor vektlegges før barnet. Man har bl.a. norsk kvinnesaksforening, som åpenbart er ganske fiendtlig innstilt til likestilling om det gagner menn. I og med at barnets behov for begge foreldre er viktig for utviklingen, er det å likestille foreldrene også en naturlig vei å gå, ikke bare et ideologisk standpunkt. Kvinnesaksforeningen uttrykker seg slik :«Ved gjennomlesning av innstillingen har NKF inntrykk av at det til tross for tittelen «Med barnet i fokus» likevel ofte er likestilling og de voksnes behov mer enn barnas som veier tyngst, og at det i en del sammenhenger er tatt mer hensyn til fedre enn til mødre. Flere forslag føyer seg inn i en rekke reformer de seinere årene som i likestillingens navn ensidig styrker farsretten. Det er derfor behov for en mer helhetlig vurdering av foreldrerollene og omsorgen i lys av et mer likestilt foreldreskap, der barnas behov på ulike alderstrinn og konsekvensene for kvinner blir undergitt en grundigere analyse.» Siden mor allerede har en særposisjon , er det vel ganske naturlig at eventuelle likestillingstiltak styrker farsretten.
Disse damene sier også om det å legge § 37 i barneloven inn under foreldreansvaret, i «Kvinnesaksnytt«, på side 13 «NKF vil først bemerke at forslaget ikke bygger på forskningsbasert kunnskap. Det er ikke dokumentert i hvilken grad omsorgsforeldres flytting er et problem. Det er tvert om et betydelig problem at samværsforeldre (les fedre) ikke følger opp sine forpliktelser, jamfør bidragsgjelda. Om en skulle sette inn innsatsen der problemene er størst, burde en satse på tiltak for å innskjerpe samværsforeldres plikter heller enn å begrense omsorgsforeldres handlefrihet.»
Det er påvist at det er en fordel for barn å ha hyppig kontakt med begge foreldre når de er små. Det er også dokumentert (Skjørten, Kristin, Rolf Barlindhaug, Hilde Lidén (2007)) at 80% av både foreldre og barn er fornøyde med delt bosted. Flytting vil vanskeliggjøre dette. Om det ikke er dokumentert at det er et problem, så er det heller ikke dokumentert at det ikke er det. Forskningen viser dog at å bli avskåret fra en forelder er negativt for barnet. Videre viser NKF en negativ holdning mot fedre. For det første ved å kalle mødre for omsorgsforeldre. Gir ikke far omsorg? Dette er et veldig uheldig begrep som går igjen i hele systemet, og som bidrar til å rangere foreldrene. Videre ved å trekke inn fedre som en gruppe som ikke følger opp sine forpliktelser. Det er en urettferdig generalisering, i tillegg til at det ikke berører bostedskompetansen på noen måte, som igjen fremstår som et angrep på farsrollen.
Det som er min opplevelse av systemet er følgende: Ved samlivsbrudd med barn under 3 år, gis det fra familievernkontoret fraråding mot delt bosted. Dette støttes av barneombudet, FOSAP og er vanlig praksis i rettsystemet. Om man da går med på bosted hos mor, mister man innflytelse over hvor barnet skal bo og gå i barnehage. Dermed står mor fritt til å flytte eller bytte barnehage uten fars samtykke. Dette kan da brukes som et middel for å redusere kontakten mellom far og barn. I Ot.prp. nr 104 får vi se hvordan BUFDIR og likestillings- og diskrimineringsombudet argumenterer mot at samværsforelderen skal måtte gi samtykke til flytting med barnet. BUFDIR sier bl.a.: «Det er familievernets og meklernes erfaring at foreldrene i mange tilfeller øker konfliktene ved å utnytte de rettigheter og muligheter regelverket gir dem, uten at de nødvendigvis samtidig fokuserer på barnets beste. (…) Videre kan den foreslåtte løsningen også virke urimelig i forhold til den alminnelige rettsoppfatning, siden samværsforelderen fritt kan flytte fra barnet og dermed redusere kontakten med barnet, uten at bostedsforelderen har mulighet til å påvirke denne beslutningen»
Er det ikke nettopp derfor vi skal ha rettigheter og muligheter i regelverket, for å ha mulighet til å forhindre urettferdighet og forskjellsbehandling? Det er også vanskelig å se fornuften i argumentet, da dagens ordning åpner for det samme, nemlig at mor kan bruke regelverket til å flytte eller bytte barnehage, uten at far kan komme med innvendinger. Hvilke løsning ivaretar best barnets rett til kontakt med begge foreldre? Flytting med barnet uten samtykke, eller å måtte ha samtykke for å flytte med barnet? Videre, er det relevant at samværsforelderen kan flytte vekk fra barnet? Vil den samværsforelderen som gjør det i så fall bry seg stort om bostedsforelderen flytter? Det er også en vesentlig forskjell på å ta avgjørelsen om å ikke se sitt eget barn, og det å forhindres i å se eget barn. For meg er det uforståelig at noen vil flytte vekk fra barnet sitt, men da tar de valget selv og må selv stå for konsekvensene det har for samværet. Men når mor flytter tar hun med seg barnet vekk. Hvorvidt det påvirker samværet får ingen betydning i form av konsekvenser for henne. Jeg er en av mange fedre som aldri har ønsket kun helgesamvær, men delt bosted med jevnere fordeling. Mor har ikke villet være med på det, men gitt uttrykk for en mulig opptrapping etterhvert.
Problemet er at etter at jeg gikk med på at barnet skulle bo hos henne i starten, endret hun planene sine. Dermed kunne hun gjøre hva hun ville i forhold til bosted med loven i hånd, selv om vi tilsynelatende hadde vært enige før vi skrev under avtalen. Det har ført til at jeg har hatt rettsvesenet som eneste utvei. Likevel opplever jeg der å bli sett på som en som overdriver problemet, og bør finne meg i at barnet bor med mor og dermed at det hun gjør er best for barnet. Jeg skal liksom være fornøyd med å kun se barnet annenhver helg. Hva så om mor har brutt 4 paragrafer i barneloven, hun hadde kanskje gode grunner, «til barnets beste».
Likestillings- og dikrimineringsombudet er også mer opptatt av mors situasjon, enn konsekvensene for barnet. Hun sier: «Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.»
Igjen tas det utgangspunkt i at mor er bostedsforelder. Dernest baseres argumentet på et premiss om at kvinner i distriktene ikke har jobb eller utdannelse. Det første jeg ville påpekt her er om premisset er riktig. Delt foreldreansvar gis bare når mor og far er gift, eller samboere på tidspunktet barnet blir født. Det er ikke lenger slik at mannen forsørger kvinnen etter at de gifter seg, eller blir samboere. Dermed er det naturlig å anta at gifte og samboende mødre enten har arbeid eller utdannelse, noe som også bekreftes iundersøkelser. Dessuten er vel ikke andelen kvinner som bor i distriktene uten jobb og utdannelse, som opplever samlivsbrudd og er avhengig av å flytte, så stor at det bør være et tungtveiende argument for å ikke legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Til slutt må man også huske på at det i denne sammenhengen handler om barnets rett til å tilbringe tid med sine foreldre, og ikke om kvinners rettigheter. Mor får er urettmessig mulighet til å vanskeliggjøre samvær mellom barn og far, som ikke er barnets beste. Dessuten kan bosted endres om mor absolutt må flytte. Dermed hindres hun ikke i dette.
Om barneloven skal ta utgangspunkt i barnets behov, har vi noen utfordringer så lenge vi har høringsinstanser som først og fremst er opptatt av kvinnenes rettigheter.
Leave a Reply