Høyesterett avsa 9. desember 2019 enstemmig kjennelse i avdeling – HR-2019-2301-A – som gjaldt
spørsmål om et barn – som var fylt syv år – hadde en ubetinget rett til å bli informert og å uttale seg i saken om endring av samvær, jf. barnevernloven § 6-3 første ledd. Høyesterett kom til at barnet ikke har en ubetinget rett til å bli informert og å uttale seg i sak om endring av samvær, jf. Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12.
En gutt, født i 2011, ble plassert i beredskapshjem i november 2011. I mars 2013 traff Fylkesnemnda i
Østfold vedtak om omsorgsovertagelse. Vedtak om samvær med foreldrene har vært endret flere ganger.
Fylkesnemnda traff i juli 2018 nytt vedtak om samvær. Både mor og far begjærte overprøving av nemdas vedtak. Under saksforberedelsen oppsto spørsmålet om gutten skulle uttale seg om samværsspørsmålet etter barnevernloven § 6-3 første ledd. Retten oppnevnte sakkyndig som konkluderte med at det forelå helt særegne forhold ved barnet som gjorde at det ikke var faglig forsvarlig å la barnet uttale seg om dette. Tingretten avsa kjennelse om at gutten ikke skulle informeres eller høres om samværsspørsmålet. Lagmannsretten forkastet fars anke over kjennelsen. Far anket over rettsanvendelsen til Høyesterett. Høyesterett kom til at den unntaksfrie bestemmelsen i § 6-3 første ledd ikke kan tas helt på ordet, men understreket at plikten til å høre barnet som utgangspunkt ligger fast. Det kan bare gjøres unntak eller tilpasninger i helt spesielle situasjoner der det ikke vil være forsvarlig å høre barnet.
Dommere: Normann, Ringnes, Thyness, Arntzen og Møse
Leave a Reply