I en relativt fersk dom fra Høyesterett slås det fast at argumentet “best mulig samlet foreldrekontakt” tidvis må vike dersom det totalt sett ikke er til barnets beste at det flyttes.
Saken gjaldt en sju år gammel jente. Lagmannsretten hadde kommet til at det beste ville være at barnet flyttet fra mor til far ettersom han var den som kunne sikre best mulig samlet foreldrekontakt. Lagmannsrettens begrunnelse fant støtte i en dom fra Høyesterett fra 2005.
Høyesterett endret denne avgjørelsen, og retten la vekt på at jenta hadde bodd hele livet sammen med sin mor og hadde tilknytning til skole og nærmiljø og kom til at hun fortsatt skulle bo hos moren. Den støttet seg også på den sakkyndiges uttalelse om at det var tale om et særlig sårbart barn som trengte mye oppfølging, og at et brudd mellom mor og datter ville måtte forvente vil skape alvorlige emosjonelle reaksjoner.
Domstolen siterer også fra de sakkyndiges rapport der det heter at ” Vår felles vurdering er, at hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt – i vår sak – må vike til fordel for det som samlet sett vurderes å ville være den beste løsningen for barnet. Det er vanskelig å forutsi hvordan C vil kunne tilpasse seg og finne seg til rette i en ny tilværelse hos far – på sikt. Men på kort sikt, er det klart at det, for C, vil medføre sterke reaksjoner i form av angst, tilpasningsvansker og sorgreaksjon, hvis hun blir nødt til å flytte fra mor, til fordel for en far, som hun har en så klar uttalt motvilje mot å forholde seg til.
Videre la domstolen – ettersom det var over syv år – vekt på barnets egne uttalelser, der også hun uttalte klart at hun ville bli boende hos sin mor.
Far fikk også svært begrenset samvær og han ble ikke tilkjent foreldreansvar.
Magne Synnevåg
Leave a Reply