BARNEVERN OG MAKTMISBRUK

Av Johannes Idsø

I møte med rettssystemet får sjølv den minste kjeltring oppnemnt ein forsvarar, men i møte med eit barnevern som i mange samanhengar opptrer som både aktor og politi, står foreldra aleine, skriv Johannes Idsø.

For et par måneder siden ble jeg kontaktet av en ung kvinne. En helsesøster ved Sogndal Helsestasjon hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet. Nå hadde kvinnen fått innkalling til et møte med Sogn Barnevern. Hun var svært utrygg og  ante ikke hva hun skulle gjøre. I møteinnkallingen var det gjengitt hva bekymringsmeldingen gikk ut på:

• Mor strevar med grensesetting
• Manglande oppfølging av barnet
• Manglande fokus på barnet
• Mor takka nei til lågterskel tilbod i kommune, foreldrerettleiing

Strever med grensesetting? Rett nok hadde hun på en av kontrollene blitt spurt om det kunne være vanskelig å si nei til barnet.  Til det hadde hun svart at av og til kunne det være vanskelig. Men at helsesøster ut fra svaret skulle konkludere med at  «mor strever med grensesetting» og bruke dette i en bekymringsmelding til Sogn Barnevern var hun fullstendig uforberedt på. Og dessuten: Hvem kan vel si hva som er rett grensesetting i forhold til et lite barn som enda ikke var to år?

Babysvømming, Lustrabadet,  lekeplassen, turer i skog og mark og lek med andre barn. Påstanden «manglande oppfølging» hadde da ingen ting med virkeligheten å gjøre.

Og påstanden «manglande fokus på barnet»: I journalen fra Sogndal Helsestasjon stod det at mor hadde for mye fokus på barnet.

Det stemte at hun hadde takka nei til et «lågterskel tilbod». Hun hadde lest at frivillig tilbud var frivillig og ante ikke den gang at å takke nei til et frivillig tilbud blir sett på som mistenkelig og bekrefter en har behov for tilbudet.

Mor hadde vært i diskusjon med helsesøster om forskjellige tema og etter hvert hadde mor mistet tilliten til henne. Siden det er frivillig å være tilknyttet helsestasjonen og siden mor hadde mistet tilliten til helsesøster valgte mor å ta toårs-kontrollen hos lege. Dette var ikke bra fikk hun høre. Ifølge helsestasjonen var kontroll av barnet hos lege ikke så god som kontroll på helsestasjonen.

Bare dager etter at mor og barn hadde vært hos legen – som for øvrig fant ut at alt var i skjønneste orden med barnet – sendte Sogndal Helsestasjon bekymringsmelding til Sogn Barnevern. Bekymringsmeldingen ble sendt av en helsesøster som aldri har sett barnet. Fylkesmannen har nå oppretta tilsynssak mot denne helsesøstera, men konklusjonen foreligger ikke enda.

Nå satt mor i klisteret: Barnevernet betraktet saken som en akuttsak som krevde rask reaksjon. Vi ble fortalt at de allerede før møtet hadde bestemt seg for å iverksette en undersøkelsessak med husundersøkelse (i barnevernsjargongen kalles dette «besøk i hjemmet») og observasjon av samhandlingen mellom mor og barn.

For å iverksette undersøkelsessak må det eksistere en grunn. Vi prøvde å få barnevernet til å fortelle oss hva som var grunnen i dette tilfellet. Var det manglende grensesetting eller var det manglende fokus? Vi fikk denne forklaringen: Barnevernet har fått så mye kritikk i media. Dessuten fikk vi vite: «Vi kjenner ikke mor».

I forhold til mor truer Sogn Barnevern med omsorgsovertakelse. Toåring, grensesetting, omsorgsovertakelse. Det er ikke til å tro men slik står saken.

Saken som er omtalt ovenfor er dessverre ikke unik hverken lokalt eller nasjonalt. Lokalt er det nok å vise til Bratteteigsaken (omtalt i Sogn Avis 23. februar). På nasjonalt plan har det kommet massiv kritikk mot barnevernet. 250 fagpersoner (leger, psykologer, jurister o.a)  har undertegnet en nasjonal bekymringsmelding om barnevernets metoder og mange lovbrudd. Denne bekymringsmeldingen ble overlevert myndighetene i 2015, men så langt har Stortinget ikke reagert nevneverdig.

Menneskerettsjuristen Gro Hillestad Thunemed 17 års praksis som dommer i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg kommer med følgende utsagn om barnevernet (Aftenposten 30.3 2017):

«Barn utsettes hver dag, mange steder i landet, for alvorlig uforstand og maktmisbruk, ofte i strid med de grunnleggende rettigheter Stortinget har gitt dem i menneskerettsloven og § 104 Grunnloven.»

Sogndal kommune har en avtale med et firma som kaller seg Barnevernkompetanse AS. En av konsulentene i saken ovenfor var engasjert via denne bedriften. Å tilby barneverntjenester har blitt god butikk. Ifølge Brønnøysundregistrene hadde Barnevernkompetanse AS syv ansatte i 2017 og i det året kunne de to eierne smile hele veien til banken: Årsresultetet etter skatt var på 5,7 millioner hvilket tilsvarer en profitt på 823 tusen pr ansatt. De ansatte i Barnvernkompetanse tjente nok også bedre enn de fleste offentlig ansatte. Daglig leder hadde 1,5 millioner kroner i lønn og gjennomsnittlig lønn til de resterende seks ansatte var om lag 1,2 millioner kroner (inkludert sosiale kostnader). Det er ikke utenkelig at konsulenter i denne typen bedrifter har en privatøkonomisk motivasjon for å holde høy aktivitet i barnevernet og av den grunn holder liv i saker som burde vært henlagt.

Barnevernet er et lukket system hvor få eller ingen har innsyn i de beslutningene som tas. De ansatte kan derfor føle seg rimelig trygge på at ingen kikker dem i kortene. De har vide fullmakter og saker blir ofte avgjort ved subjektiv synsing av inkompetente personer. Gro Hillestad Thune sier det på denne måten (Aftenposten 9.9.15): «Det er til tider en rystende uoverensstemmelse mellom den kompetansen barnevernet sitter inne med og den makt etaten har myndighet til å utøve overfor familier.»

I møte med rettssystemet får selv den minste kjeltring oppnevnt en forsvarer, men i møte med et barnevern som i mange sammenhenger opptrer som både aktor og politi, står foreldrene alene. Rettsvernet til de familier som kommer i kontakt med denne etaten er svakt. Det er på tide at politikerne våkner og gjør noe med barnevernet både nasjonalt og i Indre Sogn.

Comments

comments