De fleste oppegående mennesker burde nå ha avslørt at «barnets beste» er en kjempe illusjon som skal rettferdiggjøre akuttvedtak tak uten hjelpevedtak og brudd på samtlige lover som skal beskytte barn og deres foreldre . Barneverns ansatte, psykologer, dommere og meddommere må først og fremst studere langtidsvirkninger av adskillelse av barn fra sine foreldre -Forholdet mellom begrepet “barnets beste”og empirisk forskning som belyser dette kriteriet og hva som burde være innholdet i den rettslige standarden i lys av foreliggende forskning og materiale knyttet til adskillelse mellom foreldre og barn og hvordan slik viten etter forfatterens syn bør integreres i de rettslige beslutningsprosessene knyttet til omsorgsovertakelse..
Både etter barneloven og barnevernloven er det fastslått som ett overordnet prinsipp at alle avgjørelser skal være i samsvar med barnets beste og en garanti for at de avgjørelser som blir truffet virkelig er det beste for barna på kort og lang sikt., er det absolutt nødvendig at de forskjellige aktørene , f.eks psykologer, fylkesnemndsledere , dommere og barnevernansatte har en rimelig god oversikt over hva som er barnets beste. Det viktige området der rådgivere og beslutningstakere mangler kunnskap , er hvilke skadevirkninger tidlig adskillelse fra foreldre har på barna. Hverken politiske vedtak, forvaltningsvedtak eller dommer som omhandler adskillelsessituasjonen , har som premiss at adskillelse er skadelig , det er nemlig slik at det er påvist signifikant sammenheng mellom adskillelse og senere skadelig for barnet , både somatisk og psykisk.
Denne mangelen på kunnskap fører til at altfor mange barn begynner for tidlig i barnehage og tilbringer altfor mange timer der , videre er det skadelig at når foreldre gå fra hverandre , får barnet for dårlig kontakt med den foreldre som barnet ikke bor fast hos. Ikke minst fører det til at mange barn som barnevernet har flyttet til helge hjem og etter omsorgsovertakelse beredskapshjem , fosterhjem, barnehjem og barneinstitusjoner , blir mer skadet som følge av adskillelsen enn av den påståtte omsorgssvikten . Det bør vurderes grundig om det ikke er bedre for barnet om man hjelper familien og barnet å unngå adskillelse, dette vil utvilsomt gi barnet en bedre barndom og ett bedre voksenliv, både psykisk og somatisk og vil også bidra til ett bedre «samfunn». Faktum er det at i 1980 årene ble det uttalt bekymring for at det store antallet barnevernspedagoger ikke skulle få arbeide, vips, så lages en ny barnevernlov av 1993 , legger opp til ett politisk forvaltningsvedtak og dermed øker omsorgsovertakelsene med 400 %% , dør 1980 var det 3,6 barnevernssaker i domstolene pr. år i helle landet , så innførte barnevernet «bekymringmeldinger» og nesten hele landet er nå angivere til ett barnevern som selger barn og lar være å bry seg om konsekvensene.
May-Harriet Seppola
Leave a Reply