«Barnets beste» brukes ofte som en forsikring på at konklusjonen man allerede har kommet frem til, er den riktige.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har tatt inn en rekke barnevernssaker mot Norge til behandling. Domstolen vil vurdere mulige brudd på retten til familieliv etter menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8. Tallet er for øyeblikket ni. Det er uvanlig, og for oss som til daglig arbeider med barnevernssaker, er det naturlig å spørre seg hvorfor.

Det finnes knapt en avgjørelse fra barnevern, fylkesnemnder og domstoler hvor «barnets beste» ikke blir nevnt. Det er heller ikke grunn til å tro noe annet enn at ansatte i barnevernet, når de fatter vanskelige beslutninger som å fremme en sak om omsorgsovertakelse til fylkesnemnden, faktisk er overbevist om at det de gjør er til det beste for barnet det gjelder.

Men hvilke vurderinger er det som ligger bak?

Min erfaring er at begrepet «barnets beste» ofte brukes som en forsikring på at konklusjonen man allerede har kommet frem til, er den riktige. Det er sjelden at «barnets beste» gis en bred vurdering i seg selv. Det undersøkes for eksempel om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, det konkluderes med at de er det, og det legges til grunn at en omsorgsovertakelse derfor vil være til «barnets beste».

En variant av formuleringen «det legges derfor til grunn at det er nødvendig og til barnas beste med en omsorgsovertakelse», burde lyde kjent for de fleste som arbeider med og som berøres av barnevernssaker. En ensidig bruk av «barnets beste» til å legitimere inngrep i barnas og foreldrenes rett til familieliv, er problematisk. Det påpeker også dommere i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. I barnevernssaken Soares De Melo mot Portugal, avsagt 16. februar 2016, skrev dommer Sajó et eget tillegg til dommen hvor han advarer mot farene ved dette.

Følgende skrekkeksempel fra en kommunes avsluttende innlegg i retten, viser hvordan enkelte barneverntjenester ser på «barnets beste»-vurderingen i saker om omsorgsovertakelse:

«…i denne saken handler det ikke om barnets beste, men om hensiktsmessighet. Hvis barna ikke har tatt skade av sine foreldre, så er det hensiktsmessig å flytte dem. Hvis de derimot er tilknytningsskadet, da har det ingen hensikt å flytte dem fra foreldrene. Men i herværende sak er tilknytningen mellom barn og foreldre, i hvert fall mellom barn og mor, så god at det er hensiktsmessig å flytte barna nå. Grunnet den trygge og gode oppveksten mor har gitt dem, vil det være forholdsvis enkelt å få til en vellykket plassering hos fremmede. Det vil være hjerteskjærende for barna å oppleve å bli flyttet fra foreldrene, men de kommer til å overleve og få til en god tilknytning til sine foreldre. Venter man og ser om omsorgssvikt oppstår i hjemmet, vil det være for sent å få til en vellykket tilknytning til fosterhjemmet. Man frykter mulig fremtidig omsorgssvikt om 4-5 år.»

Både i Norge og Europa ellers viser historien eksempler på at inngrep iverksatt i det som antas å være den berørtes egne interesse, senere viser seg å være overgrep. At Stortinget har etablert en vederlagsordning for barn som har vært plassert i barnehjem, fosterhjem, verneskoler og spesialskoler for barn med atferdsvansker før 1. januar 1980, bør tjene som en klar oppfordring til å tenke nøye gjennom hvordan vi driver barnevern i dag.

Det er et grunnleggende prinsipp i norsk barnevernsrett at det er til det beste for barn å vokse opp med sine foreldre. Likevel havner dette ofte på sidelinjen i skyggen av mangler ved familien, og i skyggen av hva tilsynelatende flotte og velorganiserte fosterhjem kan tilby barna.

Den negative virkningen et brudd med familien kan ha for barnet, havner også utenfor. Kjente skadevirkninger ved separasjon fra nære omsorgspersoner er blant annet økt risiko for psykiske lidelser, rusmisbruk, kriminalitet og for selv å miste omsorgen for egne barn.

Til tross for at konsekvensene kan være svært alvorlige, ser man sjelden en konkret vurdering av hvilke konsekvenser det vil ha for barnet dersom det med tvang skilles fra sin familie – før et slikt inngrep faktisk gjennomføres.

For at beslutningene som tas skal bli til barnas beste, i et bredt og helhetlig perspektiv, må vi ikke glemme foreldrene og barnas tilhørighet i familien som enhet. Det gjelder særlig på et tidlig stadium i saken, før barn flyttes ut av hjemmet.

Hvorvidt praksis i norske barnevernssaker samsvarer med «barnets beste», avhenger av hva vi legger i begrepet. Slik det brukes i barnevernssaker i dag, er vurderingen av «barnets beste» høyst mangelfull, og det truer både barns og foreldres rettssikkerhet.

Utvalget som har arbeidet med forslag til ny barnevernlov, har i sin NOU foreslått å klargjøre innholdet i begrepet «barnets beste». De lister opp blant annet følgende momenter som bør inngå i en «barnets beste»-vurdering:

• Barnets egen identitet
• Barnets og foreldrenes etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn
• Barnets behov for å bevare familiemiljø og opprettholdelse av viktige relasjoner

Dette er et steg i riktig retning, men er det tilstrekkelig?

Jeg frykter at beslutningstakere i barnevernssaker vil nøye seg med en oppramsing etter at konklusjonene er tatt. Det gjenstår å se om utvalgets momenter lar seg omsette i faktisk helhetlige og grundige vurderinger av «barnets beste». I mange barnevernssaker er dette ikke realiteten i dag

Comments

comments