– I mange saker, med hjelp fra fylkesnemnda, sakkyndige og domstolene, bryter de loven. Både norsk grunnlov, menneskerettighetene, barnekonvensjonen og ikke minst barnevernloven.

Erstatning

Etter det hun kaller «en over 20 år lang kamp mot barnevernet» er Ottesen i dag 100 prosent ufør og lider av posttraumatisk stresslidelse og invalidiserende sosialangst. Den første erfaringen med barnevernet hadde hun i 1990.

– Det var i Molde. De tok fra meg mine to døtre på fire og fem år, hentet i barnehagen. Med beskjed om at mor og far ikke lenger ville se dem. De ble plassert ni måneder på barnehjem, ni måneder i fosterfamilie.

– Hvorfor det?

– På grunn av min mors alkoholisme. Min mors angstproblemer. Forferdelig at min barndom ble brukt mot meg.

– Ingen rusproblemer selv?

– Nei. Jeg har aldri rørt rus. Drikker ikke engang kaffe. Men økonomiske problemer, ja. Uansett, i den saken fikk jeg 25.000 kroner i erstatning og en skriftlig unnskyldning, sier Ottesen lakonisk.

– Legg ned

Ottesen stiller spørsmålene: «Hvorfor ender så mange barnevernsbarn på Nav som unge og uføre med psykiske og fysiske lidelser og skader etter endt opphold innen barnevernet?»

– Og hvorfor tør så få å tale barnevernet imot tror du? Jo, de frykter represalier!

– Hva mener du barnevernet bør gjøre annerledes?

– Barnevernet slik vi kjenner det har utspilt sin rolle. Det bør legges ned. De klarer aldri å gjenvinne tilliten. Legges ned og erstattes av en ny etat, et familievern hvor det øverste mål skal være at ungene skal gjenforenes med sine foreldre. Barnevernet bør lytte til barna, de er en forsømt gruppe, sier Ottesen.

Selvskading

Ved siden av sitter Vanja Hansen på 19 år, Ottesens tredje datter. Hun bor i etasjen under og forteller at hun er ferdig i 2. klasse på videregående, helsefagarbeider. Hun håper på en lærlingplass. Men også hun lider av posttraumatisk stresslidelse og angst. Etter sigende utløst av de vonde erfaringene med barnevernet.

– Jeg er en selvskader, sier Hansen og smiler litt sjenert mens hun bretter opp skjorteermene for å vise.

Begge underarmene er dekket av gamle og ferskere arr.

– Hvorfor gjør du det?

– Da legger du vekten i hodet på kroppen i stedet. De fysiske sårene og skadene hjelper meg. For å slippe unna de vonde tankene.

Etter at Ottesen tok ut skilsmisse med Vanja Hansens far i 2005, utviklet hun angst. En SMS tikket inn på datterens mobiltelefon. Fra hennes far:

«Nå kommer barnevernet og henter deg».

– Det ble starten på nok et årelangt mareritt, forteller Ottesen.

Barnevernet ble tipset, og snøballen begynte å rulle.

– De leter med lupe etter den minste feil. De vil finne feil. Jeg vil kalle det ren sjikanering. Bare at jeg kalte Vanja for «litj’trollet» var nedsettende. Vis meg den familien hvor alt er prikkfritt. Ja, jeg hadde angst, men det er ikke omsorgssvikt å bli syk. Syk og stresset ble jeg i hvert fall etter at barnevernet gang på gang oppsøkte oss.

Flyktet

Familien bodde flere steder på det tidspunktet – blant annet Levanger og Hustad. Alltid med barnevernet «hengende over seg».

– De satt på sengen min og fortalte meg at jeg skulle rydde, sa hva jeg skulle kaste av leker, sier Hansen. – Kaste det som for meg var gamle minner.

– Hun ble også tvunget med på flere aktiviteter hun ikke ønsket å delta på, sier mor.

De var under observasjon over lang tid, men saken ble henlagt to ganger, forteller Ottesen. Helt inntil …

– Vi tapte, sier mor og kikker på datteren som umiddelbart svarer:

– Det var da jeg foreslo følgende: Mamma, skal vi ikke bare reise, da?

Dermed flyktet de til Filippinene, hvor de bodde i eksil i halvannet år. Barnevernet og Kristiansund politi kom etter.

– Først med papirer som ikke var rettsgyldige, sier Ottesen, og følgelig uten myndighet til å hente dem hjem. 27. september 2011 ble de imidlertid arrestert på Filippinene og satt inn i to måneder. Saken ble henlagt to ganger.

– Vi ble tatt med til Manila hvor vi ble lovet høring, men den var allerede tatt. Noe som er svært merkelig. Norske myndigheter hadde dessuten kansellert passene våre, og de hadde vært i kontakt med dommeren, forteller Ottesen.

24. november ble de sendt hjem. Ottesen ble satt på glattcelle i Kristiansund. Datteren, som da skulle fylle 16 år om en måned, ble tatt hånd om av barnevernet – hvor hun ble til hun var 18 år.

Strengere krav

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) forteller til Aftenposten 9. august at det skal stilles strengere kompetansekrav til ansatte i barnevernet, og at et lovutvalg nå går gjennom barnevernloven: «Det er viktig at alle som jobber i barnevernet, har solid kompetanse. Felles nasjonale retningslinjer kan være en løsning som sikrer dette», sier Horne til avisen.

Anne Grønsund, leder for barnevernspedagogene, er enig og uttaler følgende til Aftenposten:

– Barnevernsloven sier ikke noe om hvilke kvalifikasjoner en saksbehandler i barnevernet skal ha. Det gjør at det er veldig stor forskjell på hvilken kompetanse ansatte i barnevernet har. Tydelige krav til kompetanse, slik det er innenfor skole- og helsevesenet, må derfor inn i lovverket.

Tonje Betten, barnevernsleder i Kristiansund, fortalte til Tidens Krav 4. august at «barnevernets vurderinger krever en stor grad av faglig skjønn der forskjellige hensyn veies opp mot hverandre, og at det aldri må gå prestisje i barneverns avgjørelser».

– Min datter rømte gang på gang fordi hun helle ville være hos moren sin, sier Ottesen, som etterlyser det «biologiske prinsipp». Et prinsipp som per i dag ikke brukes i barnevernloven.

– Fem eller seks ganger ble saken henlagt, men tatt opp igjen like raskt hver gang. Ikke kom og fortell meg at det ikke går prestisje i dette hos barnevernet, sier Ottesen som også mener at meldeplikten er «farlig». – Folk tør ikke å oppsøke hjelp.

– Det er så mye jeg skulle ha fortalt, fortsetter Ottesen. – For eksempel at man ikke får advokatbistand før det er snakk om en eventuell omsorgsovertakelse. At da vi var i fylkesnemnda oppnevnte barnevernet seg selv som sakkyndig: «Vi er sakkyndig god nok selv».

I dag selger Ottesen armbånd og t-skjorter for å sette fokus på barnevernssaker. Datteren planlegger å skrive bok om ungdom med depresjoner.

– Dette er uansett noe vi vil bære i oss og leve med resten av livet, avslutter Ottesen.