At dette samarbeidet fungerer godt, er av største betydning for de barna som trenger barnevernets hjelp. Disse barna er kommunenes ansvar – 100 prosent – selv om 15 prosent av tiltakene som settes inn, er i statlig regi, dvs. fosterhjem eller institusjon. Likevel har det statlige barnevernet flere ansatte enn det kommunale – og vokser fortsatt.

Siden staten i 2004 overtok fylkeskommunenes ansvar innen barnevernet, har det kommet evalueringer på løpende bånd der samarbeidsproblemer beskrives. Uklare ansvarsforhold, statlig overstyring, mangel på tiltak i det statlige barnevernet og en økende byråkratisering av Bufetat, er de viktigste. I tillegg er barnevernet i mange kommuner sultefôret på ressurser, det skal ikke underslås, og tilbudet til psykisk syke barn er for dårlig.

Fafo-rapporten «Det nye barnevernbyråkratiet» føyer seg inn i rekken. Gjennom intervjuer med 19 informanter, ansatt i kommunalt og statlig barnevern, samt to fylkesnemndledere, tegner rapporten et forstemmende bilde. Det er fortsatt uklarheter i ansvarsforholdet mellom stat og kommune. Det er fortsatt et asymmetrisk maktforhold, der statlige barnevernsarbeidere stiller tvil ved kompetansen til de kommunale og overprøver deres avgjørelser. Det er fortsatt mangel på institusjonsplasser og fosterhjem, som Bufetat skal skaffe, og tilbudet er ofte ikke tilpasset barnas behov.

I tillegg beskrives Bufetat som byråkratisk, uoversiktlig, tungrodd og ressurskrevende. Organisasjonskartet sier sitt: På toppen et direktorat (Bufdir), under dette fem regionale kontorer og dernest 26 fagteam, delvis supplert med en områdekoordinator.

Dette er det leddet som nå styrkes. Bufetat vokser, får flere stillinger og bedre kompetanse. Kompetansen hentes delvis fra det kommunale barnevernet, der de ansatte tjener dårligere og jobber mer.

Det er bred enighet om at det er best å hjelpe barna i hjemmet, når det er mulig, framfor å plassere dem i institusjoner eller fosterhjem. Samtidig vil det alltid være noen som trenger slike plasser. Det er det også bred enighet om. Men institusjonstilbudet krymper, fordi Bufetat velger bort private tilbydere. Det er også grunn til tro at hjelp i hjemmet i noen tilfeller blir valgt fordi det er billigst, i tillegg til at det er knapphet på alternativer.

Mot dette bakteppet blir en styrking av Bufetat et feilspor. Ressursene må settes inn nærmest barna, i førstelinjen, der ansvaret faktisk ligger. Det er det kommunale barnevernet som skal ha kunnskapen om hvilke tiltak som virker i hjemmet. Det er også de som skal – og må – vurdere hvilke tiltak som skal settes inn, når dette ikke er nok.

De største kommunene klarer dette godt. Det gjelder også de om lag 100 kommunene som deltar i interkommunale barnevernssamarbeid. De aller minste vil fortsatt trenge faglig bistand. Men deres behov kan ikke forsvare den oppbyggingen av Bufetat som foregår, med et byråkrati som mange oppfatter som en ren tidstyv.

«Hvis vi opphevet Bufetat og spredde alle ressursene til kommunene, hadde vi fått et kjempebarnevern», sier en av kommuneinformantene i Fafo-rapporten. Kanskje har vedkommende rett.